Kjære Ryan Adams. Jeg føler jeg har stått ved din side i tykt og tynt. Gjennom de kommersielle oppturene med Heartbreaker og Gold, gjennom dopa idotiske påfunn, utagerende oppførsel og avbrutte konserter. Jeg har forsvart din rett til å gjøre akkurat det du vil med livet og musikken din. Og så betaler du meg tilbake på denne måten?
Rett og slett ved å gi verden den platen jeg hele tiden visste du hadde inni deg. Den nydeligste, mest fantastiske platen du har laget siden du ga ut Gold for temmelig nøyaktig ti år siden. En så intimt intens og nedstrippet maktdemonstrasjon, og en retur til det som virkelig er din styrke; som historiefortelleren Ryan Adams.
Som lager låter fra hjertet. Et hjerte som tidligere leverte best når det var knust og tråkket på. Som idag er fullt av varme og kjærlighet, og som har valgt å dele dette med oss vanlige, uverdige mennesker.
“Do you believe in love?, do you believe in love?” spør du. Og den som ikke gjør det etter å ha hørt denne platen og som vet hva du har jobbet deg gjennom for å komme hit, er det faktisk ikke håp for.
Så, kjære Ryan. Gamle følgesvenn i tykt og tynt, og i både tunge tider og gode dager. Tusen takk, dette var faktisk mer enn fortjent! Jeg hadde håpet, men jeg hadde aldri våget å tro at det kom til å skje.
Som leseren forstår så er dette en ut-av-kroppen opplevelse av de sjeldne. Dette er faktisk noe så intenst som en ut-av-sjelen opplevelse.
Borte er SinteRyan. Borte er SureRyan. Borte er den ustabile Ryan Adams vi har kjent og akseptert som en del av kunstneren Ryan Adams.
Og det vi sitter igjen med er en Ryan Adams som har tatt en bakvendt rock’n’roll. Han har sluttet med narkotika, han har sluttet å røyke, han har kuttet alkoholen og han har giftet seg.
Det er så intents tydelig at Ryan Adams er lykkelig. I livet, i ekteskapet og ikke minst i seg selv. Han har, kanskje for en stakket stund eller kanskje for alltid, funnet seg selv og et stabilt grunnlag i livet.
Så har han gjort det han kan aller aller best. Han har laget en av de nydeligste platene som vi skjøre jordboere noen sinne skal få høre.
Han har skrevet sanger om livet og kjærligheten som bare han kan. Og atter en gang kan jeg hevde at Ryan Adams er min generasjons Bob Dylan uten at folk fnyser. For dette har han hatt i seg hele tiden, bare han fikk blåst unna alt det begrenset ham.
Og hvis en eneste tulling hevder at Ryan Adams har laget en ujevn plate denne gangen, så blir det månelyst. Bare så verden er advart.
For la det være klinkende klart; jeg er smertelig klar over at Ryan er ujevn. Jeg er samtidig veldig glad i de aller aller fleste platene hans. Og “Rock’n’Roll” snakker vi uansett ikke om i så hyggelig selskap. Jeg har absolutt alt han har gitt ut på plate, og alt han IKKE har gitt ut på plate – i tillegg til en del hundre konsertopptak. Og ujevn er vel egentlig bare fornavnet. Etternavnet er produktiv.
Ryan Adams har laget og spilt inn enorme mengder med musikk, sin unge alder tatt i betraktning. Han er fortsatt bare 37 år, og når Answeringbell sluttet å telle kjente sanger (offisielle-, uoffisielle- og liveopptak) i 2007, så hadde han laget over 870 originalkomposisjoner. Dermed har også platene hans hatt et preg av periodevis ujevnhet.
Jeg vet ikke om det er Ryans fornyede fokus, en nyoppdaget evne til å sortere ut de virkelige gode låtene, Glyn Johns evner som produsent – eller rett og slett at Ryan bare har skrevet fantastiske låter som gjør det – men jeg klarer ikke finne et eneste svakt punkt på “Ashes & Fire”
I dagene siden NPR-streamen ble åpnet på nett så har jeg lest en lang rekke meninger og anmeldelser der folket avfeier platen som helt ok, men ikke på nivå med “Heartbreaker” og “Gold”. Da anbefaler jeg rett og slett å gjøre som jeg gjorde. Jeg lyttet først gjennom “Ashes & Fire” rundt ti ganger. Så satte jeg meg ned med “Heartbreaker” og deretter “Gold”. Og så lyttet jeg på “Ashes & Fire” igjen. Og dette er Ryans best produserte plate. Det er Ryans mest gjennomførte plate, og det er den første platen fra Ryan Adams uten et eneste kjedelig øyeblikk. Om det er Ryans beste plate er jeg ikke sikker på enda, til det har jeg litt for sterke minner knyttet til spesielt “Gold”. Men det kan ikke være langt unna…
Som de fleste har fått med seg gjennom den intense oppkjøringen vi har hatt her på bloggen, så er Ryan tilbake i det lydbildet vi falt for på “Heartbreaker” og “Gold”. Hovedpersonen er LÅTEN, og birollene innehas av Ryan og kassegitaren, en aldeles UTSØKT produksjon fra Glyn Johs – som virkelig har tatt denne oppgaven på strak arm og levert som vi bare kune drømme om, og et knippe gode venner som hever resultatet til de fantastiske høyder platen har nådd.
