Micah Schnabel har blitt en favoritt her på bloggen, etter at jeg falt pladask for Two Cow Garage og deres «Speaking In Cursive» for noen år siden. Deres femte album «Sweet Saint Me» ble også raskt en favoritt, og er noe av det tøffeste som står i LP-hyllene mine.
I 2009 ga Micah Schnabel ut sitt første soloalbum, «When The Stagelights Go Dim». En akustisk plate fylt av fantastiske låter om livet generelt, og de tyngre valg og utfordringer spesielt.
Så var de endelig her. The Jayhawks. Bandet jeg har gledet meg til å se live siden jeg hørte «Hollywood Town Hall» en gang i 1992.
Jada, jeg vet at de har besøkt Norge med jevne mellomrom – men det har aldri klaffet med tid og penger. Når Mark Olson så sluttet i ’95, og de ble et poporkester så sank også den personlige interessen en smule.
Gleden var derfor stor når Louris og Olson atter begynte å spille sammen, og besøkte Bergen i 2009. Plutselig virket en gjenforening litt mer sannsynlig. ’95 årgangen av The Jayhawks samlet seg så igjen, og spilte inn «Mockingbird Time» i fjor. Til tross for at platen var en stor skuffelse, så har bandet levert strålende konserter over hele USA og hadde også en konsert på Øya i fjor som tidvis var brilliant.
Og mandag kveld var altså tiden kommet for ny Europaturné. En Europaturné som kan bli den siste fra bandet, skal man tro Gary Louris – som mandag uttalte at hans ryggskade gjør at flyturene rett og slett blir for mye. Dette kommer i kjølvannet av at Kathleen Edwards på Twitter i helgen signaliserte at hun neppe kom tilbake til Europa på noen år – da flyturene rett og slett ble for lange. Kanskje amerikanske artister begynner å bli lei oss Europeere?
Det kan derfor tyde på at det kan lønne seg å få sett sine favorittartister når de først er innom, da det kan være lenge til neste gang (hørte jeg noen nevne Tom Petty?).
Chuck Prophet varmer opp på de andre jobbene i Norge og mye av Europa, før Richmond Fontaine overtar stafettpinnen i april.
Men i Bergen var det de lokale heltene i Gram Per Person som var første band på scena. Jeg har ikke sett dem live siden de spilte på Lost Weekend for en del år siden, og var på grunnlag av den (ganske så dårlige) konserten litt skeptisk. Men Gram Per Person var virkelig en positiv overraskelse. Glitrende vokal, gode låter og akustiske gitarer + banjo var gjennomgangstonen. De hadde dessuten med seg en trommis som var degradert til rytme-egg og tamburin, uten at han lot det gå ut over innsatsen. Han imponerte stort ved å stå på ett ben OG holde rytmen, men måtte sette seg nedpå litt mellom låtene. Trommiser er jo som kjent ikke vant med å stå på konserter, så de blir lett slitne.
Klokken 21.40 gikk The Jayhawks på scenen til stormende jubel på et nesten fullsatt Rick’s Teater. Og så satte de bare igang…
Det må sies at en konsert med The Jayhawks er en ganske så todelt affære. De veksler fra det fullstendig brilliante til det totalt intetsigende fra den ene låten til den andre – og ikke vet jeg om det var jetlag som må få skylden, men rytmeseksjonen var ikke helt på nett i dag.
Marc Perlman på bass slet dessuten med basslyden. Jeg vet ikke om den var like dårlig på scenen som den var ut i salen, men han hadde noen runder frem og tilbake til forsterkeren sin for å skru lyd. Til tider hørtes basslyden ut som om noen slo en våt fille ned i en gammel, lefsete sofapute.
Enkelte låter falt bare fra hverandre, og de låt omtrent som bandet mitt gjør når alt bare kollapser i øvingslokalet. Det tok også 2-3 låter før ting begynte å henge helt sammen der oppe på scenen. Til tider virket det som en litt ustrukturert jamsession.
Men så… plutselig er magien der. For det er EN ting man aldri kan ta fra The Jayhawks i den nåværende sammensetning – og det er harmoniene. Og spesielt harmoniene mellom Mark Olson og Gary Louris. To i og for seg gode stemmer separat – men når de kommer sammen på en scene så treffer de et punkt i hjertet mitt som få andre vokalduoer klarer.
Og når Louris og Olson får hjelp av Tim O’Reagan og Karen Grotberg – som på et tidspunkt mumlet noe om at hun mente hun hadde slekt i Bergen, så er det intet annet enn magisk.
