Home » Pop » Currently Reading:

Robert Post – Rhetoric

november 4, 2011 Pop No Comments

Robert Post er klar med ny plate, etter at det har vært temmelig stille på platefronten fra den kanten siden den glitrende «Disarm & Let Go» fra 2009.

Denne gangen har han laget en plate som er strippet helt ned til grunnfjellet, og jeg sitter med en følelse av at det var akkurat slik vi har ventet på at Robert Post skulle låte…

Han har hatt en variert  karriere, helt fra Sissy Dogfish (som etter sigende hadde en legendarisk god trommeslager helt i starten), frem til en solokarriere som brakte ham suksess i en rekke land – og frem til idag der han rett og slett har startet med nesten blanke ark.

Lydbildet er skåret helt inn til beinet, og han stod igjen med stemmen og kassegitaren. Og noen hundre låtskisser. Aleine i studio begynte han å jobbe seg gjennom skissene, og gradvis ble det låter av det.

Deretter har han lagt på noen enkelte instrumenter på enkelte låter, mens andre fortsatt fremstår som helt rå og nesten fortsatt i skisseformat.

I utgangspunktet var planen i følge Robert Post selv at lydbildet skulle fylles ut av gjestemusikere og -sangere. Men så endte han opp med å gjøre alt selv. Han forteller også i presseskrivet sitt at flere av låtene ble skrevet MENS han spilte dem inn, og flere av disse ligger nå på platen som de ble spilt inn. Platen er innspilt litt her og litt der. Både privat, i Ocean Sound Recordings, Lars Håvard Haugens Velvet Recording – og med Rune Berg som tekniker og mikser på flere låter. Og (geniet) Egil Olsen har laget coveret.

Jeg får en trang til å sammenligne dette med hvordan Simon & Garfunkel låt etter at Paul Simon hadde tilbrakt litt tid i England og sugd opp litt britisk folkemusikktradisjon. Jeg får rett og slett assosiasjoner til en mer moderne versjon av «Scarborough Fair». Hør for eksempel på avslutningslåta «A Day Gone By», som kunne sklidd rett inn på «Parsley, Sage, Rosemary & Thyme».

Det er stemmen til Robert som er det bærende elementet, og som alltid så synger han jo som en gud. Men god sangstemme hjelper lite hvis ikke låtene sitter, og låtene og tekstene sitter virkelig på denne plata – selv om en del av arrangementene kanskje ikke fungerer like godt hele veien.

Låtene «Frontline» og «Landing» har vel de fleste fått med seg, og de er også to av de sterkeste låtene på plata.

Men blant mine andre favoritter kan jeg nevne «I Find It Strange»

«I do not want for love
to come visit me all the time
I don’t like love
when it just pops by»

«A Day Gone By» er som nevnt en av de som er nærmest opp mot den britiske folk-tradisjonen, og er en virkelig intenst god låt med en stemning som bare flyter avgårde – godt hjulpet av kompet fra et piano og en fantastisk fiolin som tar kontroll og smyger seg inn i hodet ditt.

Men med det litt eksperimentelle utgangspunktet denne platen har, så er det likevel ikke alt som fungerer like godt. Introlåten «Hey Hey For The Record» føles veldig uferdig, og den litt anmasende låten «Tried So Many Times» virker å være et eksperiment som ikke er ferdig.

Heldigvis så veier de gode låtene mer enn nok opp for disse to, og Robert Post lander trygt på begge beina etter å ha levert en utrolig sterk plate.

Er du klar for litt stemningsfull folk-pop i retning av Simon & Garfunkel eller britisk folkemusikk, så kan du virkelig glede deg til en godbit.

«Rhetoric» kjøper du blant annet hos CDON.com på CD eller Vinyl - eller på iTunes.

Hør og se «Landing»

Get the Flash Player to see the wordTube Media Player.

Related Posts with Thumbnails

Stikkord:


Comment on this Article:







Sosialisér med Musikkbloggen

Dust of Daylight på Facebook

Abonnér på vårt RSS Feed

Abonnér på Musikkbloggen

Let i arkivet

  • 2014 (93)
  • 2013 (323)
  • 2012 (154)
  • 2011 (342)
  • 2010 (204)

The Monthly Iceberg




Vår gode venn Howard Iceberg presenterer hver måned bakgrunnen for en av sine låter.

Heng med Dr. Philmar




Ta turen inn i Dr. Philmars lett forstyrrede verden, la deg forføre av hans stemningsfulle fortellinger og misforståtte lykke.

