Home » Konsertanmeldelse » Currently Reading:

Paul Simon – 26.07.2012, Plenen, Bergenhus Festning – Bergen.

juli 26, 2012 Konsertanmeldelse No Comments

«The Mississippi delta, was shining like a national guitar». En maktdemonstrasjon av de sjeldne traff Bergen denne nydelige torsdagskvelden i juli. Paul Simon tok turen innom Plenen på Bergenhus Festning for å feire 25 års jubileet til verdens beste plate, «Graceland».

At bare 6000 mennesker fant turen til Bergenhus er ufattelig, bare dager etter at Bruce Springsteen samlet 44.000 på nesten samme sted. Samtidig var det et lykketreff at konserten solgte såpass tregt at den ble flyttet fra Koengen til Plenen. For i motsetning til Koengen så har Plenen fantastisk lyd, og er et riktig så godt konsertområde.

Nesten presis klokken 20.00 kom den lille mannen fra New Jersey tuslende inn på scenen, noen minutter forsinket på grunn av at et par roadies hang og dinglet i taket for å reparere en lampe som ikke virket. Første låt ut var en av mine personlige favoritter, «Kodachrome». Lyden hadde ikke helt satt seg, men det bar lovnad om en stor kveld. Og når han fulgte opp med «Gone At Last» og deretter en av de beste låtene fra den nye platen «So Beautiful Or So What» – «Dazzling Blue». «50 Ways To Leave Your Lover», «Mother and Child Reunion» og «Me and Julio Down By The Schoolyard» kom som perler på en snor, og innimellom snek han inn Jimmy Cliffs «Vietnam» og  »That Was Your Mother» fra Gracelandplaten. Det hele bygger helt tydelig opp mot noe, for lydbildet nærmer seg stadig lyden fra Graceland.

Og så får jeg «Hearts and Bones», og da er allerede kvelden reddet for min del (da jeg jo allerede vet at vi får høre brorparten av «Graceland» seinere i settet).

Så kommer «Slip Slidin’ Away»… som virkelig ikke funker. Bandet virker ufokusert og skranglete, og det blir ikke stort bedre når «Obvious Child» setter igang. Her er stort sett hele bandet satt til å slå trommer, med unntak av Simon selv og Vincent Nguini. Det tar seg kraftig opp fra midten av låten og utover, og så … endelig….

Paul Simon og bandet overlater scenen til de  fantastiske Ladysmith Black Mambazo. De gjør et par av sine egne låter, før Simon deltar på «Homeless» og vi deretter får «Diamonds On The Soles Of Her Shoes». For en gruppe. For en utstråling. For en fantastisk glede de deler fra scenen. Magisk er et mildt ord.

Resten av de originale Graceland-bandet entrer scenen, og bare det å få se og høre Bakhiti Kumalo på bass er verdt hele billetten alene. Krydrer man det med Ray Phiri og hans legendariske fotarbeide så kan man ikke be om en bedre kveld noen sinne noe sted.

Så kommer det… alle godlåtene fra Verdens Beste Album. «I Know What I Know». «The Boy In The Bubble», «Crazy Love vol. II», og «Gumboots». Gracelandsettet er kuttet litt kortere da Hugh Masakela ikke er med i kveld, uten at jeg har fått med meg hvorfor. Låtene «hans» er fjernet fra settet, noe som også er årsaken til at konserten klokket inn på under 3:30.

Paul Simon stopper litt opp for å minnes Miriam Makeba, som var så viktig på platen og turneen – men som dessverre er gått bort. Som en slags erstatter så har de hentet inn Thandiswa Mazwai som kommer inn på scenen som et fyrverkeri og virkelig tenner dansefoten hos publikum. Maken til fantastisk stemme!

