Home » Konsertanmeldelse » Currently Reading:

Paul Simon – 26.07.2012, Plenen, Bergenhus Festning – Bergen.

juli 26, 2012 Konsertanmeldelse No Comments

«The Mississippi delta, was shining like a national guitar». En maktdemonstrasjon av de sjeldne traff Bergen denne nydelige torsdagskvelden i juli. Paul Simon tok turen innom Plenen på Bergenhus Festning for å feire 25 års jubileet til verdens beste plate, «Graceland».

At bare 6000 mennesker fant turen til Bergenhus er ufattelig, bare dager etter at Bruce Springsteen samlet 44.000 på nesten samme sted. Samtidig var det et lykketreff at konserten solgte såpass tregt at den ble flyttet fra Koengen til Plenen. For i motsetning til Koengen så har Plenen fantastisk lyd, og er et riktig så godt konsertområde.

Nesten presis klokken 20.00 kom den lille mannen fra New Jersey tuslende inn på scenen, noen minutter forsinket på grunn av at et par roadies hang og dinglet i taket for å reparere en lampe som ikke virket. Første låt ut var en av mine personlige favoritter, «Kodachrome». Lyden hadde ikke helt satt seg, men det bar lovnad om en stor kveld. Og når han fulgte opp med «Gone At Last» og deretter en av de beste låtene fra den nye platen «So Beautiful Or So What» – «Dazzling Blue». «50 Ways To Leave Your Lover», «Mother and Child Reunion» og «Me and Julio Down By The Schoolyard» kom som perler på en snor, og innimellom snek han inn Jimmy Cliffs «Vietnam» og  »That Was Your Mother» fra Gracelandplaten. Det hele bygger helt tydelig opp mot noe, for lydbildet nærmer seg stadig lyden fra Graceland.

Og så får jeg «Hearts and Bones», og da er allerede kvelden reddet for min del (da jeg jo allerede vet at vi får høre brorparten av «Graceland» seinere i settet).

Så kommer «Slip Slidin’ Away»… som virkelig ikke funker. Bandet virker ufokusert og skranglete, og det blir ikke stort bedre når «Obvious Child» setter igang. Her er stort sett hele bandet satt til å slå trommer, med unntak av Simon selv og Vincent Nguini. Det tar seg kraftig opp fra midten av låten og utover, og så … endelig….

Paul Simon og bandet overlater scenen til de  fantastiske Ladysmith Black Mambazo. De gjør et par av sine egne låter, før Simon deltar på «Homeless» og vi deretter får «Diamonds On The Soles Of Her Shoes». For en gruppe. For en utstråling. For en fantastisk glede de deler fra scenen. Magisk er et mildt ord.

Resten av de originale Graceland-bandet entrer scenen, og bare det å få se og høre Bakhiti Kumalo på bass er verdt hele billetten alene. Krydrer man det med Ray Phiri og hans legendariske fotarbeide så kan man ikke be om en bedre kveld noen sinne noe sted.

Så kommer det… alle godlåtene fra Verdens Beste Album. «I Know What I Know». «The Boy In The Bubble», «Crazy Love vol. II», og «Gumboots». Gracelandsettet er kuttet litt kortere da Hugh Masakela ikke er med i kveld, uten at jeg har fått med meg hvorfor. Låtene «hans» er fjernet fra settet, noe som også er årsaken til at konserten klokket inn på under 3:30.

Paul Simon stopper litt opp for å minnes Miriam Makeba, som var så viktig på platen og turneen – men som dessverre er gått bort. Som en slags erstatter så har de hentet inn Thandiswa Mazwai som kommer inn på scenen som et fyrverkeri og virkelig tenner dansefoten hos publikum. Maken til fantastisk stemme!

Og så kommer kveldens høydepunkt. Det mest vidunderlig vakre øyeblikk på en Bergensk konsertscene noen sinne. Paul Simon og Thandiswa Mazawi gjør en versjon av «Under African Skies» som gjør at vi for en stakket stund forflyttes til en særdeles vennlig braai et sted i Sør Afrika, omgitt av vennlige mennesker som danser og synger – mens vi kjenner de varme og krydrete luktene av Sør Afrika og hører lydene fra naturen rundt. Igjen… magisk er ikke et dekkende ord!

