Home » Norsk »Pop » Currently Reading:

Number Seven Deli – Toxteth

mars 9, 2012 Norsk, Pop 2 Comments

 

Toxteth. The birthplace of GOD. Bydelen hvor Gerry Marsden og Ringo Starr trådte sine barnesko. Hvor Ian Callaghan la grunnlaget for sine 640 opptredner for Liverpool. En rekord som fortsatt står øverst på listen over antall kamper for de røde fra Merseyside.

Og ikke minst: bydelen hvor kaféen Number Seven Deli befant seg den gang Rune Berg bodde i Liverpool, som student på The Liverpool Institute for Performing Arts. Stedet hvor han innså at han ville JOBBE med musikk, ikke lære teori om musikk.

Number Seven Deli signaliserer med tittelen på sin nye plate at de på mange måter har snudd bunken og vendt tilbake til utgangspunktet. Når Simen Mæhlum atter er på plass bak trommene, så er den opprinnelige kvartetten gjenforent. Og når de i tillegg finner tilbake til sitt originale uttrykk så skulle alt ligge til rette for at Number Seven Deli kan legge verden for sine føtter.

Mye har skjedd siden «Seconds» kom ut i 2006. Johnny har gitt ut soloplate og deltatt i Grand Prix, Rune har jobbet med å bygge opp sitt eget studio og deltatt i Grand Prix, foruten jevnlige oppdrag med The Margarets – akustisk. Per Amund har prioritert familie. Og innimellom så har de jobbet med den nye plata.

Jeg vet ikke om gutta selv har tenkt over det, men dette er jo faktisk «Den Vanskelige Tredjeplata». Og Number Seven Deli innfrir så til de grader.

Musikalsk så har de tatt med seg absolutt alt de har lært siden Deli ble dannet i 1997, og tekstmessig så har de tatt et kvantesprang i forhold til den første platen, «Falkner Street». De har dessuten fått hjelp avgamle venner som Asbjørn Ribe, som jo var med i Number Seven Deli i perioden når de ga ut den første platen, og Rober Post.

Men uansett hvor flinke de er til å spille, og uansett hvor bra låtene og tekstene er, så er det koringen som løfter denne platen til de høyder vi visste Number Seven Deli var i stand til å nå. Koringen og produksjonen. For dette er rett og slett bare fint. Veldig veldig fint. Det er musikk som gjør at du sitter igjen med et bredt smil når platen er slutt. Du får lyst til å høre den en gang til, fordi det var bare så FINT å høre på. Ved første gjennomlytting slo det meg også at Number Seven Deli bevisst må ha forsøkt å frigjøre seg litt fra sine inspirasjonskilder, noe jeg også fikk bekreftet i intervjuet med Rune Berg – som man onsdag kunne lese her på bloggen.

Frigjøring til tross, platen starter likevel med en umiskjennelig beatlesk produksjon på «No More Crushes», en låt som handler om en mann som stadig blir forelsket – i stort sett alle jenter han ser – men nå er han på et sted i livet der han helst vil slippe de stadige forelskelsene.

«I don’t wanna think about her
I don’t wanna feel this way
All I want is to be left in peace
This is serious
No more crushes, please»

Og allerede i andre låt, «Escapism» virker det som om han har klart å løse koden;

«But when we met again last night
I knew I was over you
Just like that
The tricks that always worked so well fell through
Now there’s nothing more
You can do»

Disse to låtene signaliserer for meg at Number Seven Deli har blitt voksne. Når vi i tillegg tar låter som «Old» og «You Say That You Have Lost Yourself» med i den betraktningen, så er det tydelig at tiden mellom «Seconds» og «Toxteth» ikke har blitt kastet bort på fjas og milkshake – men at gutta faktisk har levd litt og sugd til seg erfaring fra verden rundt som i sin tur har lagt grunnlaget for gode tekster.

Jeg må dessuten skryte av produksjonen på «Toxteth». Rune Berg har som kjent sittet bak spakene en vinterdag før, og har til og med hatt baller nok til å overprøve Malcolm Burn når The Margarets mikset sin andre plate «Twenty Years Erased» i New York.

På noen av The Margarets tidligere produksjoner (TWE spesielt) og til dels på Delis «Seconds» så er det tatt en del valg der man rett og slett vil for MYE. Uten at jeg har bransjekunnskapen som trengs for å hevde det ene eller det andre, så antar jeg det koker ned til erfaring som med så mye annet. For igjen kommer jeg tilbake til det inntrykket jeg har fra låtene – at Number Seven Deli og Rune Berg rett og slett har vokst med oppgaven. For på denne platen er det ikke en lyd eller et instrument som er på feil sted. Alt er perfekt iscenesatt, og det høres ut som om noen med en plan har fått full klaff.