I de periodene hvor det som ble levert var forholdsvis uinteressant, så er det jo hyggelig at publikum bidrar med underholdning. Jeg husker den første konserten jeg var på. I en alder av omtrent 8-10 år så jeg Knutsen og Ludvigsen live. I en gymsal i Ringebu. Den typen gymsal som hadde en liten trapp på hver side av scenen. Og midt i konserten så klatret en liten jente opp trappen til høyre, og stilte seg helt på siden av scenen og begynte å danse. Til salens enorme glede.
Gleden var ikke like enorm over jenten som danset i setet sitt oppe på galleriet denne kvelden. Hun kunne tydeligvis alle låtene fra «Tomorrow The Green Grass», for når de spilte en av dem, så hylte hun med som best hun kunne – mens hun danset ellevilt med armene i været. Jeg har aldri helt forstått den greien der… wave your arms, liksom… og vekselsvis pekte bort på en av sidemennene når hun skulle understreke en av tekstlinjene.
Etterhvert gikk alle på raden bak. Jeg tror neppe det var fordi de måtte hjem og avlaste barnevakten. Eller fylle på parkometeret. Etterhvert begynte hun å reise seg opp, og minnet mer og mer om Elaine fra Seinfeld, i episoden hvor hun danser på firmafest. Jeg satt heldigvis så langt unna at jeg slapp å høre syngingen, men samtidig er det omtrent som å møte noen med hentesveis. Man klarer liksom ikke helt la være å stirre.
Men det meste av tiden var det heldigvis The Jayhawks som tiltrakk seg mest oppmerksomhet. De spilte flere låter fra det nye albumet «Mockingbird Time», som heldigvis låt bedre enn platen. Spesielt «Closer To Your Side» imponerte meg. Det samme gjorde som forventet «She Walks In So Many Ways».
Høydepunktene for min del var «Waiting For The Sun», en aldeles fantastisk versjon av «Angelyne» og en helt utrolig versjon av «Tampa To Tulsa» med Tim O’Reagan på vokal.
Og sist men absolutt ikke minst den vidunderlig vakre «Miss Williams Guitar», som var verdt hele kvelden. En perfekt versjon som virkelig viste hva som en gang bodde i dette bandet.
Gary Louris leverte dessuten gnistrende gitararbeid store deler av kvelden, og Mark Olson virket å kose seg glugg ihjel sammen med sine gamle kumpaner. Men viktigst av alt denne kvelden var altså harmoniene. Når de treffer så er The Jayhawks et av verdens beste band. Når de jammer i vei så låter de omtrent som en sekk med skiftenøkler som braser nedover en trapp.
Så alt i alt var The Jayhawks en meget variert, men utrolig hyggelig opplevelse. Den eneste nedturen for en samlernerd var at de nok anser seg som for store til å signere plater etter konserten.
I kveld spiller Israel Nash Gripka på Credo i Trondheim, før han på tirsdag skal konkurrere med The Jayhawks om hovedstadens oppmerksomhet. Onsdag besøker han Garage i Bergen.
Dette er virkelig konserten for deg hvis du vil høre en av bransjens aller beste singer/songwriters. Han har slått igjennom for fullt i Sverige – og ikke minst det americana-elskende Nederland. Så nå er det virkelig på tide at Norge tar ansvar og gir mannen den oppmerksomheten han fortjener også her på berget.
Han laget et av fjorårets beste album, «Barn Doors & Concrete Floors» – og kommer garantert til å levere en konsert folk sent vil glemme.
Av og til ramler man over noe som er såpass unikt at det fortjener oppmerksomhet. Denne platen kom dinglende fra Reviewshine, men har som så mange andre blitt liggende. Så ble den anmeldt på Ninebullets – og på en slik måte at jeg faktisk måtte rote den frem og sjekke den ut selv.
Kasey Anderson & The Honkies har nettopp gitt ut en EP med demoer, livespor og diverse studio-opptak. De sju sporene har fått navnet «Strays», og han selger EPen på Bandcamp til den nette sum av 6.99$.
The Far West er et av mine nye favorittband, og ga i fjor ut en av årets aller beste plater. Faktisk den 9. beste platen, i følge meg selv. Hele denne uken har de lagt ut bilder fra denne videoinnspillingen og ENDELIG er videoen klar.
Man kan aldri få nok av dette fantastiske bandet. Dagens fredagsvideo er «Not Allright By Me» av og med Vintage Trouble. Dette er et opptak fra konseptet AllSaints Basement Sessions, og som bonus får du også se «Nobody Told Me».
Mandag lander The Jayhawks i Bergen, før turen går videre til Oslo og Trondheim henholdsvis tirsdag og onsdag.
