Dette albumet har jeg ventet på i snart tre år. Etter bandets forrige album, en av mine favoritter fra 2009, den geniale 1372 Overton Park, har forventningene mine vært store til ny Lucero plate. Og når et band innfrir forventningene til de grader som Lucero gjør denne gangen, ja da finnes det knapt en bedre følelse i denne verden.

Ben Nichols gravrustne stemme og et av verdens beste rock’n roll band er tilbake i en form og med en intensitet som de fleste andre band og artister bare kan drømme om å matche. Mange var skeptiske til innføringen av de tunge hornseksjonene på forrige album, mange vil sikkert være det nå også, men det fungerer aldeles utmerket og er ingenting å tvile på. Luceros egenart blir bare større og bedre med den intense blåserekka. Dette bandet blåser de aller fleste andre rett av banen med hornarrangementene, sitt energiske og riffbaserte gitarsound og i tillegg mange drivende gode rockelåter.

Det hele starter med en liten intro til den første låten, en intro på litt over minuttet og som bygger opp en forventning til det som skal skje videre. Med andre ord en helt perfekt start på noe stort. I det «On My Way Downtown» blåses i gang er jeg fullstendig solgt. Og arven etter den store rock ‘n’ roll æraen i Memphis må sitte dypt i ryggmargen på dette bandet, i det første låten slipper taket i deg og lar deg puste ut etter litt over fire intense minutter rekker man så vidt å blunke før man blir kastet ut i et nytt rock’ n’ roll eventyr. Tittelsporet «Woman & Work» er enkelt og greit uimotståelig, dette er roots og rock og musikalsk historie i skjønn forening.

Lucero-Women-Work-Album-Art_20120118_91520At bandet har fortsatt samarbeidet med eldrende, lokale musikere fra Memphis og produsenten fra forrige album, Ted Hutt, har altså resultert i ennå mer utforskning av den musikalske retningen de tok på forrige album. «Låtene kommer fortsatt fra samme sted.» sier Nichols i et intervju med Rolling Stone. Men det som er klart er at Women & Work er blitt et album som i enda større grad enn 1372 Overton Park utforsker og utdyper de tradisjonelle elementene fra blues, soul og gospel. Lucero vil med dette albumet vise verden hvor røttene til rock’ n’ roll er plantet i Usa. Roots, alt.country og punkrøttene som bandet fylte sine første album med er ikke borte, de er bare ikke så tydelige i sounden som tidligere, men de er definitivt stabilisatoren i emulsjonen.

Det finnes band som gjør lignende ting som Lucero, Gaslight Anthem har litt av det og hele New Jersey-klanen med Springsteen i spissen har bygget sin sound nettopp på et fyldig rock’n roll lydbilde med blåserekke og fengende gitarriff. Min påstand er allikevel at de skal streve de som har tenkt å matche Lucero i kunsten å formidle et musikalsk produkt som rett og slett bare oser av autensitet og entusiasme for amerikansk musikkhistorie. I tillegg så er melodiene til Lucero så drivende rytmisk og catchy iørefallende at det overskygger det meste annet man hører. Om ikke det lyriske når opp til de aller største, så gjør i hvert fall musikken, arrangementene og produksjonen det til de grader.

Tekstene til Ben Nichols er enkle og tydelige og handler om ganske så fundamentale ting i forholdet mellom menn og kvinner og om livets utfordringer generelt. Hvilket også betyr at de aller fleste kan relatere til det Nichols synger om. I de fleste historiene handler det om å ta en sjanse, satse alt på et kort og kaste seg ut i det ukjente. All musikk trenger ikke handle om politikk eller religion og for en gangs skyld er det befriende å bli forført av små historier om kjærlighet, så lenge man blir regelrett trollbundet av musikken.

I mine ører finnes det ikke et eneste dårlig spor på dette albumet, noe som vel for så vidt ikke var noen stor overraskelse. Women & Work er rett på sak og med tilnærmet full trøkk hele veien gir Lucero full valuta for vel investerte rock’n roll kroner. Om det skulle være noen tvil, Luceros’ – Women & Work anbefales på det varmeste. Mer rock’ n’ roll enn dette tviler jeg på at vi finner i 2012. Vanskelig å plukke låtfavoritter her, men prøv først «I Can’t Stand To Leave You», «Sometimes» og «When I Was Young», tre fengende og veldig solide melodier.

Dette er en redigert versjon av en tidligere publisert artikkel på No Deal Music fra 09.03.12 og er gjengitt med tillatelse.

SHARE
Forrige artikkelFredagsvideo: Wilmer X – Blind Manns Bluff
Neste artikkelTommy Womack – Now What!
Kontakt: jan@musikkbloggen.no Southern man. Født på samme dag som Hank Williams, dog ikke samme år. Har hørt på musikk daglig siden 1981. Jobbet på 90-tallet i Flekkefjords største platebutikk. Oppdaget alt.country og bandene Whiskeytown, Uncle Tupelo og Jayhawks på denne tiden. Skriver mest om nye utgivelser innen americanasjangeren. Hører mest på Drive-By Truckers, Son Volt, Steve Earle, Townes van Zandt, Jason Isbell, Neil Young, Guy Clark, John Prine, Warren Zevon og Jason Molina.

NO COMMENTS

LEAVE A REPLY