Det er selvsagt en stor fordel at Per Amund Solberg har håndtert arrangementer og strykere på sin sedvalige mesterlige vis, men samtidig så kan man i en såpass stor produksjon ende opp med instrumenter som slår hverandre i hjel eller rett og slett låter overflødige eller fullstendig feilplassert. Man kaller det overprodusert, av en eller annen grunn. Et riktigere ord er vel «planløs produksjon». For på «Toxteth» så faller bare alt på plass, og akkurat i det man tar seg i å tenke at «nå er det noe som mangler» – så kommer det snikende en fiolin eller et piano eller et orgel som bare fyller akkurat det lille tomrommet som holdt på å oppstå.

Og som nevnt, selv om Beatles og George Martin er en tydelig referanse i første låt, og i og for seg så hører vi jo inspirasjon fra alt vi liker i denne platen. Beach Boys, Byrds og Kinks er jo referanser vi har vært vant med å knytte til Number Seven Deli. Men denne gangen låter de også umiskjennelig som Number Seven Deli. På et tidspunkt i prosessen, trolig et sted mellom andre og tredje plate, så har bandet funnet seg selv og sin sound.

En låt som virkelig definerer dette er «You Shine Dying Star». Johnny Hide skriver unektelig mørkere låter enn Rune Berg, og det er jo perfekt på en plate med Johnny Hide, ikke nødvendigvis på en Number Seven Deli plate – men her har de da klart å kombinere dette med Rune Bergs gitarer og Number Seven Delis koring og produksjon – inn i et lydbilde som er umiskjennelig Number Seven Deli. Når dette da spilles opp mot Rune Bergs lysere retro-pop-inspirerte melodier som utgjør hoveddelen av platen så får vi et produkt som aldri blir kjedelig eller ensforming, som hele tiden utfordrer lytteren og stadig byr på nye elementer og detaljer vi kanskje ikke hørte ved første gjennomlytting.

Jeg skal ikke tvære dette ut så mye lengre. Jeg vil heller ønske Number Seven Deli velkommen tilbake. OG anbefale alle som liker god popmusikk med fete harmonier om å ta turen innom nærmeste platesjappe for å plukke med seg en kopi av «Toxteth».

Nevnte jeg at dette er VELDIG fint, og at jeg blir så utrolig GLAD av å høre på denne platen? Hvis ikke, så kan jeg anbefale denne på det grunnlaget at denne platen er så gjennomført FIN – og at jeg blir veldig veldig glad av å høre på den.

Kjøpes eksempelvis hos Platekompaniet på VINYL (begrenset opplag), CD eller MP3.

Hør «The Ones We’ve Been Waiting For»:

Get the Flash Player to see the wordTube Media Player.

Related Posts with Thumbnails

Lik oss på Facebook, så unngår du å gå glipp av oppdateringer fra Dust of Daylight.

Og del gjerne dette med noen du føler fortjener det:

Stikkord: , , , ,


Currently there are "2 comments" on this Article:

  1. [...] fineste plate heter fortsatt «Toxteth» og kommer fra Number Seven Deli. Platen har fått velfortjent skryt, og bandet ble nylig [...]

  2. [...] Read it (again and again) here! Share this:ShareStumbleUponFacebookTwitterLike this:LikeBe the first to like this post. This entry was posted in Uncategorized by numbersevendeli. Bookmark the permalink. [...]

Comment on this Article:







Finn oss på sosiale medier



Dust of Daylight på Facebook

Les arkivet fra No Deal Music

No Deal Music og Musikkbloggen er som kjent samlet under navnet Dust of Daylight. Arkivet til Musikkbloggen finner man her, men No Deal Music har et rikt arkiv det er verdt å lese seg gjennom. Klikk bildet over for å finne No Deal Musics arkiv.

Let i arkivet

  • 2015 (73)
  • 2014 (223)
  • 2013 (323)
  • 2012 (154)
  • 2011 (342)
  • 2010 (204)

The Monthly Iceberg




Vår gode venn Howard Iceberg presenterer hver måned bakgrunnen for en av sine låter.

Ønsker du omtale?


Send en mail til review@musikkbloggen.no

Please email us at the above adress, for review consideration.

 

Translate:

Møt forfatterne:

Rune Letrud

Jeg mener at livet er for kort til å høre på dårlig musikk. Og vil heller anbefale GOD musikk, og har som mål å anmelde musikk jeg LIKER, istedenfor å skrive slakteanmeldelser for å få ut innestengt aggresjon over egen utilstrekkelighet.

