Home » Americana »News » Currently Reading:

Levon Helm – 26. mai 1940 – 19. april 2012

april 19, 2012 Americana, News 1 Comment

 

En av de viktigste og største stemmene i amerikansk musikkhistorie har stilnet.  Mannen som fant sin største glede i livet gjennom å underholde andre med musikk har forlatt oss så alt for tidlig for å møte igjen sine gamle venner Rick Danko og Richard Manuel i The Great Gig In The Sky. Vi takker Levon Helm for den fantastiske reisen, og håper musikken hans vil leve for all fremtid.

Levon Helm ble født i Arkansas i 1940, hvor han vokste opp på foreldrenes bommulsfarm. Oppveksten hans var sterkt preget av musikk. Huset var alltid fullt av musikk, og foreldrene oppmuntret unge Levon (som var døpt Lavon) til å lære seg å spille instrumenter. Gitar lærte han seg å spille når han var åtte, og i årene som fulgte ble han sterkt farget av tidens musikk, gjennom bluegrass og country på Grand Old Opry sendingene – men spesielt gjennom de omreisende «Minstrel shows» – som satte et sterkt preg på unge Levon Helm.

Rocken var i sin spede ungdom, og Levon Helm fikk se artister som Conway Twitty, Bo Diddley og Elvis Presley live. Og ikke minst Ronnie Hawkins. Han ble invitert til å bli med i The Hawks, som trommis for Ronnie Hawkins – og bandet flyttet til Canada hvor Hawkins ble en stor, lokal stjerne. Han samlet unge, dyktige musikere i backingbandet sitt – og endte opp med en gruppe bestående av Levon Helm, Robbie Robertson, Rick Danko, Richard Manuel og Garth Hudson.

Backingbandet ble etterhvert så bra at de dro ut på egenhånd under navnet Levon & The Hawks. Etter et par singler så skjedde ikke så mye mer, og de spilte stort sett bar-jobber i Arkansas og Canada. Men på kontoret til Bob Dylans manager Albert Grossman jobbet Mary Martin, en venninne og stor fan av Levon & The Hawks. Når Bob Dylan søkte etter å endre sin musikalske stil, så pushet hun på for å få ham til å velge The Hawks. Når John Hammond samtidig hadde foreslått dem for gigen så ble det bestemt at de skulle sjekkes ut.

Dylan dro for å se Levon & The Hawks, enten på Le Coq d’Our Tavern ELLER Friar’s Tavern, avhengig av hvilken kilde man velger seg. Han ble såpass imponert at han inviterte Levon og Robbie Robertson med i backingbandet sitt – hvor de  viste seg å være et par med usedvanlig dyktige musikere, akkurat som Mary Martin hadde sagt.

Helm og Robertson fikk etter et par spillejobber overtalt Dylan til å hyre inn hele bandet, og rockens aller beste band var et faktum. Bob Dylan & The Hawks. De fikk som kjent generelt dårlig mottagelse, da publikum stadig buet under konsertene, på bandet og spesielt Dylans valg om å spille elektrisk. Levon ble såpass desillusjonert at han sluttet i bandet før Europaturneén i 1966, men når Dylan ble skadet i den berømte motorsykkelulykken i 1966, så flyttet både Dylan og The Hawks til Woodstock. The Hawks endte som kjent opp i huset Big Pink, og begynte å fokusere på sin egen musikk. Dylan stakk jevnlig innom, og alt dette er jo behøring dokumentert på Garth Hudsons mange opptak.

Fra Levon & The Hawks, og bandet som etterhvert ble kjent som Dylans Band så fikk vi rockens aller beste band. Som helt korrekt tok navnet The Band. Og i front, selv om de gjerne satt lengre bak på scenen, så fant man stemmene til Richard Manuel og Levon Helm.

Historien om The Band, oppturen og nedturen skal ikke jeg gå inn i her – den kan man lese alt om i Levon Helms fantastiske biografi «This Wheel’s On Fire«.

Etter at The Band «sluttet å turnere» – som i praksis betydde at The Band sluttet å spille musikk sammen, og markerte dette med The Last Waltz, så hadde de gjenværende medlemmene (med unntak av Robertson) tidvis smale musikalske tider. En rekke gjenforeninger av The Band fulgte gjennom 80- og 90-tallet. Dog uten Robertson. Forholdet mellom Robertson og Helm var iskaldt, og de har aldri stått på scenen sammen siden The Last Waltz. Heldigvis rakk Robertson å besøke Levon på dødsleiet, og de to gamle vennene fikk etter Robertsons utsagn en god stund sammen, der de mimret om gamle dager.

The Band utga i 1993 en fantastisk plate de kalte «Jericho» – der forsidebildet var et maleri av Big Pink. Denne ble fulgt opp av «High On The Hog» og «Jubilation» som ikke var av samme kvalitet som «Jericho». Låtene ble stort sett skrevet av musikere utenfor The Band, og de klarte også å finne opptak av Richard Manuel slik at han var vokalist på en låt på hver av de to førstnevnte platene.

