Steff Nevers – I’m From The Country

Den omskolerte metal-gitaristen Steff Nevers har reist land og strand rundt de siste årene, som en av de få rendyrkede countryacts i landet. Nå har han gitt ut platen «I’m From The Country».

Jeg må innrømme at jeg ikke helt har hatt sansen, spesielt etter den utrolig paddeflate reklamen som kjørte på tv i starten  av karrieren. Det lyste Tyldens dansebandmusikk lang vei, og overskygget det at mannen har en smule kvalitet i ryggmargen når alt kommer til alt. Den utslettende Nashvilleproduksjonen gjorde heller ikke ting bedre, og plasserte det i den store båsen med «vil så gjerne, men vi har hørt det bedre før».

En ganske så lite inspirerende oppvarmingsjobb på Toby Keith i Bergen for noen år tilbake gjorde at jeg strengt tatt avskrev det hele som et konsept som ikke kom til å fungere utenfor de norske countryfestivalene.

Men nå kommer da altså en ny plate fra mannen, der han etter min mening har gjort det eneste rette – nemlig å gi ut en liveskive. Og så redder han seg plutselig inn igjen i mine øyne.

For platen svinger som bare pokker. Dette er gjennomført countrymusikk som spilles og ikke minst synges med trøkk og innlevelse og gjør at det lukter prærie lang vei, og låter som kuler og krutt fra en gammel cowboyfilm.

Bandet er tight som Fantomets trikót, og dette låter som det skal gjøre. Feite countrygitarer og et alltid tilstedeværende og svingende piano legger mye av lydbildet. Noe som blir veldig tydelig i instrumentalen «Hotwired», der bandet virkelig får leke seg.

Det eneste som blir jævlig kunstig er den norske snakkingen mellom låtene. Det låter rett og slett så amerikansk i løpet av låten at det blir helt feil å plutselig bli røsket tilbake til Norge mellom låtene. Samtidig forstår jeg inderlig godt at det blir helt unaturlig å snakke engelsk mellom låtene – det er bare totalopplevelsen jeg pirker på her.

Og så kunne han spart seg overgrepet på «The Dance». Nevers blir avslørt en smule på sangstemmen her, og for en gammal Garth Brooks-fan så blir det bare feil. Det er jo greit å ha med en cover eller to som en liten hilsen til inspirasjonskilder – men da bør det tilføres noe nytt til låten – ikke bare forsøksvis plankes etter en allerede overlegen originalversjon. Slik man har forsøkt å gjøre med «Will The Circle Be Unbroken», som fungerer mye bedre som en up-tempo låt, i hvertfall på denne platen.

Mens vi er inne i det kritiske hjørnet, så kan det av og til bli kunstig med den typiske «countryjekkingen» i stemmen, for det er ikke alltid det bærer – og det blir så veldig tydelig når det ikke funker på en liveplate.

Okei, nok kritikk nå, la oss komme tilbake til det positive, som det tross alt er mest av på denne platen – for heldigvis er det nok av andre gode låter, og Nevers har faktisk kommet dit hen i karrieren at det er hans egne låter som funker best.

Høydepunkter er «Bayou Life», «What’s A Good Old Boy To Do», «Scream Celebrate» og en versjon av  «Simple Country Life» fra andreplaten «Ain’t No Bad Life». Forøvrig milevis bedre enn originalversjonen.

Og for å si det sånn, jeg hører på gjerne 10-20 nye plater i uka fra Over There, og det er mer enn nok av de som reiser rundt og lever av musikken sin der borte som ikke når Nevers til knærne innenfor denne sjangeren.

Så skal du ha EN plate med Steff Nevers i samlingen din, så anbefaler jeg denne.

Hør «Bayou Life»:

Get the Flash Player to see the wordTube Media Player.

Kjøpes «der hvor musikk selges», blant annet på Platekompaniet

SHARE
Forrige artikkelJason Molina trenger din hjelp…
Neste artikkelFredagsvideo: Ryan Adams – Let it Ride
Jeg mener at livet er for kort til å høre på dårlig musikk. Og vil heller anbefale GOD musikk, og har som mål å anmelde musikk jeg LIKER, istedenfor å skrive slakteanmeldelser for å få ut innestengt aggresjon over egen utilstrekkelighet. Noenlunde fast plass på spillelista: Elvis, Bob Dylan, Neil Young, Reckless Kelly, The Rainmakers, American Aquarium, Sons of Bill, Lars Winnerbäck, Tom Petty, Todd Snider, Son Volt, Ryan Adams, Drive-By Truckers... Topp 3 på spillelista: Bob Dylan, Elvis, Lars Winnerbäck. Faller alltid tilbake på disse når jeg går lei av å prøve å finne diamantene i kullbingen. Noen favorittskiver: Son Volt - Trace Bob Dylan - Blood On The Tracks Neil Young - Ragged Glory Lars Winnerbäck - Södermarken Chip Robinson - Mylow Kasey Anderson - Nowhere Nights Paul Simon - Graceland Drive-By Truckers - Dirty South Ryan Adams - 48Hours The Backsliders - Throwin' Rocks At The Moon

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here