Home » Americana »Konsertanmeldelse »Rock » Currently Reading:

The Rainmakers, Iris Scene – Odda, 29.06.2012

juni 30, 2012 Americana, Konsertanmeldelse, Rock No Comments

Det ble en jobbeseier for The Rainmakers denne kvelden i Odda. Et avventende publikum måtte overbevises om rockens fortreffelighet av gutta fra Kansas City.

The Rainmakers hadde lagt inn et stopp i Odda på sin vei på kryss og tvers i Norge. Iris Scene har et godt rykte som livested, med et stort og forholdsvis stabilt publikum i den lokale bluesklubben, så det var litt overraskende at så få møtte opp. Ferietid må vel ta litt av skylda, men når store deler av publikum er tilreisende fans, så er det tydelig at Odda har en jobb å gjøre på rockefronten.

Den erkenorske konseptet «her går vi ikke ut før midnatt» står forøvrig like sterkt i Odda som i resten av landet. Så vet vi det. Ved konsertstart så var det nesten like mange tilreisende som lokale, og de fleste stod litt avventende på i god avstand fra scenen. Som Bob Walkenhorst sa  : «It’s a good thing this fence is here, to protect you from us.»

I et allerede varmt konsertlokale sparket bandet i gang showet med «One More Summer», og la listen høyt fra første øyeblikk. Settet er enda mer spisset enn på forrige turné i februar, så her fikk stort sett alle favorittlåtene sine. De som ikke fikk i første omgang, spurte og fikk. Leif hadde kjørt fra Egersund, og fikk høre «You Remind Me Of Someone». Mannen i Saxon t-skjorte ville høre «Another Guitar» og et jovialt og enormt spillesugent band plukket den frem og delte villig vekk. Han som ville høre «Rainmaker» måtte dessverre gå hjem uten avspilt ønske (og nei, det var ikke meg – selv om den står aller øverst også på min ønskeliste), men det var ikke vrangvilje som var årsaken, heller det at bandet ikke har spilt den sammen siden siste turné på 90-tallet. NESTE gang…

Derimot hadde de til undertegnedes store glede hentet inn igjen «Government Cheese» på settlisten, og ikke minst børstet vekk et tykt lag med støv fra «Battle Of The Roses», som var revitalisert og et av de absolutte høydepunktene denne svette kvelden på Iris Scene. Bob takket forøvrig pent for at konsertstedet var oppkalt etter hunden hans «Iris».

Iris Scene fyltes sakte men sikkert opp etterhvert som klokken nærmet seg midnatt. Og halvveis i settet så kicket Rainmakersmagien inn for fullt. Publikum som hadde stått litt avventende et stykke unna scenen stod plutselig klistret inntil sperringene, og allsangen gjallet i veggene. Bandet svettet, og stemningen var upåklagelig.

Turneen har vært preget av et gjennomført entusiastisk og tydelig hjemmepublikum. Stemningen har vært enorm overalt, og bandet har uten unntak levert varene. Etter konserten snakket Marita, fra den utvidete Rainmakerfamilien som reiser rundt sammen med bandet, med Bob og sa at dette måtte være turnees beste show, for her måtte de jobbe for responsen. Og nettopp dette bandets unike evne til å snu et avventende publikum til entusiastiske fans er for meg mye av essensen i The Rainmakers. Der de fleste band ville tuslet seg gjennom settet og gått hjem mens de mumlet noe om «tregt publikum» så virker Bob Walkenhorst å ha en innstilling som sier at «denne gruppen mennesker skal gå ut herfra som en svett, smilende bylt av mine aller beste venner.» OG det funker. Hver gang. Det er nesten magisk å se hvordan smilene fester seg i lokalet.

Etter konserten sa Jeff Porter: «I wish this wasn’t the last few days of the tour. I wish this was the middle of the tour. I just want to keep driving around your beautiful country and play music». Følelsen er gjensidig, Hr. Porter!

Kveldens konsert på SommarFlora i Florø er den siste på sommerens turné, og der bør publikum kjenne sin besøkelsestid. Så spillesugne har jeg aldri sett bandet før, og de kommer til å fyre på alle pluggene siden det er siste kveld.

Vi gleder oss allerede til neste turné!

Related Posts with Thumbnails

Stikkord:


Comment on this Article:







Sosialisér med Musikkbloggen

Dust of Daylight på Facebook

Abonnér på vårt RSS Feed

Abonnér på Musikkbloggen

Let i arkivet

  • 2014 (93)
  • 2013 (323)
  • 2012 (154)
  • 2011 (342)
  • 2010 (204)

The Monthly Iceberg




Vår gode venn Howard Iceberg presenterer hver måned bakgrunnen for en av sine låter.