I tiden etter The Band så gjorde også Helm en glitrende figur som skuespiller, spesielt i filmen «The Coal Miner’s Daughter», filmen om Loretta Lynn – der han spilte hennes far. Jeg så ham første gang imponere i «End Of The Line», og han har vært aktiv både på 80, 90 og spesielt 2000-tallet, og har spilt sammen med alt fra Jane Fonda til Steven Segal.

2000-tallet skulle også by på Levon Helms store og akk så velfortjente comeback og gjennombrudd som soloartist. Først gjennom sine «Midnight Rambles» på farmen hjemme i Woodstock – der The Levon Helm Band spilte og backet en rekke fantastiske musikere. Justin Townes Earle, Gillian Welch, Kris Kristofferson, Elvis Costello, Emmylou Harris, Norah Jones og jevnlige overraskelsesopptredener fra Garth Hudson. Datteren Amy Helm hadde mye av vokalansvaret, mens folk som Larry Campbell og Jim Weider stod for noe av instrumenteringen. Levon tok seg i mange år av trommene, da stemmen var forsvunnet etter at han fikk kreft i strupen. Sakte men sikkert kom stemmen tilbake, og i 2007 ga han ut den Grammy-vinnende «Dirt Farmer».

En plate som virkelig plasserte Levon tilbake der han skulle være, elsket og respektert av musikere og fans – samtidig som musikk-kritikerne ikke kunne si NOK fint om platen og Levons comeback og endelig gjennombrudd som soloartist.

I 2008 kom oppfølgeren «Electric Dirt», som fikk nok en Grammy for beste Americanaplate, og i 2011 kom liveplaten «Ramble At The Ryman», spilt inn i legendariske Ryman Audotorium i Nashville.

Og hele tiden har Levon spilt jevnlige Rambles hjemme, og turnért  i USA til fantastisk respons fra både fans og musikkritikere.

Vinteren 2011/2012 bød derimot på en del avlyste Rambles, og ryktene begynte raskt å svirre. Og 17. april 2012 kom beskjeden opp på Levons hjemmeside som lød:

 »Dear Friends, Levon is in the final stages of his battle with cancer.

Please send your prayers and love to him as he makes his way through this part of his journey.

Thank you fans and music lovers who have made his life so filled with joy and celebration… he has loved nothing more than to play, to fill the room up with music, lay down the back beat, and make the people dance! He did it every time he took the stage…

We appreciate all the love and support and concern.

From his daughter Amy, and wife Sandy»

19. april kom den endelige beskjeden, og den tristeste dagen i rockhistorien siden Rick Danko forlot oss var et faktum.

Bob Dylans reaksjon var dette;

«He was my bosom buddy friend to the end, one of the last true great spirits of my or any other generation. This is just so sad to talk about. I still can remember the first day I met him and the last day I saw him. We go back pretty far and had been through some trials together. I’m going to miss him, as I’m sure a whole lot of others will too.» 

Det eneste riktige er å høre på «Wide River To Cross» fra «Dirt Farmer, hvor han synger;

I’m only halfway home, I’ve gotta journey on
To where I’ll find, find the things I have lost
I’ve come a long long road but still I’ve got some miles to go
I’ve got a wide, a wide river to cross
I have stumbled, I have strayed
You can trace the tracks I made
All across the memories my heart recalls
But I’m still a refugee, won’t you say a prayer for me?
‘Cause sometimes even the strongest soldier falls
Get the Flash Player to see the wordTube Media Player.
Related Posts with Thumbnails

Stikkord:


Currently there is "1 comment" on this Article:

  1. Tak for en fin, informativ og vidende tekst

Comment on this Article:







Sosialisér med Musikkbloggen

Dust of Daylight på Facebook

Abonnér på vårt RSS Feed

Abonnér på Musikkbloggen

Let i arkivet

  • 2014 (190)
  • 2013 (323)
  • 2012 (154)
  • 2011 (342)
  • 2010 (204)

The Monthly Iceberg




Vår gode venn Howard Iceberg presenterer hver måned bakgrunnen for en av sine låter.

Heng med Dr. Philmar




Ta turen inn i Dr. Philmars lett forstyrrede verden, la deg forføre av hans stemningsfulle fortellinger og misforståtte lykke.

Ønsker du omtale?

Send en mail til rune@musikkbloggen.no
eller bruk ReviewShine:

Translate:

DutchEnglishFrenchSpanish

Dust of Daylight Live

Møt forfatterne:

Rune Letrud

Jeg mener at livet er for kort til å høre på dårlig musikk. Og vil heller anbefale GOD musikk, og har som mål å anmelde musikk jeg LIKER, istedenfor å skrive slakteanmeldelser for å få ut innestengt aggresjon over egen utilstrekkelighet.

