Lisa Marie Presley – Storm and Grace

Historien er full av eksempler på hvordan barn av store musikere feiler monumentalt i forsøket på å bygge sin egen musikerkarriere. Historien er tilsvarende lite full av eksempler på hvordan barn av store musikere tar seg sammen og finner et musikalsk uttrykk som faktisk passer dem. Lisa Marie Presley har gjort akkurat det. Og samtidig vært maksimalt heldig i at hun har blitt valgt ut av T-Bone Burnett.

Lisa Marie har gitt ut et par plater som er helt ok. Gode låter, tildels veldig gode tekster – men et lydbilde som har gjort akkurat det som har vært forventet, og intet mer. Etter utgivelsen av plate nr#2, “Now What” i 2005, så virker det som om hun tenkte nettopp det…. now what?

Folk rundt henne ville gjerne at hun skulle skrive låter som var radiovennlige og ville selge kommersielt. For det er jo ingen tvil om at hun strengt tatt kan gi ut en plate med obskure kroppslyder og fortsatt selge i meget akseptable tall på etternavnet alene. Lisa Marie har heldigvis integritet. Hun skriver sterkt personlige tekster, og vil heller gi ut musikk HUN føler fungerer enn å selge millioner av plater. Jenta har tross alt penger nok, og trenger ikke “leke popstjerne” for å havne på forsidene. Hun har holdt seg unna rampelyset i så mange år, at musikken tydelig er mer et kall enn et ønske om å bli sett.

Som hun sier i “Forgiving”;

“There was once a light inside of me
But lately I see that it’s dimmed out slowly”

I kjølvannet av “Now What” var Lisa Marie desillusjonert med tanke på en videre musikkarriere, og når hun til slutt bestemte seg for å gi ut ny musikk så flyttet hun like godt hele familien til England for å få skrive låter i fred. Alene og sammen med folk som Richard Hawley, Fran Healy og Ed Harcourt. I mellomtiden jobbet manager Simon Fuller med å skaffe henne drømmeprodusenten.

Og når T-Bone Burnett fikk høre demoene hennes så var han straks klar for jobben. Det er ingen hemmelighet at jeg er en stor tilhenger av Burnett og hans lydbilde. Han har laget gull av gråstein tidligere, og har bygget seg et bunnsolid rykte de siste årene. Kombinasjonen av T-Bones musikalske visjon, og Lisa Maries ofte dystre tekster og mørke bluesy stemme er den perfekte match. Tenk om hennes far hadde hatt en SLIK produsent i løpet av karrieren…

“Storm and Grace” er en plate som bare flyter avgårde, med T-Bone Burnetts umiskjennelige lydbilde som pute. En ståbass, pedal-steel og noen akustiske gitarer – i kombinasjon med en meget behersket trommeslager som vet å svinge vispene er basis for veldig mange av låtene. For de som har hørt The Secret Sisters nydelige debutplate (også produsert av Burnett) så er det veldig mye likhet i instrumenteringen. Men vi hører også mørke, dystre toner som vi fikk servert på Ryan Binghams forrige plate. Og så er det på sin plass å bemerke at dette tidvis er veldig Tom Waits.

Det kan virke som om Lisa Marie virkelig har funnet sin plass, og Burnett har funnet den perfekte rammen til stemmen hennes. Han skaper rett og slett en atmosfære som virker skreddersydd for henne. Hun leverer på låt etter låt, og spesielt låter som “Over Me”, singelen “You Ain’t Seen Nothing Yet”, “Soften The Blows” og ikke minst “Storm Of Nails” vil bli stående igjen som platens høydepunkter.

“It’s been a long highway
Where do I get off and drive away
I’m looking for a sign that should say
When you’ve had enough, exit this way”

Hun tar dessuten et fantastisk oppgjør med alle som har kritisert henne på veien fra rollen som Kongens lille, uskyldige datter og frem til idag. “Sticks and Stone” er en av de mest direkte tekstene på platen, og hun legger ingenting i mellom;

“You can take my place
You’d do it better anyway
But you better hide your bones from all the sticks and stones
So they don’t break

Too bad she ain’t just like her Daddy
Oh what a shame
She got no talent of her own
It’s just her name”

Platen kjøper du f.eks på Amazon. CD Deluxe-utgaven har 15 låter, mens Vinylen har 11.

SHARE
Forrige artikkelFrem Fra Glemselen: Ghostriders – Baptism Of Fire
Neste artikkel…mens vi venter på Robert Smith-Hald og “Thou Mayest”
Jeg mener at livet er for kort til å høre på dårlig musikk. Og vil heller anbefale GOD musikk, og har som mål å anmelde musikk jeg LIKER, istedenfor å skrive slakteanmeldelser for å få ut innestengt aggresjon over egen utilstrekkelighet. Noenlunde fast plass på spillelista: Elvis, Bob Dylan, Neil Young, Reckless Kelly, The Rainmakers, American Aquarium, Sons of Bill, Lars Winnerbäck, Tom Petty, Todd Snider, Son Volt, Ryan Adams, Drive-By Truckers... Topp 3 på spillelista: Bob Dylan, Elvis, Lars Winnerbäck. Faller alltid tilbake på disse når jeg går lei av å prøve å finne diamantene i kullbingen. Noen favorittskiver: Son Volt - Trace Bob Dylan - Blood On The Tracks Neil Young - Ragged Glory Lars Winnerbäck - Södermarken Chip Robinson - Mylow Kasey Anderson - Nowhere Nights Paul Simon - Graceland Drive-By Truckers - Dirty South Ryan Adams - 48Hours The Backsliders - Throwin' Rocks At The Moon

NO COMMENTS

LEAVE A REPLY