Noenlunde fast plass på spillelista:
Elvis, Bob Dylan, Neil Young, Reckless Kelly, The Rainmakers, American Aquarium, Sons of Bill, Lars Winnerbäck, Tom Petty, Todd Snider, Son Volt, Ryan Adams, Drive-By Truckers...

Topp 3 på spillelista:
Bob Dylan, Elvis, Lars Winnerbäck. Faller alltid tilbake på ... Les hele profilen

Har du lest denne?

13. desember, 2011

Musikkbloggens julekalender: 13. desember Musikkbloggens julekalender: 13. desember

Musikkbloggens julekalender vil by på obskure julesanger fra både kjente og ukjente artister, som stort sett befinner seg i og rundt sjangeren Alt. Country og Americana. Følg med oss hver dag for å høre alt fra Drive-By Truckers og Old 97′s til Kelly Willis og Otis Gibbs fremføre julesanger du mest trolig aldri har hørt før – eller i hvertfall ikke i den tapningen.

Anbefalte artikler

DoD Sessions: Mary Gauthier

DoD-Sessions-Mary-Gauthier

Vi har hatt besøk av Mary Gauthier i vår videoserie «Dust of Daylight Sessions». Her inviterer vi musikere vi setter pris på til å spille noen låter de selv ønsker å dele med våre lesere.
Mary er aktuell med platen Trouble and Love, som vi anmeldte i sommer. De to låtene hun …

Ryan Adams – Ryan Adams

Ryan Adams cover art

 
I disse dager er det sterke meninger i sving angående den ferske selvtitulerte skiva til Ryan Adams. Både blodfans og deler av musikkpressen jamrer og bærer seg over at Ryan ikke sitter vuggende i et mørkt hjørne og vrir hårmanken i enda villere frisyrer mens han messer ut lavmælt angst …

Richard Thompson – Electric

Richard Thompson Electric

 

Noen artister brenner alt kruttet i starten av karrieren og havner i stabilt sideleie etter noen år. De blir i beste fall eksentriske når de har kommet gjennom sytten avrusninger og to selvbiografier med sutring, og en sjelden gang glimter noen få av dem til med en og annen låt. …

Daniel Romano – Come Cry With Me

daniel romano

Det er snart to år siden jeg oppdaget kanadiske Daniel Romano og hans klassiske countrystil. Der nye americana-artister og band har fulgt i fotsporene til Townes van Zandt og Uncle Tupelo har Romano snudd seg mot legender som George Jones og Gram Parsons og hentet inspirasjon derifra. Du har en …

Holly Williams – The Highway

holly_williams_cover

Holly Williams har ikke hatt noen enkel vei mot denne platen. Først og fremst har hun familienavnet som forplikter mer enn noe annet i amerikansk countrymusikk. Bestefaren var som alle vet Hank Williams, som alene legger lista temmelig høyt. Faren Hank Williams Jr. har også laget mye bra musikk på …

Ryan Adams: Losering – a story of Whiskeytown.

RyanLosering

Ryan Adams er på mange måter et enigma, og et fantastisk objekt for forfattere som ønsker å bryne seg litt som biograf.
Allerede i 2003 kom Michael Heathley ut med et makkverk av en biografi – som enhver med internettilgang og overfladisk kunnskap om Ryans karriere kunne smurt sammen på en …

Otis Gibbs – Harder Than Hammered Hell

Otis Gibbs Harder Than Hammered Hell

Otis Gibbs har blitt en favoritt her på bloggen, etter at jeg ble introdusert for mannen i forkant av Bergenfest 2011. Siden den gang har jeg karet til meg alle de gamle platene hans (takket være T-Bone og eBay), og fått se mannen live to ganger.
Nå er oppfølgeren til «Joe …

The Damn Quails – Down The Hatch

DamnQuails-DowntheHatch

Jeg ble anbefalt The Damn Quails via Facebook, og fant frem til en webside der de streamet låten «Fools Gold». Min ett og et halvt år gamle sønn brøt umiddelbart ut i ellevill dansing på gulvet, så jeg bestilte platen på flekken. Han har arvet sin fars øre for kvalitetsmusikk …

Chip Robinson – Mylow

Chip Robinson Mylow

En av historiens beste og sterkeste plater, fra en mann som nådd bunnen og funnet veien hjem.

Frem fra glemselen: Magnolia Electric Co. – What Comes After The Blues

Magnolia Electric - What Comes After The Blues

For noen år siden hang jeg på et meget hyggelig forum der vi hadde et konsept der man med jevne mellomrom lagde cd-samlinger med sine favorittlåter og sendte til en ukjent person et eller annet sted i verden – litt som «Secret Santa»… man får tildelt et navn og en …