Home » Konsertanmeldelse » Currently Reading:

Paul Simon – 26.07.2012, Plenen, Bergenhus Festning – Bergen.

juli 26, 2012 Konsertanmeldelse No Comments

«The Mississippi delta, was shining like a national guitar». En maktdemonstrasjon av de sjeldne traff Bergen denne nydelige torsdagskvelden i juli. Paul Simon tok turen innom Plenen på Bergenhus Festning for å feire 25 års jubileet til verdens beste plate, «Graceland».

At bare 6000 mennesker fant turen til Bergenhus er ufattelig, bare dager etter at Bruce Springsteen samlet 44.000 på nesten samme sted. Samtidig var det et lykketreff at konserten solgte såpass tregt at den ble flyttet fra Koengen til Plenen. For i motsetning til Koengen så har Plenen fantastisk lyd, og er et riktig så godt konsertområde.

Nesten presis klokken 20.00 kom den lille mannen fra New Jersey tuslende inn på scenen, noen minutter forsinket på grunn av at et par roadies hang og dinglet i taket for å reparere en lampe som ikke virket. Første låt ut var en av mine personlige favoritter, «Kodachrome». Lyden hadde ikke helt satt seg, men det bar lovnad om en stor kveld. Og når han fulgte opp med «Gone At Last» og deretter en av de beste låtene fra den nye platen «So Beautiful Or So What» – «Dazzling Blue». «50 Ways To Leave Your Lover», «Mother and Child Reunion» og «Me and Julio Down By The Schoolyard» kom som perler på en snor, og innimellom snek han inn Jimmy Cliffs «Vietnam» og  »That Was Your Mother» fra Gracelandplaten. Det hele bygger helt tydelig opp mot noe, for lydbildet nærmer seg stadig lyden fra Graceland.

Og så får jeg «Hearts and Bones», og da er allerede kvelden reddet for min del (da jeg jo allerede vet at vi får høre brorparten av «Graceland» seinere i settet).

Så kommer «Slip Slidin’ Away»… som virkelig ikke funker. Bandet virker ufokusert og skranglete, og det blir ikke stort bedre når «Obvious Child» setter igang. Her er stort sett hele bandet satt til å slå trommer, med unntak av Simon selv og Vincent Nguini. Det tar seg kraftig opp fra midten av låten og utover, og så … endelig….

Paul Simon og bandet overlater scenen til de  fantastiske Ladysmith Black Mambazo. De gjør et par av sine egne låter, før Simon deltar på «Homeless» og vi deretter får «Diamonds On The Soles Of Her Shoes». For en gruppe. For en utstråling. For en fantastisk glede de deler fra scenen. Magisk er et mildt ord.

Resten av de originale Graceland-bandet entrer scenen, og bare det å få se og høre Bakhiti Kumalo på bass er verdt hele billetten alene. Krydrer man det med Ray Phiri og hans legendariske fotarbeide så kan man ikke be om en bedre kveld noen sinne noe sted.

Så kommer det… alle godlåtene fra Verdens Beste Album. «I Know What I Know». «The Boy In The Bubble», «Crazy Love vol. II», og «Gumboots». Gracelandsettet er kuttet litt kortere da Hugh Masakela ikke er med i kveld, uten at jeg har fått med meg hvorfor. Låtene «hans» er fjernet fra settet, noe som også er årsaken til at konserten klokket inn på under 3:30.

Paul Simon stopper litt opp for å minnes Miriam Makeba, som var så viktig på platen og turneen – men som dessverre er gått bort. Som en slags erstatter så har de hentet inn Thandiswa Mazwai som kommer inn på scenen som et fyrverkeri og virkelig tenner dansefoten hos publikum. Maken til fantastisk stemme!

Og så kommer kveldens høydepunkt. Det mest vidunderlig vakre øyeblikk på en Bergensk konsertscene noen sinne. Paul Simon og Thandiswa Mazawi gjør en versjon av «Under African Skies» som gjør at vi for en stakket stund forflyttes til en særdeles vennlig braai et sted i Sør Afrika, omgitt av vennlige mennesker som danser og synger – mens vi kjenner de varme og krydrete luktene av Sør Afrika og hører lydene fra naturen rundt. Igjen… magisk er ikke et dekkende ord!

Noe av det som imponerer meg mest er at disse låtene fortsatt er så aktuelle og gyldige, 25 år etter at de ble laget under så vanskelige omstendigheter. Og ikke minst det at låtene har utviklet seg. Det er ingen planking for at alt skal låte som på platen, låtene har levd sitt eget liv i 25 år og har funnet sitt eget lydbilde og utviklet seg til perfekte gullkorn som er som små evige tidskapsler. Fantastisk. Helt fantastisk.

«Graceland» er nok et høydepunkt, verdens beste låt fra verdens beste album. Allsangen tar av på «You Can Call Me Al» før magien med ett røskes vekk fra under beina våre, og vi er tilbake i Paul Simons gigantiske hitliste. Han gjør et par Simon & Garfunkelnumre han strengt tatt kunne spart seg, de blir intet annet enn fotnote sammenlignet med det gnistrende showet vi nettopp har sett. Og når vi da snakker om låter som «Sounds of Silence» og «The Boxer» så sier det egentlig alt. Men de låtene funker best med Simon & Garfunkel, og er et reint publikumsfrieri som virkelig er overflødig.

Vi får en glitrende «Late In The Evening» og trolig den ultimate versjon av «Still Crazy After All These Years»  som avslutning på Europatureen før bandet takker pent for seg og går hjem.

Related Posts with Thumbnails

Lik oss på Facebook, så unngår du å gå glipp av oppdateringer fra Dust of Daylight.

