Home » Americana »Anbefalt »Bluegrass »Country » Currently Reading:

The Damn Quails – Down The Hatch

desember 5, 2011 Americana, Anbefalt, Bluegrass, Country No Comments

Jeg ble anbefalt The Damn Quails via Facebook, og fant frem til en webside der de streamet låten «Fools Gold». Min ett og et halvt år gamle sønn brøt umiddelbart ut i ellevill dansing på gulvet, så jeg bestilte platen på flekken. Han har arvet sin fars øre for kvalitetsmusikk (og sin mors temperament), så han er en trygg referanse for musikalsk pengebruk.

Platen kom i posten, og du store verden som den svinger. En glitrende fele er et av hovedelementene, sammen med gjennomført tostemt sang. Jeg vil beskrive dette som en litt retrofokusert halvakustisk versjon av Reckless Kelly. Litt som Reckless Kelly hørtes ut på førsteplata «Millican», med litt Red Dirt, bluegrass og old-time country og jeg får assosiasjoner til 70-talls rock og The Band når jeg hører dette.

Oklahomaduoen har rett og slett laget en av de beste platene 2011 har klart å by på.

Gabriel Marshall og Bryon White, som utgjør The Damn Quails har spilt inn plata i Billy Gibbons Foam Box Recordings, hvor alt fra ZZ Top (naturlig nok) til Steve Earle har gjort innspillinger. Produsert av The Great Divedes Mike McClure, som også har tatt seg av innspillinger fra Cross Canadian Ragweed og Jerry Jeff Walker. Som backingband har de «venner og bekjente» under navnet Quail Philharmonic.

The Damn Quails skriver gnistrende tekster, og tilnærmet absurd gode låter kommer som perler på en snor på denne platen. «Better Place To Stop», «Through The Fire» og ikke minst den herlige «Another Story» er bare noen av godbitene på første del av platen, der spesielt sistnevnte er en glitrende liten låt om kjærlighet – komplisert sådan.

«I meet you in the night
just like every other time.
You’ll be wearing your little black dress,
and I will wear my tie.
You can be the beauty,
And I will play the beast» 

Min sønns favoritt «Fools Gold» er en av årets aller aller ALLER beste singler, og han danser fortsatt ellevilt hver gang jeg spiller låten. En feelgood-låt som virkelig fortjener å bli hørt.

Plata har rett og slett en gjennomgående godfølelse ved seg. Man blir i godt humør av å høre på The Damn Quails, og det er ikke mange band i denne sjangeren som har den virkningen. De fleste tar seg av tunge temaer og måten de deler vokalansvaret mellom seg på gir platen et ekstra løft og sørger for at det aldri blir kjedelig. Mye på samme måten som The Hickman Dalton Gang så er dette to singer/songwriter som har slått seg sammen og klart å lage et felles produkt uten at det høres ut som separate soloplater. Bare det er imponerende i seg selv. Det er rett og slett MYE mer kjøtt på beina på The Damn Quails enn man kan forvente av to småvokste vaktler, jaggu smaker det minst like godt også…

Platen endrer litt spor etter «Fools Gold», der de går fra det litt rootsy lydbildet, og flytter seg over i en litt mer 70-talls sound, med elementer fra ekte rythm’n'blues og The Band.

En låt som «Parachute» har så mange elementer fra The Band at jeg kjenner at jeg blir litt mo i knærne. Ray Charles hadde elsket denne låten, og det samme hadde Richard Manuel. Stemningen fortsetter på den fantastiske «California Open Invitation».

«So So Long» er nok et høydepunkt, og hammondorgelet og den møkkete gitarsoloen er så perfekt at jeg får gåsehud fra topp til tå. Og når countryperlen «Dollars» avslutter platen så vil jeg bare høre MER.

Kvaliteten på platen gjør meg rett og slett stum, og jeg sliter med å komme opp med gode nok ord til å beskrive dette produktet. Den har surret og gått hjemme de siste tre-fire ukene uten at jeg har klart å få noe fornuftig ned på papiret. Den er rett og slett så god at jeg sliter med å skrive en anmeldelse som er så bra som plata fortjener. Den samme følelsen satt jeg med i fjor når jeg skrev om fjorårets beste plate fra Drunk On Crutches.

Platen kjøper du hos plateselskapet 598 Recordings. Det er bare å gjøre det med en gang, for disse gutta kommer du garantert til å først bli avhengig av, og hvis det er ETT band jeg har hørt i år som har potensiale til å gjøre det stort så er det The Damn Quails.

Hør «Fools Gold»:

Get the Flash Player to see the wordTube Media Player.

Hør «Parachute»:

Get the Flash Player to see the wordTube Media Player.

Related Posts with Thumbnails

Lik oss på Facebook, så unngår du å gå glipp av oppdateringer fra Dust of Daylight.

Og del gjerne dette med noen du føler fortjener det:

Stikkord:


Comment on this Article:







Finn oss på sosiale medier



Dust of Daylight på Facebook

Les arkivet fra No Deal Music

No Deal Music og Musikkbloggen er som kjent samlet under navnet Dust of Daylight. Arkivet til Musikkbloggen finner man her, men No Deal Music har et rikt arkiv det er verdt å lese seg gjennom. Klikk bildet over for å finne No Deal Musics arkiv.

