The Porter Draw omtaler seg selv som et “aggressivt americanaband med røtter i punk, country og bluegrass”. Jeg tror de treffer spikeren på hodet. Det de selv unnlater å nevne er at de er forbasket bra, og har laget en av årets absolutt tøffeste plater i denne etterhvert vide sjangeren. Så det får bli min jobb: The Porter Draw er forbasket bra, og har laget en av årets absolutt tøffeste Americanaplater!
Dette er deres andre plate. “Trouble” kom ut i 2009, og er en mye roligere, nedstrippet bluegrassplate. Men på “California Widow” har de virkelig tatt et steg opp i en helt annen liga, og de har klart å blande musikkstiler til et uttrykk som virkelig sparker rumpe. De er oppkalt etter åstedet for en av de verste togulykkene i amerikansk historie, uten at vi skal lese alt for mye ut av det.
Dette er rått og direkte, og minner meg på mange måter om friskheten og råskapen til band som Back Porch Mary, American Aquarium og Sons Of Bill.
Jeg falt pladask allerede på første låt, der en intens vokal og en banjo innleder låten før hele bandet trøkker til med en intensitet som du sjelden får høre på plate.
“Born on a mountain top, back in 1945
never had no Ma or Pa to speak of
it was hard just to stay alive.
Raised by a moonshiney, shitkicking son of a bitch.
Taught me how to fight, and he taught me how to drink”
Personen i låten har som man merker hatt et ganske intenst liv, og dette understøttes bare av fandenivoldskheten i låten. Dette svinger som Øystein Sunde på syre, og jeg ser for meg at liveshowene til dette bandet må bli ganske så svette opplevelser.
De slakker ikke akkurat av på tempoet på “La Pine”, og den banjospillende Ben Wood får virkelig kjørt seg.
Så viser de hva som virkelig bor i dette bandet, der de tar oss med på en tur vekk fra Athens, Georgia sammen med en desillusjonert ung mann. For meg er dette platens høydepunkt, og teksten er rett og slett fantastisk.
“They told me everything,
would be better out of Athens
So I quit my job and hitchiked half away”
En skikkelig god gammeldags cowboyfilm blir servert i den glitrende “Davey”, og bandet er virkelig i sitt ess i dette lydbildet. Tekstene er gjennomført utsøkte, og du føler virkelig prærien lokke når gitarsoloen drar deg inn i solnedgangen.
Bluegrassrøttene er trygt på plass i “One Day” og “Myra Joyce”, og bandet viser jo at de virkelig behersker å veksle mellom stilartene uten at det på noe tidspunkt høres påtatt ut. Dette er musikk som sitter i ryggmargen til medlemmene, og måten de også veksler mellom å være hovedvokalist er jo typisk for Bluegrass. De trekker dette med videre til låtene som fusjonerer både bluegrass, punk og country – og det låter rett og slett helt helt korrekt.
Flere av låtene er skrevet i tilnærmet novelleformat, og forteller historier om folk som gjerne har havnet litt på skyggesiden i samfunnet. Jeg har jo allerede nevnt førstelåten “Dirty Trade” og “Athens” som gode eksempler på dette, men på slutten av platen får vi en godbit som heter “Six by Nine” om en fortvilet ung mann som virkelig har fått livet i mot seg. Der han sitter på death row, så er fokuset hans på moren som har fått kreft, og som han gjerne skulle tatt seg av. Vi får aldri noen forklaring på hvorfor han har havnet der, her får vi usensurerte tanker fra en dødsdømt uten noen påvirkning fra spørsmålet om skyld eller ikke. Dette er låtskriverkunst!
“Well the pills from the doctor, won’t do a thing
and the phone from the Guvernour it still don’t ring
Well you know that I’m sorry for things I’ve done wrong”
Det hele avsluttes med en herlig rocker i “Before You Go”, som er en verdig siste låt før vi og The Porter Draw går hver til vårt.
Platen har release 14. desember, men du kan forhåndsbestille allerede nå. Enten for 5$ på mp3, FLAC eller et annet foretrukket digitalt format – eller for 10$ på CD – med umiddelbar nedlasting av 3 låter – og link til resten tilsendt i det øyeblikk platen slippes.
Forhåndsbestill på Bandcamp.
Hør “Dirty Trade”:
[media id=495 width=650 height=20]
Hør “Athens”:
[media id=496 width=650 height=20]