Europaturnéen kommer på tampen av en lang USA turné, så bandet er samspilt og låter bedre enn noen sinne.
… Continue Reading
Bergen Live har bekreftet at nok en Americanalegende skal gjeste Bergen i sommer. Onsdag 4. juli skal Hank Williams III feire den amerikanske nasjonaldagen på Garage.
The James Low Western Front er et hyggelig bekjentskap som kom dinglende fra Reviewshine. Bandet fra Portland har laget en plate som fokuserer på å presentere gode tekster i en halvakustisk tapning som gir både ord og melodi god nok plass til å feste seg i hodet.
«Whiskey Farmer» er et konseptalbum som handler om personen på coveret, en «Whiskey Farmer» som i dagens USA har støtt på nok av bratte bakker.
Low selv beskriver karakteren på følgende måte:
«He has always done things kind of right- did OK in school, went to a generic college, racked up a shitload of debt, and got a job to pay off the debt. He drinks to forget. He alienates the ones who love him best, and just cannot believe that this is all there is to life.»
Og som Marve Fleksnes en gang sa; «det er lett idag å rope halleluja – men å gjøre det!». For det er en ting å ha et konsept, men å gjennomføre det slik at det blir troverdig er en helt annen skål. Bokstavelig talt. Tekstene må funke, og karakteren må bygges opp slik at lytteren faktisk gidder å engasjere seg.
Men James Low pulls it off, som man gjerne ville sagt der borte i Sambandsstatene. Whiskeyfarmeren antar en person som vi faktisk kan bry oss om, og han har det ikke enkelt – den stakkars mannen.
«I’m a whiskey farmer,
trying to grow champagne»
Det hele koker ned til det eksistensielle spørsmålet vi alle har stilt oss: «Er dette virkelig alt livet har å by på?».
Vår venn farmeren tar derimot ansvar for sitt eget liv, og forsøker radikale endringer på helt grunnleggende nivå for å ta tilbake kontrollen over livet sitt. Hvor vellykket det er skal vi ikke røpe her, men det viktige er uansett at han forsøker.
The James Low Western Front har planer om å bygge opp denne karakteren i tiden som kommer – og vil lage en serie videoer som viser oss utviklingen til vår venn farmeren. Han blir på coveret og i videoen fremstilt av James Low selv, og jeg må jo si det at han fremstår som en litt oppgitt figur. Mye i karakteren minner meg om Michael Douglas i Falling Down.
Denne platen kan nesten ikke anbefales sterkt nok. Det er langt mellom gode konseptalbum som funker på alle plan, så er man glad i gode tekster og musikk med litt substans – så er dette platen å sjekke ut.
Platen er i salg nå, på Bandcamp – til 12$ for CD og 8 for digitalt format
Se den første videoen om vår venn the Whiskey Farmer, «Thinking California»:
(artikkelen blir også publisert på Ninebullets.net i et litt annet format)
 |  |  |  |  |
 | ||||
Her finner du alle innlegg i serien The Monthly Iceberg, hvor vi i samarbeid med Howard Iceberg presenterer hans låter.
Jeff Porter fra Kansas City i Missouri gir oss deilig øresnop med låten «Still She Waits» fra platen «15 Miles». Anbefalt lytting for alle!
Michael McDermotts hittil beste plate, «Hey La Hey» er en studie i fantastiske tekster fra en utrolig låtskriver. Denne kan ikke anbefales nok…
Howard Iceberg er en legende i hjembyen Kansas City, og nå fortjener virkelig resten av verden å oppdage denne fantastiske låtskriveren. Howard Iceberg skriver tekster på et nivå som det er få andre forunt å nå opp til…
At band og artister av og til drar ut i verden for å spille foran levende mennesker har pågått en god stund. At voksne mennesker fortsatt ikke vet hvordan de skal oppføre seg på konsert er en gåte for mange.
Reckless Kellys legendariske debutalbum. En av de beste debutplatene som noen sinne er utgitt.
Har du hørt denne plata? Hvis ikke så misunner jeg deg virkelig opplevelsen med å oppdage denne for første gang… lån øret ditt til Joe Whyte, du kommer aldri til å angre…
Rett inn fra sidelinjen dukket det i 2010 opp en ukjent nykommer og endte opp med tittelen «Årets album» i Musikkbloggens årsoppsummering. Les om fjorårets store overraskelse…
Kasey Anderson har laget sin hittil beste plate i «Nowhere Nights» som beskriver perioden der han bestemte seg for å flytte hjem til Portland. Vi anbefaler en av sjangerens mest spennende singer/songwriters.
Følg Musikkbloggen...