Home » Americana »News » Currently Reading:

Levon Helm – 26. mai 1940 – 19. april 2012

april 19, 2012 Americana, News 1 Comment

 

En av de viktigste og største stemmene i amerikansk musikkhistorie har stilnet.  Mannen som fant sin største glede i livet gjennom å underholde andre med musikk har forlatt oss så alt for tidlig for å møte igjen sine gamle venner Rick Danko og Richard Manuel i The Great Gig In The Sky. Vi takker Levon Helm for den fantastiske reisen, og håper musikken hans vil leve for all fremtid.

Levon Helm ble født i Arkansas i 1940, hvor han vokste opp på foreldrenes bommulsfarm. Oppveksten hans var sterkt preget av musikk. Huset var alltid fullt av musikk, og foreldrene oppmuntret unge Levon (som var døpt Lavon) til å lære seg å spille instrumenter. Gitar lærte han seg å spille når han var åtte, og i årene som fulgte ble han sterkt farget av tidens musikk, gjennom bluegrass og country på Grand Old Opry sendingene – men spesielt gjennom de omreisende «Minstrel shows» – som satte et sterkt preg på unge Levon Helm.

Rocken var i sin spede ungdom, og Levon Helm fikk se artister som Conway Twitty, Bo Diddley og Elvis Presley live. Og ikke minst Ronnie Hawkins. Han ble invitert til å bli med i The Hawks, som trommis for Ronnie Hawkins – og bandet flyttet til Canada hvor Hawkins ble en stor, lokal stjerne. Han samlet unge, dyktige musikere i backingbandet sitt – og endte opp med en gruppe bestående av Levon Helm, Robbie Robertson, Rick Danko, Richard Manuel og Garth Hudson.

Backingbandet ble etterhvert så bra at de dro ut på egenhånd under navnet Levon & The Hawks. Etter et par singler så skjedde ikke så mye mer, og de spilte stort sett bar-jobber i Arkansas og Canada. Men på kontoret til Bob Dylans manager Albert Grossman jobbet Mary Martin, en venninne og stor fan av Levon & The Hawks. Når Bob Dylan søkte etter å endre sin musikalske stil, så pushet hun på for å få ham til å velge The Hawks. Når John Hammond samtidig hadde foreslått dem for gigen så ble det bestemt at de skulle sjekkes ut.

Dylan dro for å se Levon & The Hawks, enten på Le Coq d’Our Tavern ELLER Friar’s Tavern, avhengig av hvilken kilde man velger seg. Han ble såpass imponert at han inviterte Levon og Robbie Robertson med i backingbandet sitt – hvor de  viste seg å være et par med usedvanlig dyktige musikere, akkurat som Mary Martin hadde sagt.

Helm og Robertson fikk etter et par spillejobber overtalt Dylan til å hyre inn hele bandet, og rockens aller beste band var et faktum. Bob Dylan & The Hawks. De fikk som kjent generelt dårlig mottagelse, da publikum stadig buet under konsertene, på bandet og spesielt Dylans valg om å spille elektrisk. Levon ble såpass desillusjonert at han sluttet i bandet før Europaturneén i 1966, men når Dylan ble skadet i den berømte motorsykkelulykken i 1966, så flyttet både Dylan og The Hawks til Woodstock. The Hawks endte som kjent opp i huset Big Pink, og begynte å fokusere på sin egen musikk. Dylan stakk jevnlig innom, og alt dette er jo behøring dokumentert på Garth Hudsons mange opptak.

Fra Levon & The Hawks, og bandet som etterhvert ble kjent som Dylans Band så fikk vi rockens aller beste band. Som helt korrekt tok navnet The Band. Og i front, selv om de gjerne satt lengre bak på scenen, så fant man stemmene til Richard Manuel og Levon Helm.

Historien om The Band, oppturen og nedturen skal ikke jeg gå inn i her – den kan man lese alt om i Levon Helms fantastiske biografi «This Wheel’s On Fire«.

Etter at The Band «sluttet å turnere» – som i praksis betydde at The Band sluttet å spille musikk sammen, og markerte dette med The Last Waltz, så hadde de gjenværende medlemmene (med unntak av Robertson) tidvis smale musikalske tider. En rekke gjenforeninger av The Band fulgte gjennom 80- og 90-tallet. Dog uten Robertson. Forholdet mellom Robertson og Helm var iskaldt, og de har aldri stått på scenen sammen siden The Last Waltz. Heldigvis rakk Robertson å besøke Levon på dødsleiet, og de to gamle vennene fikk etter Robertsons utsagn en god stund sammen, der de mimret om gamle dager.

