Sons of Bill – Sirens

Våre venner i Sons Of Bill er ute med oppfølgeren til den glitrende «One Town Away». Platen har fått navnet «Sirens», og er en tydelig vridning inn mot et litt mer kommersielt landskap for brødrene Wilson.

Jeg er veldig glad i forrige plate, og brukte lang tid på å like denne platen som kom ut allerede i mars. Men oppmuntret av live-versjoner av låtene, der de låter mer som det lett rufsete rockebandet vi kjenner fra «One Town Away» og ikke minst en rekke konserter de selv gir bort til fansen – så har jeg gitt platen en bunke ekstra runder på platespilleren.

La meg først og fremst si at platen er mye mer tilgjengelig enn den forrige, mine akseptvansker bunner utelukkende i at platen altfor raskt ble avskrevet som svakere enn «One Town Away» på grunnlag av produksjonen. Det er ingen hemmelighet at jeg foretrekker denne type musikk en god del mer rufsete enn platen til Sons Of Bill, men samtidig så er jo lydbildet så mye mer tilgjengelig at de garantert vil trekke nye fans til konsertene. Og der låter de som de alltid har gjort, bare enda tightere og mer samspilte.

«Sirens» bærer helt klart preg av et band i fortsatt modning, og ikke minst som låtskrivere. Det mest merkbare er nå at vokaljobben deles mye mer mellom brødrene James og Abe Wilson. Og låtene til Abe er noen av de aller sterkeste på platen, både melodi og tekstmessig.

Jeg trodde høydepunktet ville bli den fantastiske «Santa Ana Winds», men jeg blir ikke komfortabel med behandlingen den har fått i studio, sammenlignet med demoen de slapp i fjor – så den låten blir forbigått av låter som Abe Wilsons «Find My Way Back Home», «Siren Song», «Radio Can’t Rewind» og det fantastiske monumentet av en sang som har blitt «Virginia Calling». Måten han bygger opp låten på, forteller historien sin, for så å ende opp på samme sted hvor han startet – men med et litt annet resultat, er god låtskriverkunst.

«Ain’t it funny how you pray for rain,
then you bitch about the rust».

Og så går låten full circle og avslutter med:

«Ain’t it funny how you pray for rain,
still waiting on the rust…»

Utgangspunktet for veldig mange av tekstene er tilhørigheten Sønnene har til hjemstaten, hjembyen og familien sin. Vi hører det spesielt godt i Abe Wilsons særdeles fengende «Find My Way Back Home».

«There’s a mirrored wall 
and it’s starin’ back at you 
like an empty freightline rollin’ through the dead of night 
no end in sight and nowhere to go 
with no place to call your home, 
there ain’t no voice on the other end of the telephone 
oh and I wish I could see that smile 

And hold it in a frame just for a while 
take me to the edge of the highway 
I’ll find my way back home»

Sons Of Bill er heller ikke på «Sirens» redd for å utforske de mørkere hjørner av verden og menneskesinnet, og når de får besøk av produsent David Lowery fra Cracker og Johnny Hickman fra Cracker og Hickman-Dalton Gang på «Life In Shambles» så svinger det samtidig rått og brutalt.

«You’re betting you’ll be the next in line
But you can’t find the strength to care
Cause you’re missing all the things in life 
that you never thought you would!
Take a shower, call your mom
You ain’t living like you should!»

Enkelt oppsummert så kan jeg vel ikke anbefale denne platen nok. «Sirens» ser ut til å bli Sons Of Bills gjennombrudd blant et større publikum, og gjør det bra på amerikanske lister. Det er like greit å hive seg med i fanskaren først som sist…

Kjøpes f.eks hos Sons Of Bill.

Platen hører du her:

SHARE
Forrige artikkelThe Monthly Iceberg
Neste artikkelJack Stillwater – Muddy River
Jeg mener at livet er for kort til å høre på dårlig musikk. Og vil heller anbefale GOD musikk, og har som mål å anmelde musikk jeg LIKER, istedenfor å skrive slakteanmeldelser for å få ut innestengt aggresjon over egen utilstrekkelighet. Noenlunde fast plass på spillelista: Elvis, Bob Dylan, Neil Young, Reckless Kelly, The Rainmakers, American Aquarium, Sons of Bill, Lars Winnerbäck, Tom Petty, Todd Snider, Son Volt, Ryan Adams, Drive-By Truckers... Topp 3 på spillelista: Bob Dylan, Elvis, Lars Winnerbäck. Faller alltid tilbake på disse når jeg går lei av å prøve å finne diamantene i kullbingen. Noen favorittskiver: Son Volt - Trace Bob Dylan - Blood On The Tracks Neil Young - Ragged Glory Lars Winnerbäck - Södermarken Chip Robinson - Mylow Kasey Anderson - Nowhere Nights Paul Simon - Graceland Drive-By Truckers - Dirty South Ryan Adams - 48Hours The Backsliders - Throwin' Rocks At The Moon

1 COMMENT

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here