Noenlunde fast plass på spillelista:
Elvis, Bob Dylan, Neil Young, Reckless Kelly, The Rainmakers, American Aquarium, Sons of Bill, Lars Winnerbäck, Tom Petty, Todd Snider, Son Volt, Ryan Adams, Drive-By Truckers...

Topp 3 på spillelista:
Bob Dylan, Elvis, Lars Winnerbäck. Faller alltid tilbake på ... Les hele profilen

Har du lest denne?

3. desember, 2013

Adventskalender 2013: 3. desember: Hakan Markussen Adventskalender 2013: 3. desember: Hakan Markussen

I år har vi invitert et knippe av våre favorittmusikere fra inn- og utland til å si noen ord om SIN favorittjulesang. Hver dag gjennom adventstiden vil vi presentere én låt, og artistenes personlige forhold til låten. 3.

Les arkivet fra No Deal Music

No Deal Music og Musikkbloggen er som kjent samlet under navnet Dust of Daylight. Arkivet til Musikkbloggen finner man her, men No Deal Music har et rikt arkiv det er verdt å lese seg gjennom. Klikk bildet over for å finne No Deal Musics arkiv.

Anbefalte artikler

Anbefalte album 1.halvår 2014

frontpage

Sommerferien har så smått begynt å banke på døren for de aller fleste av oss. Her i Dust of Daylight-redaksjonen tar begge redaktørene sommerferie fra og med i dag og det vil si at i de tre neste ukene kun blir oppdateringer fra vårt rikholdige arkiv på Facebook-siden og på …

Mathias Lilja – Mathias Lilja

mathias_lilja_cover_art

17.januar fikk jeg en link til rootsy.bandcamp.com fra en kjenning i Tromsø. Han er en ikke ukjent rock’n’roll-dealer fra «9000 Byen» som bruker å være finkalibrert når det kommer til hva jeg setter pris på av musikk. Jeg klikket på lenken, og det som suste inn i skallen var lekre …

Parker Millsap – Parker Millsap

Parker MIllsap

Stemmen som synger på platen Parker Millsap tilhører den knapt tjue år gamle artisten Parker Millsap fra den knøttlille byen Purcell i Oklahoma. Det å bære med seg en særpreget og solid vokal ut i artistlivet er på ingen måter noe minus og det er hele tiden blitt viktigere for artister å …

The Far West – Any Day Now

The Far West - Any Day Now

Sterkt forenklet kan man kalle et suksessfullt bands karriere for en tre-trinns rakett. Først blir de fulgt av venner, bekjente og bygger seg en lokal following. Så kommer vi musikkbloggere, lokalaviser og en økende gruppe fans diltende etter etterhvert som de spiller konserter utenfor lokalområdet sitt. Til sist oppdages de …

Robert Ellis – The Lights From The Chemical Plant

Robert Ellis Lights from the chemical plant

Robert Ellis er et av de sikreste kortene å nevne hvis du blir spurt om hvilke artister som kommer til å prege singer/songwriter, country og americana scenen de neste tiårene. Willie og Merle kan ikke leve for all framtid og da er det heldigvis betryggende å kunne presentere Robert Ellis …

Drew Kennedy – Wide Listener

Drew Kennedy - Wide Listener

Drew Kennedy er klar med Wide Listener, oppfølgeren til det utsøkte konseptalbumet Fresh Water In The Salton Sea fra 2011. Og jeg tror enektl og greit konseptet til Kennedy denne gangen rett og slett er å skrive enda bedre låter enn han har gjort tidligere. For den Kickstarterfinansierte Wide Listener har blitt en skinnende …

The David Mayfield Parade – Good Man Down

original-dmpcover

Når man kommer over en soleklar kandidat til årets album blir jeg i første omgang helt stille, jeg har ikke lyst til å dele det jeg hører med noen, bare være for meg selv litt til i den hemmelige verdenen som bare finnes mellom meg og musikken. Etter å ha spilt …

Son Volt – Honky Tonk

Son-Volt-Honky-Tonk

«Do Honky Tonk angels still walk this ground ?» spør Jay Farrar i låten «Seawall». Etter å ha levd med «Honky Tonk» på øret i en ukes tid, så er svaret et definitivt og rungende «JA!» Fra de to felene til Justin Branum og Gary Hunt tar oss inn i …

Skyline Drive – Topanga Ranch Motel

Skyline Drive - Topanga

Endelig er den her, Skyline Drives første skikkelige album. Jeg har gledet meg til denne platen helt siden jeg anmeldte den utsøkte EPen «Skyline Drive» i fjor sommer. «Topanga Ranch Motel» er høyt oppe på min liste når året skal oppsummeres, for her er absolutt alt jeg liker og verdsetter …

Todd Snider – Tales From Moondawg’s Tavern

ToddSnider 6

Verdens beste bootleg!