Heng med Dr. Philmar




Ta turen inn i Dr. Philmars lett forstyrrede verden, la deg forføre av hans stemningsfulle fortellinger og misforståtte lykke.

Ønsker du omtale?

Send en mail til rune@musikkbloggen.no
eller bruk ReviewShine:

Møt forfatterne:

Rune Letrud

Jeg mener at livet er for kort til å høre på dårlig musikk. Og vil heller anbefale GOD musikk, og har som mål å anmelde musikk jeg LIKER, istedenfor å skrive slakteanmeldelser for å få ut innestengt aggresjon over egen utilstrekkelighet.

Noenlunde fast plass på spillelista:
Elvis, Bob Dylan, Neil Young, Reckless Kelly, The Rainmakers, American Aquarium, Sons of Bill, Lars Winnerbäck, Tom Petty, Todd Snider, Son Volt, Ryan Adams, Drive-By Truckers...

Topp 3 på spillelista:
Bob Dylan, Elvis, Lars Winnerbäck. Faller alltid tilbake på ... Les hele profilen

Dust of Daylight LIVE

Har du lest denne?

25. mai, 2011

BobWeek: Traveling Wilburys BobWeek: Traveling Wilburys

Bob Dylan fylte 70 år i går, og vi har allerede feiret dagen i over en uke. I går startet vi også vår lille podcast-serie «Bob’s Boots», der undertegnede og Ole Reinert Berg-Olsen går gjennom hele Dylans karriere sett fra bootlegene hans. I dag kommer podcasten til å handle en del om Traveling Wilburys, så hva er vel bedre enn å starte dagen med et knippe videoer med de eminente herrer i det som jo må være tidenes beste supergruppe.

Les arkivet fra No Deal Music

No Deal Music og Musikkbloggen er som kjent samlet under navnet Dust of Daylight. Arkivet til Musikkbloggen finner man her, men No Deal Music har et rikt arkiv det er verdt å lese seg gjennom. Klikk bildet over for å finne No Deal Musics arkiv.

Anbefalte artikler

The David Mayfield Parade – Good Man Down

original-dmpcover

Når man kommer over en soleklar kandidat til årets album blir jeg i første omgang helt stille, jeg har ikke lyst til å dele det jeg hører med noen, bare være for meg selv litt til i den hemmelige verdenen som bare finnes mellom meg og musikken. Etter å ha spilt …

De Musikalske Dvergene – Tunge steiner

cover-900

Endelig! ENDELIG er den her. De Musikalske Dvergenes «Tunge steiner». Deres udiskutabelt beste plate. Som blodfan av Dvergene siden jeg hørte deres første single «Marianne (Tempo Corvette) på Ungdommens Radioavis rundt 1989, så hevder jeg til og med at denne platen er bedre enn debuten «En klase bananer og en …

McDougall – A Few Towns More

McDougall_AFewTownsMore

 
«A Few Towns More» sparkes igang med en real fest. Det er taktfast klapping, en svingende banjo, tramping og en gruppe mennesker i særdeles godt humør som nynner høylydt i takt med låten.
Man lurer et øyeblikk på hva i allverden dette er, men når «Coleraine» er ferdig og McDougall fyrer …

American Aquarium – Burn. Flicker. Die.

BurnFlickerDie-American-Aquarium

Den følelsen når et album tar rennafart og måker til deg midt i mellomgulvet med all kraft, før det utnytter det at du er midlertidig uskadeliggjort til å innta hjernen din med full kraft  og brenner seg fast med en intensitet som gir deg akkurat DET rushet. Det rushet …

Sons of Bill – Sirens

SonsOfBillSirens-Small

Våre venner i Sons Of Bill er ute med oppfølgeren til den glitrende «One Town Away». Platen har fått navnet «Sirens», og er en tydelig vridning inn mot et litt mer kommersielt landskap for brødrene Wilson.
Jeg er veldig glad i forrige plate, og brukte lang tid på å like denne …

The James Low Western Front – Whiskey Farmer

The James Low Western Front-Whiskey Farmer

The James Low Western Front er et hyggelig bekjentskap som kom dinglende fra Reviewshine. Bandet fra Portland har laget en plate som fokuserer på å presentere gode tekster i en halvakustisk tapning som gir både ord og melodi god nok plass til å feste seg i hodet.
«Whiskey Farmer» er et …

Todd Snider – Tales From Moondawg’s Tavern

ToddSnider 6

Verdens beste bootleg!

Konsertoppførsel

Konsertpublikum_fremhevet

At band og artister av og til drar ut i verden for å spille foran levende mennesker har pågått en god stund. At voksne mennesker fortsatt ikke vet hvordan de skal oppføre seg på konsert er en gåte for mange.