Noe av det som imponerer meg mest er at disse låtene fortsatt er så aktuelle og gyldige, 25 år etter at de ble laget under så vanskelige omstendigheter. Og ikke minst det at låtene har utviklet seg. Det er ingen planking for at alt skal låte som på platen, låtene har levd sitt eget liv i 25 år og har funnet sitt eget lydbilde og utviklet seg til perfekte gullkorn som er som små evige tidskapsler. Fantastisk. Helt fantastisk.

«Graceland» er nok et høydepunkt, verdens beste låt fra verdens beste album. Allsangen tar av på «You Can Call Me Al» før magien med ett røskes vekk fra under beina våre, og vi er tilbake i Paul Simons gigantiske hitliste. Han gjør et par Simon & Garfunkelnumre han strengt tatt kunne spart seg, de blir intet annet enn fotnote sammenlignet med det gnistrende showet vi nettopp har sett. Og når vi da snakker om låter som «Sounds of Silence» og «The Boxer» så sier det egentlig alt. Men de låtene funker best med Simon & Garfunkel, og er et reint publikumsfrieri som virkelig er overflødig.

Vi får en glitrende «Late In The Evening» og trolig den ultimate versjon av «Still Crazy After All These Years»  som avslutning på Europatureen før bandet takker pent for seg og går hjem.

Related Posts with Thumbnails

Lik oss på Facebook, så unngår du å gå glipp av oppdateringer fra Dust of Daylight.

Og del gjerne dette med noen du føler fortjener det:

Stikkord:


Comment on this Article:







Finn oss på sosiale medier



Dust of Daylight på Facebook

Les arkivet fra No Deal Music

No Deal Music og Musikkbloggen er som kjent samlet under navnet Dust of Daylight. Arkivet til Musikkbloggen finner man her, men No Deal Music har et rikt arkiv det er verdt å lese seg gjennom. Klikk bildet over for å finne No Deal Musics arkiv.

Let i arkivet

  • 2015 (160)
  • 2014 (223)
  • 2013 (323)
  • 2012 (154)
  • 2011 (342)
  • 2010 (204)

The Monthly Iceberg




Vår gode venn Howard Iceberg presenterer hver måned bakgrunnen for en av sine låter.

Ønsker du omtale?


Send en mail til review@musikkbloggen.no

HVORDAN:
Link til en smakebit som er representativ for din musikk (Soundcloud, Bandcamp, YouTube), og link til digitale filer for nedlasting samt EPK om du ønsker omtale. Mailer med kun Spotify/Wimp/iTunes-linker blir ikke vurdert.

Please email us at the above adress, for review consideration.
Send us a link to a taste that's representative of your music. (Soundcloud/YouTube). Link us digital files for download and your EPK if you want to be featured.
Emails where the only available links are to Spotify or Wimp/Tidal/iTunes will not be considered.
 

Translate:

Møt forfatterne:

Rune Letrud

Jeg mener at livet er for kort til å høre på dårlig musikk. Og vil heller anbefale GOD musikk, og har som mål å anmelde musikk jeg LIKER, istedenfor å skrive slakteanmeldelser for å få ut innestengt aggresjon over egen utilstrekkelighet.

Noenlunde fast plass på spillelista:
Elvis, Bob Dylan, Neil Young, Reckless Kelly, The Rainmakers, American Aquarium, Sons of Bill, Lars Winnerbäck, Tom Petty, Todd Snider, Son Volt, Ryan Adams, Drive-By Truckers...

Topp 3 på spillelista:
Bob Dylan, Elvis, Lars Winnerbäck. Faller alltid tilbake på ... Les hele profilen

Har du lest denne?