The Band utga i 1993 en fantastisk plate de kalte «Jericho» – der forsidebildet var et maleri av Big Pink. Denne ble fulgt opp av «High On The Hog» og «Jubilation» som ikke var av samme kvalitet som «Jericho». Låtene ble stort sett skrevet av musikere utenfor The Band, og de klarte også å finne opptak av Richard Manuel slik at han var vokalist på en låt på hver av de to førstnevnte platene.

I tiden etter The Band så gjorde også Helm en glitrende figur som skuespiller, spesielt i filmen «The Coal Miner’s Daughter», filmen om Loretta Lynn – der han spilte hennes far. Jeg så ham første gang imponere i «End Of The Line», og han har vært aktiv både på 80, 90 og spesielt 2000-tallet, og har spilt sammen med alt fra Jane Fonda til Steven Segal.

2000-tallet skulle også by på Levon Helms store og akk så velfortjente comeback og gjennombrudd som soloartist. Først gjennom sine «Midnight Rambles» på farmen hjemme i Woodstock – der The Levon Helm Band spilte og backet en rekke fantastiske musikere. Justin Townes Earle, Gillian Welch, Kris Kristofferson, Elvis Costello, Emmylou Harris, Norah Jones og jevnlige overraskelsesopptredener fra Garth Hudson. Datteren Amy Helm hadde mye av vokalansvaret, mens folk som Larry Campbell og Jim Weider stod for noe av instrumenteringen. Levon tok seg i mange år av trommene, da stemmen var forsvunnet etter at han fikk kreft i strupen. Sakte men sikkert kom stemmen tilbake, og i 2007 ga han ut den Grammy-vinnende «Dirt Farmer».

En plate som virkelig plasserte Levon tilbake der han skulle være, elsket og respektert av musikere og fans – samtidig som musikk-kritikerne ikke kunne si NOK fint om platen og Levons comeback og endelig gjennombrudd som soloartist.

I 2008 kom oppfølgeren «Electric Dirt», som fikk nok en Grammy for beste Americanaplate, og i 2011 kom liveplaten «Ramble At The Ryman», spilt inn i legendariske Ryman Audotorium i Nashville.

Og hele tiden har Levon spilt jevnlige Rambles hjemme, og turnért  i USA til fantastisk respons fra både fans og musikkritikere.

Vinteren 2011/2012 bød derimot på en del avlyste Rambles, og ryktene begynte raskt å svirre. Og 17. april 2012 kom beskjeden opp på Levons hjemmeside som lød:

 »Dear Friends, Levon is in the final stages of his battle with cancer.

Please send your prayers and love to him as he makes his way through this part of his journey.

Thank you fans and music lovers who have made his life so filled with joy and celebration… he has loved nothing more than to play, to fill the room up with music, lay down the back beat, and make the people dance! He did it every time he took the stage…

We appreciate all the love and support and concern.

From his daughter Amy, and wife Sandy»

19. april kom den endelige beskjeden, og den tristeste dagen i rockhistorien siden Rick Danko forlot oss var et faktum.

Bob Dylans reaksjon var dette;

«He was my bosom buddy friend to the end, one of the last true great spirits of my or any other generation. This is just so sad to talk about. I still can remember the first day I met him and the last day I saw him. We go back pretty far and had been through some trials together. I’m going to miss him, as I’m sure a whole lot of others will too.» 

Det eneste riktige er å høre på «Wide River To Cross» fra «Dirt Farmer, hvor han synger;

I’m only halfway home, I’ve gotta journey on
To where I’ll find, find the things I have lost
I’ve come a long long road but still I’ve got some miles to go
I’ve got a wide, a wide river to cross
I have stumbled, I have strayed
You can trace the tracks I made
All across the memories my heart recalls
But I’m still a refugee, won’t you say a prayer for me?
‘Cause sometimes even the strongest soldier falls
Get the Flash Player to see the wordTube Media Player.
Related Posts with Thumbnails

Lik oss på Facebook, så unngår du å gå glipp av oppdateringer fra Dust of Daylight.

Og del gjerne dette med noen du føler fortjener det:

Stikkord:


Currently there is "1 comment" on this Article:

  1. Tak for en fin, informativ og vidende tekst

Comment on this Article:







Finn oss på sosiale medier



Dust of Daylight på Facebook

Les arkivet fra No Deal Music

No Deal Music og Musikkbloggen er som kjent samlet under navnet Dust of Daylight. Arkivet til Musikkbloggen finner man her, men No Deal Music har et rikt arkiv det er verdt å lese seg gjennom. Klikk bildet over for å finne No Deal Musics arkiv.

Let i arkivet

  • 2015 (75)
  • 2014 (223)
  • 2013 (323)
  • 2012 (154)
  • 2011 (342)
  • 2010 (204)

The Monthly Iceberg




Vår gode venn Howard Iceberg presenterer hver måned bakgrunnen for en av sine låter.