Og del gjerne dette med noen du føler fortjener det:

Stikkord:


Comment on this Article:







Finn oss på sosiale medier



Dust of Daylight på Facebook

Les arkivet fra No Deal Music

No Deal Music og Musikkbloggen er som kjent samlet under navnet Dust of Daylight. Arkivet til Musikkbloggen finner man her, men No Deal Music har et rikt arkiv det er verdt å lese seg gjennom. Klikk bildet over for å finne No Deal Musics arkiv.

Let i arkivet

  • 2015 (120)
  • 2014 (223)
  • 2013 (323)
  • 2012 (154)
  • 2011 (342)
  • 2010 (204)

The Monthly Iceberg




Vår gode venn Howard Iceberg presenterer hver måned bakgrunnen for en av sine låter.

Ønsker du omtale?


Send en mail til review@musikkbloggen.no

Please email us at the above adress, for review consideration.

 

Translate:

Møt forfatterne:

Rune Letrud

Jeg mener at livet er for kort til å høre på dårlig musikk. Og vil heller anbefale GOD musikk, og har som mål å anmelde musikk jeg LIKER, istedenfor å skrive slakteanmeldelser for å få ut innestengt aggresjon over egen utilstrekkelighet.

Noenlunde fast plass på spillelista:
Elvis, Bob Dylan, Neil Young, Reckless Kelly, The Rainmakers, American Aquarium, Sons of Bill, Lars Winnerbäck, Tom Petty, Todd Snider, Son Volt, Ryan Adams, Drive-By Truckers...

Topp 3 på spillelista:
Bob Dylan, Elvis, Lars Winnerbäck. Faller alltid tilbake på ... Les hele profilen

Har du lest denne?

26. mars, 2011

Foto: Amund Myrstad The Rainmakers – Katakombene, Skien 25.03.2011

Offisiell turnéstart for de gjenforente herrer i The Rainmakers gikk av stabelen i Katakombene i Skien. Etter et par oppvarmingsjobber de siste dagene, der de har gjort en liten sak på Høyskolen i Oslo, in-store på Big Dipper, intervju og livespilling på Herreavdelingen – og en privat gig på en låve – så var Bob, Rich, Pat og Jeff klar for å spille for utsolgt hus i Skien. Min gode venn Amund Myrstad var tilstede, og har levert både bilder og rapport.

Anbefalte artikler

Josh Rouse – The Embers of Time

GZ LP 3mm spine

Å høre på en ny skive av Josh Rouse er som å få et liten forsmak på sommeren som ligger der foran oss, varm og behagelig. Musikken til Rouse minner meg om en mild sommerbris. Den sitter godt i øret og jeg tror neppe det finnes mange som direkte misliker …

Son Volt – Honky Tonk

Son-Volt-Honky-Tonk

«Do Honky Tonk angels still walk this ground ?» spør Jay Farrar i låten «Seawall». Etter å ha levd med «Honky Tonk» på øret i en ukes tid, så er svaret et definitivt og rungende «JA!» Fra de to felene til Justin Branum og Gary Hunt tar oss inn i …

Asbjørn Ribe og De – 1400 Ski

Asbjørn Ribe 1400_SKI_cover

Asbjørn Ribe og De er klar med platen «1400 Ski», og godt hjulpet av produsent Rune Berg så har dette blitt en skikkelig godbit av en plate som oser kvalitet i både låter, produsjon og ikke minst tangentspillet. Det er langt imellom gode norske plater med piano som fokusinstrument, så …

Rune Berg – Hølå

RuneBerg-FrontVINYLCOVER_2000px

2012. Året da Rune Berg var overalt. Både i et gjenforent Number Seven Deli, på vinyl sammen med 3/5 av det som en gang var The Margarets, som produsent og/eller tekniker for en rekke andre artister; blant annet bloggfavoritter som Hakan Markussen, Robert Post og Asbjørn Ribe, som låtskriver i …

De Musikalske Dvergene – Tunge steiner

cover-900

Endelig! ENDELIG er den her. De Musikalske Dvergenes «Tunge steiner». Deres udiskutabelt beste plate. Som blodfan av Dvergene siden jeg hørte deres første single «Marianne (Tempo Corvette) på Ungdommens Radioavis rundt 1989, så hevder jeg til og med at denne platen er bedre enn debuten «En klase bananer og en …

Debonzo Brothers – One Damn Heart

DebonzoBrothers-Cover

Fra Raleigh i North Carolina så poppet det plutselig opp en epost med videoen «Break My Heart Tonight». Låten er trolig spesiallaget for å trykke på alle de riktige knappene hos meg, så jeg kastet meg over platen med stor apetitt.
Og brødrene Jeff og Keef Debonzo skuffer ikke på «One …

The Damn Quails – Down The Hatch

DamnQuails-DowntheHatch

Jeg ble anbefalt The Damn Quails via Facebook, og fant frem til en webside der de streamet låten «Fools Gold». Min ett og et halvt år gamle sønn brøt umiddelbart ut i ellevill dansing på gulvet, så jeg bestilte platen på flekken. Han har arvet sin fars øre for kvalitetsmusikk …

Frem fra glemselen: Magnolia Electric Co. – What Comes After The Blues

Magnolia Electric - What Comes After The Blues

For noen år siden hang jeg på et meget hyggelig forum der vi hadde et konsept der man med jevne mellomrom lagde cd-samlinger med sine favorittlåter og sendte til en ukjent person et eller annet sted i verden – litt som «Secret Santa»… man får tildelt et navn og en …

Konsertoppførsel

Konsertpublikum_fremhevet

At band og artister av og til drar ut i verden for å spille foran levende mennesker har pågått en god stund. At voksne mennesker fortsatt ikke vet hvordan de skal oppføre seg på konsert er en gåte for mange.