Og så kommer kveldens høydepunkt. Det mest vidunderlig vakre øyeblikk på en Bergensk konsertscene noen sinne. Paul Simon og Thandiswa Mazawi gjør en versjon av «Under African Skies» som gjør at vi for en stakket stund forflyttes til en særdeles vennlig braai et sted i Sør Afrika, omgitt av vennlige mennesker som danser og synger – mens vi kjenner de varme og krydrete luktene av Sør Afrika og hører lydene fra naturen rundt. Igjen… magisk er ikke et dekkende ord!

Noe av det som imponerer meg mest er at disse låtene fortsatt er så aktuelle og gyldige, 25 år etter at de ble laget under så vanskelige omstendigheter. Og ikke minst det at låtene har utviklet seg. Det er ingen planking for at alt skal låte som på platen, låtene har levd sitt eget liv i 25 år og har funnet sitt eget lydbilde og utviklet seg til perfekte gullkorn som er som små evige tidskapsler. Fantastisk. Helt fantastisk.

«Graceland» er nok et høydepunkt, verdens beste låt fra verdens beste album. Allsangen tar av på «You Can Call Me Al» før magien med ett røskes vekk fra under beina våre, og vi er tilbake i Paul Simons gigantiske hitliste. Han gjør et par Simon & Garfunkelnumre han strengt tatt kunne spart seg, de blir intet annet enn fotnote sammenlignet med det gnistrende showet vi nettopp har sett. Og når vi da snakker om låter som «Sounds of Silence» og «The Boxer» så sier det egentlig alt. Men de låtene funker best med Simon & Garfunkel, og er et reint publikumsfrieri som virkelig er overflødig.

Vi får en glitrende «Late In The Evening» og trolig den ultimate versjon av «Still Crazy After All These Years»  som avslutning på Europatureen før bandet takker pent for seg og går hjem.

Related Posts with Thumbnails

Stikkord:


Comment on this Article:







Sosialisér med Musikkbloggen

Dust of Daylight på Facebook

Abonnér på vårt RSS Feed

Abonnér på Musikkbloggen

Let i arkivet

  • 2014 (200)
  • 2013 (323)
  • 2012 (154)
  • 2011 (342)
  • 2010 (204)

The Monthly Iceberg




Vår gode venn Howard Iceberg presenterer hver måned bakgrunnen for en av sine låter.

Heng med Dr. Philmar




Ta turen inn i Dr. Philmars lett forstyrrede verden, la deg forføre av hans stemningsfulle fortellinger og misforståtte lykke.

Ønsker du omtale?

Send en mail til rune@musikkbloggen.no
eller bruk ReviewShine:

Translate:

DutchEnglishFrenchSpanish

Møt forfatterne:

Rune Letrud

Jeg mener at livet er for kort til å høre på dårlig musikk. Og vil heller anbefale GOD musikk, og har som mål å anmelde musikk jeg LIKER, istedenfor å skrive slakteanmeldelser for å få ut innestengt aggresjon over egen utilstrekkelighet.

Noenlunde fast plass på spillelista:
Elvis, Bob Dylan, Neil Young, Reckless Kelly, The Rainmakers, American Aquarium, Sons of Bill, Lars Winnerbäck, Tom Petty, Todd Snider, Son Volt, Ryan Adams, Drive-By Truckers...

Topp 3 på spillelista:
Bob Dylan, Elvis, Lars Winnerbäck. Faller alltid tilbake på ... Les hele profilen

Har du lest denne?

21. januar, 2011

Intervju med Bob Walkenhorst Intervju med Bob Walkenhorst

I mars i fjor var Bob Walkenhorst på turné i Norge sammen med sin gamle venn Jeff Porter. Første konsert var på John Dee i Oslo, og når de to herrene på scenen spilte de første tonene av «The One That Got Away», så begynte publikum å synge før de rakk gjøre det selv. Jeff så på Bob og lurte trolig på hva han var blitt med på, og Bob tenkte for seg selv at «disse låtene betyr faktisk fortsatt noe for veldig mange mennesker» – før han sier til Jeff, «Oh, and Jeff – the audience in Norway…

Les arkivet fra No Deal Music

No Deal Music og Musikkbloggen er som kjent samlet under navnet Dust of Daylight. Arkivet til Musikkbloggen finner man her, men No Deal Music har et rikt arkiv det er verdt å lese seg gjennom. Klikk bildet over for å finne No Deal Musics arkiv.