Mest av alt har Heartbreaker Benmont Tench bidratt på tangenter, og dernest har Norah Jones bidratt vel så mye med en annenstemme som er helt himmelsk perfekt.
Ryan starter med en liten fundering om tidligere tider, i den herlige “Dirty Rain”
“Now I’m just looking through the rubble
Trying to find out who we were
Last time I was here it was raining
It ain’t raining anymore”
Før han tar frem sin indre Dylan, og gir oss tittelsporet “Ashes & Fire”, en låt med et lydebilde som er som tatt rett ut fra Dylans klassikere som “Highway 61” og “Blood On The Tracks”.
Den sarte og nydelige “Come Home” er typisk Ryan Adams, og en av de låtene som trekker de tydeligste linjene tilbake til “Heartbreaker”. Norah Jones korer som en gudinne, og pedalsteelen som danner basisen i slutten av låten er så perfekt som bare Glyn Johns klarer å skru den.
“Rocks” er nok en lavmælt godbit, komplett med meget respektfulle strykere og typisk kassegitarføring.
“I’m just another shadow,
in the street.
That’s been washed away,
after all these years”
“Do I wanna say the things I say” spør han i “Do I Wait”, en tankefull låt som ikke overraskende handler om kjærlighet. Det er totalt sett veldig mye kjærlighet på “Ashes & Fire”. Men i motsetning til før, så har det denne gangen et positivt fortegn. Og “Do I Wait” har blitt en herlig, stemningsfull låt som vil stå som en bauta i Ryans karriere. Sterk utfordrer til platens sterkeste spor.
Jeg sleit litt med “Chains Of Love” første gang jeg hørte den, men låten har vokst kraftig. Problemet tror jeg var at strykerne ble litt for intense og overrumplende, men låten er sterk og teksten er en kjærlighetserklæring til det nye livet hans.
Vi er helt nedpå igjen i “Invisible Riverside”, og Ryan er i sitt ess.
“I didn’t travel far,
but my feet were moving.
Couldn’t read the signs,
they were too confusing”
… sier han, og det kan godt være en beskrivelse av prosessen han har gjennomgått disse to årene – der han har vært musikalsk stille, men likevel har måttet få ut hyperaktiviteten via alskens snodige påfunn på YouTube og nettet ellers.
“What am I doing here?” spør han seg selv i “Save Me”. Og det er tydelig at de siste to årene har ført med seg noen runder selvrefleksjon. “Somebody save me” sier han. Jeg sitter med en følelse av at Mandy Moore har gjort akkurat det… noe vi finner stadige beviser på..
Et blikk på vennlighet og hva som kan styrke oss i tunge tider i låten “Kindness” er en av hans sterkeste tekster til dags dato. Sammen med “Do I Wait” så forteller denne mye av historien om de siste 4-5 årene i Ryan Adams liv.
“Kindeness,
don’t ask for much,
but an open mind.
Kindness,
can cure a broken heart,
Honey are you feeling kind?
Do you believe in love?
Do you belive in love?”
Jeg tror likevel jeg må utnevne “Lucky Now” til platens beste. Melodien er herlig, og teksten er direkte inspirerende. En selvransakende tekst som har et gjennomborrende blikk på både eget og andres liv. Han forteller oss litt om hvordan livet hans har vært en bølgedal mellom mørke og lyse perioder. Han innleder med:
“The lights will draw you in,
and the dark will bring you down
And the night will break your heart,
but only if you’re lucky now.”
Før vi får høre at det faktisk er håp:
“If lights draw you in,
and the dark can take you down
Then love can mend your heart,
but only if you’re lucky now.”
Og til sist funderer han på hvem han er og hvor langt han egentlig har kommet…
“I feel like somebody I don’t know.
Are we really who we used to be?
Am I really who I was?”
Her kunne egentlig platen tonet ut, men vi får en liten soulful sak helt til slutt, som jeg tolker som en hyllest til kona og livet og Ryan selv. Dette er så intenst sjelfullt, og er en av de fineste og ærligste kjærlighetssangene jeg noen sinne har hørt.
“I was lost. Oh I was lost.
I tried to find the balance, but got caught up in the cost.
Let it go. When I met you
The clouds inside me, and all that light came shining through.
I promise you that I will keep you safe from harm.
Love you all the rest of my days
When the night is silent, and we seem so far away.
Oh I love you, and I don’t know what to say.”
“Ashes & Fire” har verdenspremiere i Norge den 7/10, mens resten av verden kommer etter den 10/10 og 12/10.
Ryan Adams spiller solokonsert i Norge 7. november.
