The Rainmakers – Rockefeller, 26.01.2012

The Rainmakers var tilbake, og skulle bevise en gang for alle at de fortsatt er et band å regne med. Og The Rainmakers fjernet effektivt all potensiell tvil, og leverte varene i nesten to timer.

Spenningsnivået på Rockefeller var høyt allerede under oppvarmingen, der Odd Pop ga oss et meget respektabelt sett. Klokken 22 stod bandet på scenen, og ristet effektivt av seg en tyngende jet-lag i møte med et ekstatisk Oslopublikum.

Den katalogen disse gutta har å vise til er helt unik, og de kunne uten problem levert et sett på godt over tre timer uten å gå på akkord med låtkvaliteten.

Settet er radikalt forandret fra i fjor, i og med at de den gang spilte den første platen fra start til slutt, før vi fikk et sett med fanfavoritter.

I år leverer The Rainmakers over to timer med herlig rock’n’roll, der godlåtene står i kø. Høydepunktet for min egen del var den fantastiske versjonen av «Johnny Reb», som kom som første ekstranummer. Foruten dette så kunne vi oppleve alle de vi forventet å høre, samt en del fra den siste plata «25 On.» Både «Missouri Girl» og «Given Time» var på plass, det samme var «Half a Horse A Horse a Piece». Det vil vel ellers glede mange å vite at «Talk With My Hands» er på plass i settlisten, og det var jammen funnet plass til et lite fragment av «Rainmaker» inne i en gnistrende versjon av «Drinkin’ On The Job» – hvor også Rich Ruth covret «Born Free» med stor innlevelse under den improviserte delen.

Jeg vet at jeg sa dette i fjor, men etter å ha stått på balkongen og sett ned på gårsdagens publikum så må jeg atter fremheve hvor blide alle er. Et hav av mennesker stod på konsert og bare smilte… og etter å ha snakket med store deler av forsamlingen i merchandiseboden etter konserten så er det atter veldig tydelig hvor viktig dette bandet fortsatt er for veldig mange.

Det var publikum der fra både inn- og utland. Folk kom flyende inn fra Bergen. Kjørende fra Trondheim. Det kom folk fra Sverige, og tre stykker fra Helsinki. Men mest imponerende var mannen som hadde fløyet inn fra Alaska for å endelig få høre The Rainmakers live. Du blir ikke stort mer dedikert enn det…

Det som er mest tydelig i etterkant av fjorårets turné, er at bandet har blitt radikalt mer samspilt. Det vi som fulgte turnéen i fjor merket, var hvordan bandet vokste fra første spillejobb frem til avslutningen i Bergen.

Og når gutta nå har brukt tiden effektivt siden vi så dem sist, så gjør det seg utslag i et band som nå er utrolig tight og samspilt.

Overganger sitter som de skal, og den utrolig viktige koblingen mellom Rich på bass og Pat på trommer er så til de grader tilbake. Jeff Porter hadde store sko å fylle når han erstattet Steve Phillips, og han har virkelig vokst inn i dem. Og med all respekt for Steve Phillips, så sitter jeg med en følelse av at Jeff Porter er en riktigere gitarist for Rainmakers anno 2012 enn Phillips ville vært. Det er noe med den myke gitarlyden hans som virkelig kler låtene og soundet til Rainmakers av i dag.

I sentrum for hendelsene var selvsagt Bob Walkenhorst, og det er jo hevet over enhver tvil at den mannen har kommet til denne verden for å være rockestjerne. Han har publikum i sin hule hånd fra første tone, og slipper dem ikke før lenge etter at de har forlatt lokalet.

Etter at konserten var over så kom høydepunktet for mange. Bandet stiller alltid velvillig opp på signeringer, og stod i merchandiseboden og signerte plater og kroppsdeler helt til absolutt alle hadde fått en liten bit av heltene. Pågangen var enorm, og det var ikke få bilder som ble knipset av fans som omsider fikk hilse på sine gamle helter.

I kveld rocker gutta Parkbiografen i Skien, og i morgen står Madam Felle i Bergen for tur. Jeg synes oppriktig synd på de som ikke har tenkt seg dit…

SHARE
Forrige artikkelSoundcheck, The Rainmakers – Rockefeller
Neste artikkelThe Rainmakers – Parkbiografen, 27.01.2012
Jeg mener at livet er for kort til å høre på dårlig musikk. Og vil heller anbefale GOD musikk, og har som mål å anmelde musikk jeg LIKER, istedenfor å skrive slakteanmeldelser for å få ut innestengt aggresjon over egen utilstrekkelighet. Noenlunde fast plass på spillelista: Elvis, Bob Dylan, Neil Young, Reckless Kelly, The Rainmakers, American Aquarium, Sons of Bill, Lars Winnerbäck, Tom Petty, Todd Snider, Son Volt, Ryan Adams, Drive-By Truckers... Topp 3 på spillelista: Bob Dylan, Elvis, Lars Winnerbäck. Faller alltid tilbake på disse når jeg går lei av å prøve å finne diamantene i kullbingen. Noen favorittskiver: Son Volt - Trace Bob Dylan - Blood On The Tracks Neil Young - Ragged Glory Lars Winnerbäck - Södermarken Chip Robinson - Mylow Kasey Anderson - Nowhere Nights Paul Simon - Graceland Drive-By Truckers - Dirty South Ryan Adams - 48Hours The Backsliders - Throwin' Rocks At The Moon

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here