Otis Gibbs – Harder Than Hammered Hell

 

Otis Gibbs har blitt en favoritt her på bloggen, etter at jeg ble introdusert for mannen i forkant av Bergenfest 2011. Siden den gang har jeg karet til meg alle de gamle platene hans (takket være T-Bone og eBay), og fått se mannen live to ganger.

Nå er oppfølgeren til «Joe Hill’s Ashes» fra 2010 ute digitalt, i forkant av den fysiske lanseringen i slutten av februar (USA) og starten av mai (UK).

Han snakket om denne platen allerede i intervjuet med Musikkbloggen i 2011. Da var låtene klare, og han planla en tur i studio i løpet av sommeren i fjor. Resultatet er nå klart, og Otis har atter en gang skrevet et knippe låter for de som fortsatt er i stand til å tenke selv.

«They’re all waiting to drag you down,
so you gotta stand tough»

sier han i første låt, «Never Enough». Og det handler mye om styrke i tekstene til Otis. Styrke til å komme seg gjennom livet. Styrke til å takle venners dødsfall. Styrke til å tåle personlig smerte.

Når jeg snakket med ham så snakket han også en del om venner som døde, og det samme gjorde han mellom låtene på den siste konserten han spilte på Garage. Og i «Made To Break» tar han et oppgjør med disse følelsene – samtidig som han kommer med en liten advarsel mot narkotika og jakten på en falsk lykkefølelse.

«We were made to break, 
and struggle with our private pain,
and if  just can’t stand the strain,
you’re already dead» 

På platen så har Gibbs hjelp av et knippe dyktige musikere. Thomm Jutz på gitar, Mark Fain på bass, Paul Griffith på trommer og hans fantastiske samboer Amy Lashley på vokal.

«Broke And Restless» og  «Don’t Worry Kid» er på en måte oppfølger til «When I Was Young» fra «Joe Hill’s Ashes» og gåsehuden var et faktum fra topp til tå ved første gjennomlytting.

«Don’t Worry Kid» er i tillegg en saftig countrylåt i beste Johnny Cash-stil er neste ut, og snakke-synge-stilen Cash gjorde legendarisk i «Boy Named Sue» passer Gibbs som hånd i hanske. Den kvinnelige andrestemmen til Amy Lashley er aldeles nydelig, og kler stemmen til Otis perfekt.

Han har en merkelig evne til å synge veldig røft og grovt, men samtidig så har stemmen hans en mykhet som vitner om en intens lengsel.

«Big Whiskers» har han skrevet sammen med legendariske Adam Carrol og er en glimrende fortelling om  «hans bestefar», og jakten på den store mallen «Big Whiskers». Selvsagt en god gammaldags fiskeskrøne, men samtidig en fantastisk historie.

Otis Gibbs er en mester i historiefortelling, og noen av de beste eksemplene finner vi i «Christ Number Three» og «The Land Of Maybe».

Når han i sistnevnte forteller om livet i nabolaget, om politihelikoptere som flyr over huset hver natt, og skuddvekslinger i nabolaget med jevne mellomrom – og sier:

«They gonna bury me in Tennessee,
searching for home, or somewhere close»

så er det tydelig at Otis fortsatt er på leting, og spesielt etter et sted å føle som hjemme. Noe som igjen trekker paraleller tilbake til nevnte «When I Was Young», «Broke And Restless» og «Don’t Worry Kid» – hvor han jo synger om tiden han var virkelig lykkelig.

Den daglige kampen innhenter oss igjen på «Dear Misery», der Otis gir oss en innføring i de forskjellige elementer i livet som prøver å knekke oss – og hvordan man kommer seg gjennom mye av det ved å stå der med rak rygg og ta imot.

En liten kjærlighetssang til Amy Lashley som venter hjemme mens han er på turné har det også blitt plass til. Han antyder at hun er sliten, men at de aldri sier seg fornøyd med mindre enn nest best… jeg ser vel for meg en intern spøk her.

Litt Dylan-vibber i siste låt. Spesielt gitaren på «Blues for Mackensie». Teksten er ellers nydelig, og vi kan konkludere med at Otis Gibbs har laget en grundig og velsmurt oppfølger til «Joe Hill’s Ashes».

Han synger bedre enn på noen av de tidligere platene. Stemmen virker mye mer avslappet, og han veksler lettere mellom den typiske grove «Gibbs-stemmen» og en litt mykere fortellerstemme der det trengs.

Platen kan du kjøpe digitalt allerede nå, eller så kan du forhåndsbestille cden fra Otis Gibbs selv. Og da blir den pakket, og båret til postkontoret og sendt av Otis eller Amy.

Hør «Don’t Worry Kid»:

Get the Flash Player to see the wordTube Media Player.

SHARE
Forrige artikkelThe Rainmakers – Madam Felle, 28.01.2012
Neste artikkelThe Rainmakers – Blæst, 02.02.2012
Jeg mener at livet er for kort til å høre på dårlig musikk. Og vil heller anbefale GOD musikk, og har som mål å anmelde musikk jeg LIKER, istedenfor å skrive slakteanmeldelser for å få ut innestengt aggresjon over egen utilstrekkelighet. Noenlunde fast plass på spillelista: Elvis, Bob Dylan, Neil Young, Reckless Kelly, The Rainmakers, American Aquarium, Sons of Bill, Lars Winnerbäck, Tom Petty, Todd Snider, Son Volt, Ryan Adams, Drive-By Truckers... Topp 3 på spillelista: Bob Dylan, Elvis, Lars Winnerbäck. Faller alltid tilbake på disse når jeg går lei av å prøve å finne diamantene i kullbingen. Noen favorittskiver: Son Volt - Trace Bob Dylan - Blood On The Tracks Neil Young - Ragged Glory Lars Winnerbäck - Södermarken Chip Robinson - Mylow Kasey Anderson - Nowhere Nights Paul Simon - Graceland Drive-By Truckers - Dirty South Ryan Adams - 48Hours The Backsliders - Throwin' Rocks At The Moon

1 COMMENT

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here