Ønsker du omtale?

Send en mail til rune@musikkbloggen.no
eller bruk ReviewShine:

Møt forfatterne:

Rune Letrud

Jeg mener at livet er for kort til å høre på dårlig musikk. Og vil heller anbefale GOD musikk, og har som mål å anmelde musikk jeg LIKER, istedenfor å skrive slakteanmeldelser for å få ut innestengt aggresjon over egen utilstrekkelighet.

Noenlunde fast plass på spillelista:
Elvis, Bob Dylan, Neil Young, Reckless Kelly, The Rainmakers, American Aquarium, Sons of Bill, Lars Winnerbäck, Tom Petty, Todd Snider, Son Volt, Ryan Adams, Drive-By Truckers...

Topp 3 på spillelista:
Bob Dylan, Elvis, Lars Winnerbäck. Faller alltid tilbake på ... Les hele profilen

Dust of Daylight LIVE

Har du lest denne?

9. april, 2010

Fredagsvideo: Uncle Tupelo & Son Volt Fredagsvideo: Uncle Tupelo & Son Volt

I anledning gårsdagens artikkel om Uncle Tupelo og Son Volt , så er det vel bare på sin plass med litt fredagsvideo i den kategorien. Den eneste korrekte låten å starte med, bandet og låten som dannet grunnlaget for «No Depression»-bølgen: Uncle Tupelo – No Depression Og deretter går vi naturlig nok over på Son Volt:

Les arkivet fra No Deal Music

No Deal Music og Musikkbloggen er som kjent samlet under navnet Dust of Daylight. Arkivet til Musikkbloggen finner man her, men No Deal Music har et rikt arkiv det er verdt å lese seg gjennom. Klikk bildet over for å finne No Deal Musics arkiv.

Anbefalte artikler

The David Mayfield Parade – Good Man Down

original-dmpcover

Når man kommer over en soleklar kandidat til årets album blir jeg i første omgang helt stille, jeg har ikke lyst til å dele det jeg hører med noen, bare være for meg selv litt til i den hemmelige verdenen som bare finnes mellom meg og musikken. Etter å ha spilt …

De Musikalske Dvergene – Tunge steiner

cover-900

Endelig! ENDELIG er den her. De Musikalske Dvergenes «Tunge steiner». Deres udiskutabelt beste plate. Som blodfan av Dvergene siden jeg hørte deres første single «Marianne (Tempo Corvette) på Ungdommens Radioavis rundt 1989, så hevder jeg til og med at denne platen er bedre enn debuten «En klase bananer og en …

McDougall – A Few Towns More

McDougall_AFewTownsMore

 
«A Few Towns More» sparkes igang med en real fest. Det er taktfast klapping, en svingende banjo, tramping og en gruppe mennesker i særdeles godt humør som nynner høylydt i takt med låten.
Man lurer et øyeblikk på hva i allverden dette er, men når «Coleraine» er ferdig og McDougall fyrer …

American Aquarium – Burn. Flicker. Die.

BurnFlickerDie-American-Aquarium

Den følelsen når et album tar rennafart og måker til deg midt i mellomgulvet med all kraft, før det utnytter det at du er midlertidig uskadeliggjort til å innta hjernen din med full kraft  og brenner seg fast med en intensitet som gir deg akkurat DET rushet. Det rushet …

Sons of Bill – Sirens

SonsOfBillSirens-Small

Våre venner i Sons Of Bill er ute med oppfølgeren til den glitrende «One Town Away». Platen har fått navnet «Sirens», og er en tydelig vridning inn mot et litt mer kommersielt landskap for brødrene Wilson.
Jeg er veldig glad i forrige plate, og brukte lang tid på å like denne …

The James Low Western Front – Whiskey Farmer

The James Low Western Front-Whiskey Farmer

The James Low Western Front er et hyggelig bekjentskap som kom dinglende fra Reviewshine. Bandet fra Portland har laget en plate som fokuserer på å presentere gode tekster i en halvakustisk tapning som gir både ord og melodi god nok plass til å feste seg i hodet.
«Whiskey Farmer» er et …

Todd Snider – Tales From Moondawg’s Tavern

ToddSnider 6

Verdens beste bootleg!

Konsertoppførsel

Konsertpublikum_fremhevet

At band og artister av og til drar ut i verden for å spille foran levende mennesker har pågått en god stund. At voksne mennesker fortsatt ikke vet hvordan de skal oppføre seg på konsert er en gåte for mange.