14. november, 2012

Christine Sandtorv – Gullamanter Christine Sandtorv – Gullamanter

De fleste kjenner Christine Sandtorv fra Ephemera, men siden de fleste i Ephemera har eller har hatt mammapermisjon så ligger poptrioen litt på is – og dermed ligger veien åpen for den tredje soloutgivelsen fra den kreative låtskriveren og designeren. Christine Sandtorv er derfor nå ute med sin andre barneplate «Gullamanter», den andre i «Stjerneteller» serien hennes.. Forrige plate kom for tre år siden, og het «Stjerneteller – Godnattsanger».

Anbefalte artikler

John Moreland – High On Tulsa Heat

High-On-Tulsa-Heat

«I’m just a lonely star, trying to burn my way through heavens floor» synger John Moreland. Han har invitert oss inn for å lytte til et knippe tanker og følelser som han har satt sammen til en ny plate. En plate som skal forsøke å matche, eller til og med …

Calexico – Edge of the Sun

calexico cover

Calexico er et rimelig komplekst band å beskrive musikalsk. De kan lage låter som høres ut som det er snytt ut av nesa på Ennio Morricone, for så å slå om til den purest pop. Legg til steintøffe surflåter, garasjerock og Americana i sin reneste form, så har jeg nevnt …

Rolling Rootsy Revue til Norge!

RRR 15

I fjor var vi syke av misunnelse på vårt kjære naboland, som fikk oppleve verdens første Rolling Rootsy Revue – som blant annet kunne by på Jason Isbell, Israel Nash, Doug Seegers og Basko Believes. I år skal endelig Norge få bli en del av det som fort kan bli …

egil olsen – ooo what happened

egilolsenooowhathappened1400x1400

Ørstas beskjeggede sønn, multigeniet Egil Olsen, er her. Og med seg har han en helt ny plate! Han vil gjerne meddele ooo what happened, og etter første gjennomlytting tenker vi det samme. Hva skjedde med Egil Olsen??? For han må jo ha det tungt og vondt akkurat nå.

Heldigvis hørte jeg …

Dig Deeper – How You Spend Your Days

dig_deeper_howspend

Plate nummer to frå det bergensbaserte bandet held fram i same høge kvalitet som på plata frå 2012, «August Afternoon». Men ikkje heilt i same leia.
Denne gongen har dei bevega seg litt fram i tid. Til 90- og 2000-talet. Ikkje så ulikt amerikanarane Built To Spill og i følgje dei …

Bendik Brænne – Do You Know Who I Think I Am

bendik2014

Basert på albumcoveret er det svært mye som taler for at fotografen, artisten og plateselskapet med fullt overlegg har gjort det som står i deres makt for å skape et bilde av Bendik Brænne som en annerledes cowboy. En som går på egne stier og veier og som gjerne bytter …

Monica Heldal – Bergenfest 15.06.14

monica_heldal

Monica Heldal fikk æren og gleden av å spille åpningskonserten på siste dag av Bergenfest 2014. Bastionen scene badet i solskinn da hun og bandet hennes gikk på scenen og man må vel si at Heldal nærmest hadde hjemmefordel denne søndagen. Hjembygden hennes, Arna, er tross alt bare et steinkast …

Bergenfest – Doug Seegers 15.06.14

doug_seegers

Forventningene til Doug Seegers sin Bergenfestkonsert var sånn omtrentlig midt på treet. Vi visste vel ikke helt hva vi kunne forvente etter å ha hørt livshistorien til Seegers og den ene låten som har gjort han til superstjerne i Sverige. Heldigvis så er det godt å ha forventningene sine godt …

Rayland Baxter – Feathers and Fishhooks

Feathers and Fishhooks_cover

Snakk om å bortimot dumme seg loddrett ut! Jeg snakker om meg selv som ikke oppdaget Rayland Baxters debutalbum, Feathers and Fishhooks, før det var for sent til å inkludere den på årsbestelisten for 2012. Albumet ble utgitt allerede i august i fjor og jeg fikk ikke summet meg til …

Konsertoppførsel

Konsertpublikum_fremhevet

At band og artister av og til drar ut i verden for å spille foran levende mennesker har pågått en god stund. At voksne mennesker fortsatt ikke vet hvordan de skal oppføre seg på konsert er en gåte for mange.