Home » Americana »Konsertanmeldelse »Rock » Currently Reading:

The Rainmakers, Iris Scene – Odda, 29.06.2012

juni 30, 2012 Americana, Konsertanmeldelse, Rock No Comments

Det ble en jobbeseier for The Rainmakers denne kvelden i Odda. Et avventende publikum måtte overbevises om rockens fortreffelighet av gutta fra Kansas City.

The Rainmakers hadde lagt inn et stopp i Odda på sin vei på kryss og tvers i Norge. Iris Scene har et godt rykte som livested, med et stort og forholdsvis stabilt publikum i den lokale bluesklubben, så det var litt overraskende at så få møtte opp. Ferietid må vel ta litt av skylda, men når store deler av publikum er tilreisende fans, så er det tydelig at Odda har en jobb å gjøre på rockefronten.

Den erkenorske konseptet «her går vi ikke ut før midnatt» står forøvrig like sterkt i Odda som i resten av landet. Så vet vi det. Ved konsertstart så var det nesten like mange tilreisende som lokale, og de fleste stod litt avventende på i god avstand fra scenen. Som Bob Walkenhorst sa  : «It’s a good thing this fence is here, to protect you from us.»

I et allerede varmt konsertlokale sparket bandet i gang showet med «One More Summer», og la listen høyt fra første øyeblikk. Settet er enda mer spisset enn på forrige turné i februar, så her fikk stort sett alle favorittlåtene sine. De som ikke fikk i første omgang, spurte og fikk. Leif hadde kjørt fra Egersund, og fikk høre «You Remind Me Of Someone». Mannen i Saxon t-skjorte ville høre «Another Guitar» og et jovialt og enormt spillesugent band plukket den frem og delte villig vekk. Han som ville høre «Rainmaker» måtte dessverre gå hjem uten avspilt ønske (og nei, det var ikke meg – selv om den står aller øverst også på min ønskeliste), men det var ikke vrangvilje som var årsaken, heller det at bandet ikke har spilt den sammen siden siste turné på 90-tallet. NESTE gang…

Derimot hadde de til undertegnedes store glede hentet inn igjen «Government Cheese» på settlisten, og ikke minst børstet vekk et tykt lag med støv fra «Battle Of The Roses», som var revitalisert og et av de absolutte høydepunktene denne svette kvelden på Iris Scene. Bob takket forøvrig pent for at konsertstedet var oppkalt etter hunden hans «Iris».

Iris Scene fyltes sakte men sikkert opp etterhvert som klokken nærmet seg midnatt. Og halvveis i settet så kicket Rainmakersmagien inn for fullt. Publikum som hadde stått litt avventende et stykke unna scenen stod plutselig klistret inntil sperringene, og allsangen gjallet i veggene. Bandet svettet, og stemningen var upåklagelig.

Turneen har vært preget av et gjennomført entusiastisk og tydelig hjemmepublikum. Stemningen har vært enorm overalt, og bandet har uten unntak levert varene. Etter konserten snakket Marita, fra den utvidete Rainmakerfamilien som reiser rundt sammen med bandet, med Bob og sa at dette måtte være turnees beste show, for her måtte de jobbe for responsen. Og nettopp dette bandets unike evne til å snu et avventende publikum til entusiastiske fans er for meg mye av essensen i The Rainmakers. Der de fleste band ville tuslet seg gjennom settet og gått hjem mens de mumlet noe om «tregt publikum» så virker Bob Walkenhorst å ha en innstilling som sier at «denne gruppen mennesker skal gå ut herfra som en svett, smilende bylt av mine aller beste venner.» OG det funker. Hver gang. Det er nesten magisk å se hvordan smilene fester seg i lokalet.

Etter konserten sa Jeff Porter: «I wish this wasn’t the last few days of the tour. I wish this was the middle of the tour. I just want to keep driving around your beautiful country and play music». Følelsen er gjensidig, Hr. Porter!

Kveldens konsert på SommarFlora i Florø er den siste på sommerens turné, og der bør publikum kjenne sin besøkelsestid. Så spillesugne har jeg aldri sett bandet før, og de kommer til å fyre på alle pluggene siden det er siste kveld.

Vi gleder oss allerede til neste turné!

Related Posts with Thumbnails

Lik oss på Facebook, så unngår du å gå glipp av oppdateringer fra Dust of Daylight.

Og del gjerne dette med noen du føler fortjener det:

Stikkord:


Comment on this Article:







Finn oss på sosiale medier



Dust of Daylight på Facebook

Les arkivet fra No Deal Music

No Deal Music og Musikkbloggen er som kjent samlet under navnet Dust of Daylight. Arkivet til Musikkbloggen finner man her, men No Deal Music har et rikt arkiv det er verdt å lese seg gjennom. Klikk bildet over for å finne No Deal Musics arkiv.

Let i arkivet

  • 2015 (95)
  • 2014 (223)
  • 2013 (323)
  • 2012 (154)
  • 2011 (342)
  • 2010 (204)

The Monthly Iceberg




Vår gode venn Howard Iceberg presenterer hver måned bakgrunnen for en av sine låter.

