Robert Smith-Hald – Thou Mayest

Robert Smith-Hald er klar med oppfølgeren til den kritikerroste og riktig så gode platen «Innocence Said», og han innfrir så til de grader med «Thou Mayest». Fullspekket med gode tekster, glitrende melodier og en tilstedeværelse som forlater deg med både gåsehud og hjerteklapp i ren begeistring.

Jeg har ingen problemer med å utrope denne til årets foreløpig beste norske plate, og garanterer samtidig en plate som kommer til å havne høyt høyt HØYT på listene over årets beste utgivelser når alt skal oppsummeres mot slutten året. Jeg ser ikke helt hva som skal klare å fravriste denne platen plassen. En ting er at jeg er blitt veldig glad i platen de siste månedene, men jeg blir heller ikke lei den – og spiller den i gjennomsnitt et par ganger hver uke – noe jeg har gjort siden i fjor høst. Vi snakker altså om en sjelden stayer i min kraftig roterende platebunke.

Første gang jeg hørte platen så var det en litt hemmelighetsfull men tilsvarende stolt produsent som ga meg en sniklytt. Platen var fortsatt bare en råmiks, men det var ganske tydelig at vi her snakket om noe som virkelig vil finne sitt publikum. Og jeg overdriver ikke når jeg sier at jeg må ha hørt denne platen tett opp mot 100 ganger siden jeg for første gang fikk kloa på godbiten.

Smith-Hald skriver låter og tekster som det er få andre forunt, han er snarlik Elvis og han synger jo som en blanding mellom Tom Petty og Bob Dylan. Og plutselig høres han ut som Johnny Cash og Paul Simon på en gang. Det en inderlighet tilstede som du sjelden hører, og i hvertfall ikke blant vokalister her i Norge.

Kombinasjonen gjør at Smith-Hald må ha noe i nærheten av den perfekte stemmen for en singer/songwriter. Men samtidig funker han både når bandet bak trøkker til med en skikkelig rockelåt, eller legger seg tett opp til en sigøynerinspirert countrygroove. Det er godt med grunnfjell bak stemmen til Smith-Hald – noe alle som så NRK dokumentaren Underveis om hans oppvekst har fått med seg. Han har opplevd litt mer enn mange av oss andre, og bruker livserfaringen sin for alt det er verdt i musikken sin. Noe som gjør at han fremstår som ekte og vi uten problem aksepterer tekster som dette fra «Poisonous Tree» – som gjerne ville virket platt og påtatt hvis det kom fra noen med mindre troverdighet:

«I don’t want anybody close to me.
I don’t need anybody so close to me.
I don’t want anybody, so just leave me be.
I don’t need anybody so close to me.» 

Første gang jeg så Robert live så gjorde han en oppvarmingsjobb for ORBO & The Longshots. Jeg hadde aldri hørt om fyren før, men Orbo hadde garantert meg på forhånd at dette var gode greier. En mann med antydning til en Elvis-look med en Dylan-stemme inntok scenen med mørke solbriller og blåste gåsehud over hele forsamlingen. Og samarbeidet med ORBO har fortsatt, til den grad at ORBO fikk jobben med å produsere oppfølgeren til «Innocence Said».

Robert Smith-Hald og produsent Berg-Olsen (ORBO) tok turen til Nashville for å spille inn denne platen, og det å få en total avstand til alt – kombinert med folkene de samlet for å gjøre innspillingen har ført med seg det som har blitt «Thou Mayest». Her får vi som sagt rock, country, bluegrass, sigøynerfeler og fantastiske kordamer som leverer en soul-trøkk du ikke finner maken til utenfor de amerikanske sørstatene. Kanskje den største styrken til denne platen er det at den er så variert, samtidig som den har en rød tråd og et tydelig fokus som gjør at den aldri blir kjedelig.

De fikk hjelp av en lang rekke fantastiske musikere i studioet hos Erick Jaskowiak, blant annet vår gamle kjenning Fats Kaplin. Og ikke minst Reese Wynans fra Stevie Ray Vaughans Double Trouble.