Let i arkivet

  • 2015 (73)
  • 2014 (223)
  • 2013 (323)
  • 2012 (154)
  • 2011 (342)
  • 2010 (204)

The Monthly Iceberg




Vår gode venn Howard Iceberg presenterer hver måned bakgrunnen for en av sine låter.

Ønsker du omtale?


Send en mail til review@musikkbloggen.no

Please email us at the above adress, for review consideration.

 

Translate:

Møt forfatterne:

Rune Letrud

Jeg mener at livet er for kort til å høre på dårlig musikk. Og vil heller anbefale GOD musikk, og har som mål å anmelde musikk jeg LIKER, istedenfor å skrive slakteanmeldelser for å få ut innestengt aggresjon over egen utilstrekkelighet.

Noenlunde fast plass på spillelista:
Elvis, Bob Dylan, Neil Young, Reckless Kelly, The Rainmakers, American Aquarium, Sons of Bill, Lars Winnerbäck, Tom Petty, Todd Snider, Son Volt, Ryan Adams, Drive-By Truckers...

Topp 3 på spillelista:
Bob Dylan, Elvis, Lars Winnerbäck. Faller alltid tilbake på ... Les hele profilen

Har du lest denne?

29. mars, 2011

Video: The Rainmakers – Another Guitar Video: The Rainmakers – Another Guitar

Nok en video fra The Rainmakers, og konserten i Fåvang lørdag 26. mars – filmet fra siden av scenen. Denne gangen får vi en av de låtene som ble mest spilt på vorspiel og fest i Gudbrandsdalen når den kom – og er vel covret av de fleste band som stod og svettet i øvingslokalet den gangen.

Anbefalte artikler

DoD Sessions: Mary Gauthier

DoD-Sessions-Mary-Gauthier

Vi har hatt besøk av Mary Gauthier i vår videoserie «Dust of Daylight Sessions». Her inviterer vi musikere vi setter pris på til å spille noen låter de selv ønsker å dele med våre lesere.
Mary er aktuell med platen Trouble and Love, som vi anmeldte i sommer. De to låtene hun …

Ryan Adams – Ryan Adams

Ryan Adams cover art

 
I disse dager er det sterke meninger i sving angående den ferske selvtitulerte skiva til Ryan Adams. Både blodfans og deler av musikkpressen jamrer og bærer seg over at Ryan ikke sitter vuggende i et mørkt hjørne og vrir hårmanken i enda villere frisyrer mens han messer ut lavmælt angst …

Richard Thompson – Electric

Richard Thompson Electric

 

Noen artister brenner alt kruttet i starten av karrieren og havner i stabilt sideleie etter noen år. De blir i beste fall eksentriske når de har kommet gjennom sytten avrusninger og to selvbiografier med sutring, og en sjelden gang glimter noen få av dem til med en og annen låt. …

Daniel Romano – Come Cry With Me

daniel romano

Det er snart to år siden jeg oppdaget kanadiske Daniel Romano og hans klassiske countrystil. Der nye americana-artister og band har fulgt i fotsporene til Townes van Zandt og Uncle Tupelo har Romano snudd seg mot legender som George Jones og Gram Parsons og hentet inspirasjon derifra. Du har en …

Holly Williams – The Highway

holly_williams_cover

Holly Williams har ikke hatt noen enkel vei mot denne platen. Først og fremst har hun familienavnet som forplikter mer enn noe annet i amerikansk countrymusikk. Bestefaren var som alle vet Hank Williams, som alene legger lista temmelig høyt. Faren Hank Williams Jr. har også laget mye bra musikk på …

Ryan Adams: Losering – a story of Whiskeytown.

RyanLosering

Ryan Adams er på mange måter et enigma, og et fantastisk objekt for forfattere som ønsker å bryne seg litt som biograf.
Allerede i 2003 kom Michael Heathley ut med et makkverk av en biografi – som enhver med internettilgang og overfladisk kunnskap om Ryans karriere kunne smurt sammen på en …

Otis Gibbs – Harder Than Hammered Hell

Otis Gibbs Harder Than Hammered Hell

Otis Gibbs har blitt en favoritt her på bloggen, etter at jeg ble introdusert for mannen i forkant av Bergenfest 2011. Siden den gang har jeg karet til meg alle de gamle platene hans (takket være T-Bone og eBay), og fått se mannen live to ganger.
Nå er oppfølgeren til «Joe …

The Damn Quails – Down The Hatch

DamnQuails-DowntheHatch

Jeg ble anbefalt The Damn Quails via Facebook, og fant frem til en webside der de streamet låten «Fools Gold». Min ett og et halvt år gamle sønn brøt umiddelbart ut i ellevill dansing på gulvet, så jeg bestilte platen på flekken. Han har arvet sin fars øre for kvalitetsmusikk …

Chip Robinson – Mylow

Chip Robinson Mylow

En av historiens beste og sterkeste plater, fra en mann som nådd bunnen og funnet veien hjem.

Frem fra glemselen: Magnolia Electric Co. – What Comes After The Blues

Magnolia Electric - What Comes After The Blues

For noen år siden hang jeg på et meget hyggelig forum der vi hadde et konsept der man med jevne mellomrom lagde cd-samlinger med sine favorittlåter og sendte til en ukjent person et eller annet sted i verden – litt som «Secret Santa»… man får tildelt et navn og en …