Anbefalte artikler

Anbefalte album 1.halvår 2014

frontpage

Sommerferien har så smått begynt å banke på døren for de aller fleste av oss. Her i Dust of Daylight-redaksjonen tar begge redaktørene sommerferie fra og med i dag og det vil si at i de tre neste ukene kun blir oppdateringer fra vårt rikholdige arkiv på Facebook-siden og på …

Mathias Lilja – Mathias Lilja

mathias_lilja_cover_art

17.januar fikk jeg en link til rootsy.bandcamp.com fra en kjenning i Tromsø. Han er en ikke ukjent rock’n’roll-dealer fra «9000 Byen» som bruker å være finkalibrert når det kommer til hva jeg setter pris på av musikk. Jeg klikket på lenken, og det som suste inn i skallen var lekre …

Parker Millsap – Parker Millsap

Parker MIllsap

Stemmen som synger på platen Parker Millsap tilhører den knapt tjue år gamle artisten Parker Millsap fra den knøttlille byen Purcell i Oklahoma. Det å bære med seg en særpreget og solid vokal ut i artistlivet er på ingen måter noe minus og det er hele tiden blitt viktigere for artister å …

The Far West – Any Day Now

The Far West - Any Day Now

Sterkt forenklet kan man kalle et suksessfullt bands karriere for en tre-trinns rakett. Først blir de fulgt av venner, bekjente og bygger seg en lokal following. Så kommer vi musikkbloggere, lokalaviser og en økende gruppe fans diltende etter etterhvert som de spiller konserter utenfor lokalområdet sitt. Til sist oppdages de …

Robert Ellis – The Lights From The Chemical Plant

Robert Ellis Lights from the chemical plant

Robert Ellis er et av de sikreste kortene å nevne hvis du blir spurt om hvilke artister som kommer til å prege singer/songwriter, country og americana scenen de neste tiårene. Willie og Merle kan ikke leve for all framtid og da er det heldigvis betryggende å kunne presentere Robert Ellis …

Drew Kennedy – Wide Listener

Drew Kennedy - Wide Listener

Drew Kennedy er klar med Wide Listener, oppfølgeren til det utsøkte konseptalbumet Fresh Water In The Salton Sea fra 2011. Og jeg tror enektl og greit konseptet til Kennedy denne gangen rett og slett er å skrive enda bedre låter enn han har gjort tidligere. For den Kickstarterfinansierte Wide Listener har blitt en skinnende …

The David Mayfield Parade – Good Man Down

original-dmpcover

Når man kommer over en soleklar kandidat til årets album blir jeg i første omgang helt stille, jeg har ikke lyst til å dele det jeg hører med noen, bare være for meg selv litt til i den hemmelige verdenen som bare finnes mellom meg og musikken. Etter å ha spilt …

Son Volt – Honky Tonk

Son-Volt-Honky-Tonk

«Do Honky Tonk angels still walk this ground ?» spør Jay Farrar i låten «Seawall». Etter å ha levd med «Honky Tonk» på øret i en ukes tid, så er svaret et definitivt og rungende «JA!» Fra de to felene til Justin Branum og Gary Hunt tar oss inn i …

Skyline Drive – Topanga Ranch Motel

Skyline Drive - Topanga

Endelig er den her, Skyline Drives første skikkelige album. Jeg har gledet meg til denne platen helt siden jeg anmeldte den utsøkte EPen «Skyline Drive» i fjor sommer. «Topanga Ranch Motel» er høyt oppe på min liste når året skal oppsummeres, for her er absolutt alt jeg liker og verdsetter …

Todd Snider – Tales From Moondawg’s Tavern

ToddSnider 6

Verdens beste bootleg!