Ønsker du omtale?


Send en mail til review@musikkbloggen.no

Please email us at the above adress, for review consideration.

 

Translate:

Møt forfatterne:

Rune Letrud

Jeg mener at livet er for kort til å høre på dårlig musikk. Og vil heller anbefale GOD musikk, og har som mål å anmelde musikk jeg LIKER, istedenfor å skrive slakteanmeldelser for å få ut innestengt aggresjon over egen utilstrekkelighet.

Noenlunde fast plass på spillelista:
Elvis, Bob Dylan, Neil Young, Reckless Kelly, The Rainmakers, American Aquarium, Sons of Bill, Lars Winnerbäck, Tom Petty, Todd Snider, Son Volt, Ryan Adams, Drive-By Truckers...

Topp 3 på spillelista:
Bob Dylan, Elvis, Lars Winnerbäck. Faller alltid tilbake på ... Les hele profilen

Har du lest denne?

23. desember, 2010

Årets plater i 2010 Årets plater i 2010

Musikkbloggen har kåret de 20 beste platene fra 2010

Anbefalte artikler

DoD Sessions: Mary Gauthier

DoD-Sessions-Mary-Gauthier

Vi har hatt besøk av Mary Gauthier i vår videoserie «Dust of Daylight Sessions». Her inviterer vi musikere vi setter pris på til å spille noen låter de selv ønsker å dele med våre lesere.
Mary er aktuell med platen Trouble and Love, som vi anmeldte i sommer. De to låtene hun …

Ryan Adams – Ryan Adams

Ryan Adams cover art

 
I disse dager er det sterke meninger i sving angående den ferske selvtitulerte skiva til Ryan Adams. Både blodfans og deler av musikkpressen jamrer og bærer seg over at Ryan ikke sitter vuggende i et mørkt hjørne og vrir hårmanken i enda villere frisyrer mens han messer ut lavmælt angst …

Richard Thompson – Electric

Richard Thompson Electric

 

Noen artister brenner alt kruttet i starten av karrieren og havner i stabilt sideleie etter noen år. De blir i beste fall eksentriske når de har kommet gjennom sytten avrusninger og to selvbiografier med sutring, og en sjelden gang glimter noen få av dem til med en og annen låt. …

Daniel Romano – Come Cry With Me

daniel romano

Det er snart to år siden jeg oppdaget kanadiske Daniel Romano og hans klassiske countrystil. Der nye americana-artister og band har fulgt i fotsporene til Townes van Zandt og Uncle Tupelo har Romano snudd seg mot legender som George Jones og Gram Parsons og hentet inspirasjon derifra. Du har en …

Holly Williams – The Highway

holly_williams_cover

Holly Williams har ikke hatt noen enkel vei mot denne platen. Først og fremst har hun familienavnet som forplikter mer enn noe annet i amerikansk countrymusikk. Bestefaren var som alle vet Hank Williams, som alene legger lista temmelig høyt. Faren Hank Williams Jr. har også laget mye bra musikk på …

Ryan Adams: Losering – a story of Whiskeytown.

RyanLosering

Ryan Adams er på mange måter et enigma, og et fantastisk objekt for forfattere som ønsker å bryne seg litt som biograf.
Allerede i 2003 kom Michael Heathley ut med et makkverk av en biografi – som enhver med internettilgang og overfladisk kunnskap om Ryans karriere kunne smurt sammen på en …

Otis Gibbs – Harder Than Hammered Hell

Otis Gibbs Harder Than Hammered Hell

Otis Gibbs har blitt en favoritt her på bloggen, etter at jeg ble introdusert for mannen i forkant av Bergenfest 2011. Siden den gang har jeg karet til meg alle de gamle platene hans (takket være T-Bone og eBay), og fått se mannen live to ganger.
Nå er oppfølgeren til «Joe …

The Damn Quails – Down The Hatch

DamnQuails-DowntheHatch

Jeg ble anbefalt The Damn Quails via Facebook, og fant frem til en webside der de streamet låten «Fools Gold». Min ett og et halvt år gamle sønn brøt umiddelbart ut i ellevill dansing på gulvet, så jeg bestilte platen på flekken. Han har arvet sin fars øre for kvalitetsmusikk …

Chip Robinson – Mylow

Chip Robinson Mylow

En av historiens beste og sterkeste plater, fra en mann som nådd bunnen og funnet veien hjem.

Frem fra glemselen: Magnolia Electric Co. – What Comes After The Blues

Magnolia Electric - What Comes After The Blues

For noen år siden hang jeg på et meget hyggelig forum der vi hadde et konsept der man med jevne mellomrom lagde cd-samlinger med sine favorittlåter og sendte til en ukjent person et eller annet sted i verden – litt som «Secret Santa»… man får tildelt et navn og en …