En låt som «Tumblin’ Into You» hadde ikke gjort seg bort på Traveling Wilburys «Volume 1», og det sier vel egentlig alt om nivået på låtene og på platen.  Den er nok en av mine tre største favoritter på platen. Og hadde det eksistert litt rettferdighet i verden (noe vi vet er sterk mangelvare), så hadde denne låten allerede vært årets sommerhit.

Tittelsporet «Thou Mayest» er en låt som starter som en nydelig liten ballade, som bare vokser seg gigantisk via et orgel som bare stadig finner nye høyder. Han høres ut som en blanding av en ung Johnny Cash og en moden Elvis. Låten drives hele tiden fremover av orgelet og vokalen som har et unikt samspill – og tangentmaestro Wynans uttalte etterpå at åpningslinjen på «Thou Mayest» var det beste han hadde hørt.

«There’s a black wind blowin’,
and it’s haunting you so bad.
There’s a smooth stream flowing,
and the stars have lost the clutch they once had.»

«Dead Dogs» er låten som ORBO kunne hatt i sitt reportoir, og er en saftig rocker som virkelig krever oppmerksomhet. Koringen er intet mindre enn monumental. Stemmene til Robert og de to kordamene fungerer sammen på en helt utsøkt måte, og løfter virkelig denne låten.

Og så har vi «When You’re Gone». For en låt. FOR en tekst. For en duett. For en opplevelse. Gåsehuden stod rett ut første gang jeg hørte låten, og gjør det fortsatt ved hver gjennomspilling. Robert omtaler dette som den ultimate break-up sang, og jeg kan være tilbøyelig til å være enig. Lisa Torres leverer den perfekte kvinnelige motvekten til Robert, og fungerer som den andre delen av en samtale som virkelig tar et oppgjør med et stygt brudd.

«Forever young, forever blue.
Forever lonely, when I see you.
Young at heart, and though the too
Forever happy, when I’m without you.»

Før jeg avslutter må jeg nevne «Wait For Me», en nydelig ballade der Robert tar kassegitaren til hjelp, og lar stemmen demonstrere den inderligheten han virkelig kan by på – i en sak som mest av alt minner meg om Don McLeans mesterverk «Vincent».

Platen kan du kjøpe på MP3 hos Platekompaniet  eller på CD hos CDON.com

Releaseparty på Herr Nilsen i Oslo i dag, og på Garage i Bergen neste fredag.

Hør «Tumblin’ Into You»:

Get the Flash Player to see the wordTube Media Player.

SHARE
Forrige artikkelThe Rainmakers – sommerturné 2012
Neste artikkelFredagsvideo: Robert Smith-Hald – Tumblin’ Into You
Jeg mener at livet er for kort til å høre på dårlig musikk. Og vil heller anbefale GOD musikk, og har som mål å anmelde musikk jeg LIKER, istedenfor å skrive slakteanmeldelser for å få ut innestengt aggresjon over egen utilstrekkelighet. Noenlunde fast plass på spillelista: Elvis, Bob Dylan, Neil Young, Reckless Kelly, The Rainmakers, American Aquarium, Sons of Bill, Lars Winnerbäck, Tom Petty, Todd Snider, Son Volt, Ryan Adams, Drive-By Truckers... Topp 3 på spillelista: Bob Dylan, Elvis, Lars Winnerbäck. Faller alltid tilbake på disse når jeg går lei av å prøve å finne diamantene i kullbingen. Noen favorittskiver: Son Volt - Trace Bob Dylan - Blood On The Tracks Neil Young - Ragged Glory Lars Winnerbäck - Södermarken Chip Robinson - Mylow Kasey Anderson - Nowhere Nights Paul Simon - Graceland Drive-By Truckers - Dirty South Ryan Adams - 48Hours The Backsliders - Throwin' Rocks At The Moon

1 COMMENT

LEAVE A REPLY