Ønsker du omtale?


Send en mail til review@musikkbloggen.no

Please email us at the above adress, for review consideration.

 

Translate:

Møt forfatterne:

Rune Letrud

Jeg mener at livet er for kort til å høre på dårlig musikk. Og vil heller anbefale GOD musikk, og har som mål å anmelde musikk jeg LIKER, istedenfor å skrive slakteanmeldelser for å få ut innestengt aggresjon over egen utilstrekkelighet.

Noenlunde fast plass på spillelista:
Elvis, Bob Dylan, Neil Young, Reckless Kelly, The Rainmakers, American Aquarium, Sons of Bill, Lars Winnerbäck, Tom Petty, Todd Snider, Son Volt, Ryan Adams, Drive-By Truckers...

Topp 3 på spillelista:
Bob Dylan, Elvis, Lars Winnerbäck. Faller alltid tilbake på ... Les hele profilen

Har du lest denne?

3. september, 2010

Fredagsvideo: American Aquarium – Road To Nowhere

Siden jeg forsatt er TUNGT hektet på American Aquarium, så blir det mye akvariesurfing på YouTube. Her er nok en video fra dette brilliante bandet. Road To Nowhere.

Anbefalte artikler

DoD Sessions: Mary Gauthier

DoD-Sessions-Mary-Gauthier

Vi har hatt besøk av Mary Gauthier i vår videoserie «Dust of Daylight Sessions». Her inviterer vi musikere vi setter pris på til å spille noen låter de selv ønsker å dele med våre lesere.
Mary er aktuell med platen Trouble and Love, som vi anmeldte i sommer. De to låtene hun …

Ryan Adams – Ryan Adams

Ryan Adams cover art

 
I disse dager er det sterke meninger i sving angående den ferske selvtitulerte skiva til Ryan Adams. Både blodfans og deler av musikkpressen jamrer og bærer seg over at Ryan ikke sitter vuggende i et mørkt hjørne og vrir hårmanken i enda villere frisyrer mens han messer ut lavmælt angst …

Richard Thompson – Electric

Richard Thompson Electric

 

Noen artister brenner alt kruttet i starten av karrieren og havner i stabilt sideleie etter noen år. De blir i beste fall eksentriske når de har kommet gjennom sytten avrusninger og to selvbiografier med sutring, og en sjelden gang glimter noen få av dem til med en og annen låt. …

Daniel Romano – Come Cry With Me

daniel romano

Det er snart to år siden jeg oppdaget kanadiske Daniel Romano og hans klassiske countrystil. Der nye americana-artister og band har fulgt i fotsporene til Townes van Zandt og Uncle Tupelo har Romano snudd seg mot legender som George Jones og Gram Parsons og hentet inspirasjon derifra. Du har en …

Holly Williams – The Highway

holly_williams_cover

Holly Williams har ikke hatt noen enkel vei mot denne platen. Først og fremst har hun familienavnet som forplikter mer enn noe annet i amerikansk countrymusikk. Bestefaren var som alle vet Hank Williams, som alene legger lista temmelig høyt. Faren Hank Williams Jr. har også laget mye bra musikk på …

Ryan Adams: Losering – a story of Whiskeytown.

RyanLosering

Ryan Adams er på mange måter et enigma, og et fantastisk objekt for forfattere som ønsker å bryne seg litt som biograf.
Allerede i 2003 kom Michael Heathley ut med et makkverk av en biografi – som enhver med internettilgang og overfladisk kunnskap om Ryans karriere kunne smurt sammen på en …

Otis Gibbs – Harder Than Hammered Hell

Otis Gibbs Harder Than Hammered Hell

Otis Gibbs har blitt en favoritt her på bloggen, etter at jeg ble introdusert for mannen i forkant av Bergenfest 2011. Siden den gang har jeg karet til meg alle de gamle platene hans (takket være T-Bone og eBay), og fått se mannen live to ganger.
Nå er oppfølgeren til «Joe …

The Damn Quails – Down The Hatch

DamnQuails-DowntheHatch

Jeg ble anbefalt The Damn Quails via Facebook, og fant frem til en webside der de streamet låten «Fools Gold». Min ett og et halvt år gamle sønn brøt umiddelbart ut i ellevill dansing på gulvet, så jeg bestilte platen på flekken. Han har arvet sin fars øre for kvalitetsmusikk …

Chip Robinson – Mylow

Chip Robinson Mylow

En av historiens beste og sterkeste plater, fra en mann som nådd bunnen og funnet veien hjem.

Frem fra glemselen: Magnolia Electric Co. – What Comes After The Blues

Magnolia Electric - What Comes After The Blues

For noen år siden hang jeg på et meget hyggelig forum der vi hadde et konsept der man med jevne mellomrom lagde cd-samlinger med sine favorittlåter og sendte til en ukjent person et eller annet sted i verden – litt som «Secret Santa»… man får tildelt et navn og en …