This One’s For Him: A Tribute To Guy Clark

Det er virkelig på tide at Guy Clark blir hedret av sine kolleger på en skikkelig måte og hva var vel bedre enn å gjøre det i forbindelse med hans 70-årsdag med en konsert og nå også med et dobbeltalbum, This One’s For Him: A Tribute to Guy Clark.

Hvilket album dette er, jeg satt med frysninger på ryggen i pur glede allerede første gangen jeg hørte igjennom det. Dersom du har litt kjennskap til Guy Clark fra før så har du garantert kjennskap til de fleste av de artistene som deltar på dette albumet. Hvilket også betyr at du sannsynligvis befinner deg i nærheten av det mest optimale albumet du kan få tak på i det herrens året 2011. Om det bare var blitt utgitt, men dessverre er det blitt utsatt litt, men den 6. desember skal det være tilgjengelig for allmenheten.

Rodney Crowell åpner ballet med å hedre sin mentor gjennom snart førti år med låten «That Old Time Feeling». Det gjør han på et stilsikkert vis i beste Guy Clark tradisjon men med sin egen lille tvist, alt dette etter at han åpner med å si til bandet:

«…let’s give her a good go and make old Guy proud of us…»

Så følger de på rekke og rad, den ene stjernen etter den andre. Sjekk denne buketten av en tracklist her:

Hayes Carll – Worry B Gone
Jack Ingram – Stuff That Works
James McMurtry – Cold Dog Soup
Jerry Jeff Walker – My Favorite Picture Of You
Joe Ely – Dublin Blues
John Prine & Emmylou Harris – Magnolia Wind
John Townes Van Zandt II – Let Him Roll
Kevin Welch – Magdalene
Kris Kristofferson – Hemingway’s Whiskey
Lyle Lovett – Anyhow, I Love You
Patty Griffin – The Cape
Radney Foster – L.A. Freeway
Ramblin’ Jack Elliott – The Guitar
Ray Wylie Hubbard – Homegrown Tomatoes
Robert Earl Keen – Texas 1947
Rodney Crowell – That Old Time Feeling
Ron Sexsmith – Broken Hearted People
Rosanne Cash – Better Days
Rosie Flores – Baby Took A Limo To Memphis
Shawn Camp – Homeless
Shawn Colvin – All She Wants Is You
Steve Earle – The Last Gunfighter Ballad
Suzy Bogguss – Instant Coffee Blues
Terri Hendrix – The Dark
Terry Allen – Old Friends
The Trishas – She Ain’t Goin’ Nowhere
Tim O’Brien, Gary Nicholson & Darrell Scott – Texas Cookin’
Verlon Thompson – All Through Throwing Good Love After Bad
Vince Gill – The Randall Knife
Willie Nelson – Desperadoes Waiting For A Train

Alle som en av artistene behandler dette fantastiske låtmateriale de har fått utdelt med den aller største respekt og hver eneste artist leverer som bare juling. En av verdens største ikoner og countryartister, Willie Nelson, har sjelden hørtes bedre ut. Salig intens og innlevende gir han verdens beste låt «Desperadoes Waitin’ For A Train» sin velfortjente behandling i sitt eget bilde. Like usigelig vakkert som til månen og tilbake.

John Townes van Zandt II, sønn av avdøde Townes van Zandt, som var Guys nærmeste venn gjennom tredve år, viser at han har arvet noen egenskaper av sin far når han alene tar gitaren og spiller og synger Clarks «Let Him Roll», låten som mer enn noen annen minner om Townes måte å skrive låter på. Denne vakre historien om en prostituert fra Dallas som avslår en manns tilbud om ekteskap og allikevel dukker opp i begravelsen hans sytten år senere.

James McMurtry kunne ikke fått en låt som passet han bedre enn «Cold Dog Soup», jeg synes det formelig gnistrer av versjonen hans, dersom det er mulig å beskrive en mann og hans stemme og gitar på den måten.

«There ain’t no money in poetry, that’s what keep the poets free»

Emmylou Harris og John Prine gjør en uforglemmelig versjon av «Magnolia Wind». Prine med sin slitne og nesten ødelagte stemme og Emmylou med sin gullstrupe i sammen gir låten en ny dimensjon, det hele er til å gråte seg tom for. Kanskje det nest mest følelsesladede jeg har hørt på plate dette året. Ubeskrivelig vakkert.

The Last Gunfighter Ballad får også nytt liv av en som virkelig kjenner livet og læren til Guy Clark. Steve Earle spilte bass på Clarks debutalbum i 1975 og her viser han seg fra sin aller beste side og viser verden hvordan en ekte storyteller framfører et sjelden stykke kunstverk av en historie, jeg synes faktisk han behandler denne låten bedre og mer respektfullt enn han gjorde med utvalget av låter på sitt eget «Townes» album. Gåsehudmateriale for n’te gang så langt på dette albumet.

Det hele topper seg fullstendig når Kris Kristofferson klinker til med «Hemingways Whiskey». Det er tårer i øyekroken og frysninger og gåsehud over hele kroppen. Hvordan det er mulig å trenge så langt inn i hjerte og hjerne til et menneske som legenden Kristofferson klarer å gjøre med meg med denne låten har jeg ingen gode svar på, men at dette er et av de øyeblikkene som beviser hvor hardt musikalske opplevelser kan treffe følelsene til den som lytter er det ingen tvil om. Aldeles ut av denne verden opplevelse.

De låtene jeg ikke har skrevet og kommentert noe om er alle som en juveler de også, Vince Gill som tolker «Randall Knife», Ron Sexsmith, Lyle Lovett, Joe Ely og hele gjengen. Så selv om denne omtalen er gjennomfarget av min nesegruse beundring for Guy Clark og hans karriere, kort oppsummert, et mer imponerende tributealbum har jeg aldri i mitt 37-årige lange liv noensinne hørt og This One’s For Him: A Tribute To Guy Clark står nå offisielt øverst på min egen ønskeliste til jul.

Albumet kan bestilles via Icehouse Music. 

#Artikkelen er tidligere publisert på No Deal Music 20.11.2011 og er gjengitt med tillatelse.

SHARE
Forrige artikkelFredagsvideo: Have Gun, Will Travel – Thirteen Miles To Empty
Neste artikkelThe Porter Draw – California Widow
Kontakt: jan@musikkbloggen.no Southern man. Født på samme dag som Hank Williams, dog ikke samme år. Har hørt på musikk daglig siden 1981. Jobbet på 90-tallet i Flekkefjords største platebutikk. Oppdaget alt.country og bandene Whiskeytown, Uncle Tupelo og Jayhawks på denne tiden. Skriver mest om nye utgivelser innen americanasjangeren. Hører mest på Drive-By Truckers, Son Volt, Steve Earle, Townes van Zandt, Jason Isbell, Neil Young, Guy Clark, John Prine, Warren Zevon og Jason Molina.

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here