Kathleen Edwards – Voyageur

Så var den her da… den Justin Vermon produserte oppfølgeren til en av mine favorittplater, «Back To Me». Og jeg må aller først informere om at jeg slettes ikke har sansen for den polerte sounden til Bon Iver, og innrømmer glatt at jeg var meget bekymret når frk. Edwards først ble sammen med Justin Vermon – for deretter å velge han som produsent for den nye platen sin.

Koblingen mellom kjæresteforhold og artist/produsent kan ofte by på snodige resultater i både den ene og andre retningen. Men mest av alt må jeg innrømme at jeg rett og slett var egoistisk. For jeg likte lyden og soundet på de første to platene til Kathleen Edwards.

Jeg er veldig glad i både «Failer» og «Back To Me», og det blir som å avholde jobbintervju med en ny medarbeider – du passer godt på at vedkommende IKKE foretrekker banan-biten i fredags twistposen, i frykt for å måtte dele godbiten – eller i verste fall miste den helt.

Men det som skjer når man må dele godbitene, er at man gjerne utvider nedslagsfeltet litt og prøver seg litt på de andre bitene i posen.

For med «Voyageur» så har Kathleen foretatt en reise inn i et annet musikalsk landskap. Men det er et landskap hun personlig kjenner godt, og som hun hele tiden har ønsket å utforske. Hun har selv sagt at hun har hatt følelsen av å bli satt i bås, der hun har blitt en liten kjæledegge i den store Americana-båsen.

Når hun nå kaster av seg alle begrensninger og lager den platen HUN hadde ønsket, så må vi bare takke Justin Vermon for at han ga henne det motet som trengtes for å gjør dette.

For du store allstyrendes for en fin plate Kathleen Edwards har laget.

Nå er jeg i utgangspunktet av den oppfatning at Kathleen Edwards kunne sunget telefonkatalogen og fått det til å høres både intimt og sårt ut. Men heldigvis har hun et utsøkt låtmateriale i bunnen. Hun skriver gnistrende tekster, og er helt klart preget av bruddet med eksmann og samarbeidspartner Colin Cripps. Men samtidig så er det tydelig at hun har funnet kjærligheten, og ser fremover mot et helt nytt liv.

Produksjonen til Vermon er utsøkt. Han lesser selvsagt på med elementer man ikke hadde forventet å høre bak Kathleen Edwards, men han har rett og slett fått det til å fungere. Så lenge stemmen hennes er det bærende elementet, så har resten av lydbildet plass til å fylle inn både strykere og marsjtrommer uten at det på noen måte overdøver hverken Kathleen eller budskapet hennes.

Høydepunktene er mange på denne platen. Den er utrolig jevn, og stemningen flyter på en måte sammen mellom låtene.

Det er lenge siden jeg har kost meg så med en så gjennomprodusert plate, og det beviser vel bare at det fortsatt er mulig å lage litt mer polert musikk enn jeg vanligvis hører på – men samtidig beholde nok av artistens egenart slik at det ikke låter likt som absolutt alt annet.

Men hvis jeg skal trekke frem EN låt, så blir det helt klart den Neil Young inspirerte «For The Record».

«For the record,
I just wanted to sing songs».

Andre virkelige godbiter er den fantastisk sprettene «Empty Threats» og de nydelige «Chameleon» og «Pink Champagne».

Nei, for pokker! Denne platen skal du bare kjøpe!

LP eller CD hos CDON.com

Hør «For The Record»:

Get the Flash Player to see the wordTube Media Player.

Hør «Empty Threats»: 

Get the Flash Player to see the wordTube Media Player.

Se Kathleen Edwards gjøre «Change The Sheets» live hos Letterman:

Get the Flash Player to see the wordTube Media Player.

SHARE
Forrige artikkelDelta Swamp Rock – Sounds From The South: At the crossroads of rock, country and soul
Neste artikkelFredagsvideo: Asbjørn Ribe – Det er nok sant at vi lo av deg, Trond
Jeg mener at livet er for kort til å høre på dårlig musikk. Og vil heller anbefale GOD musikk, og har som mål å anmelde musikk jeg LIKER, istedenfor å skrive slakteanmeldelser for å få ut innestengt aggresjon over egen utilstrekkelighet. Noenlunde fast plass på spillelista: Elvis, Bob Dylan, Neil Young, Reckless Kelly, The Rainmakers, American Aquarium, Sons of Bill, Lars Winnerbäck, Tom Petty, Todd Snider, Son Volt, Ryan Adams, Drive-By Truckers... Topp 3 på spillelista: Bob Dylan, Elvis, Lars Winnerbäck. Faller alltid tilbake på disse når jeg går lei av å prøve å finne diamantene i kullbingen. Noen favorittskiver: Son Volt - Trace Bob Dylan - Blood On The Tracks Neil Young - Ragged Glory Lars Winnerbäck - Södermarken Chip Robinson - Mylow Kasey Anderson - Nowhere Nights Paul Simon - Graceland Drive-By Truckers - Dirty South Ryan Adams - 48Hours The Backsliders - Throwin' Rocks At The Moon

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here