Home » Americana »Frem Fra Glemselen »Rock » Currently Reading:

Michael McDermott – Hey La Hey

september 17, 2011 Americana, Frem Fra Glemselen, Rock No Comments

Jeg har nylig gravd frem igjen en bunke av Michael McDermotts plater, og blant alle de glitrende utgivelsene er nok dette den beste han har laget til nå.

Ny plate er på vei, den ventes på nyåret – men i mellomtiden så er det strengt tatt pensum å ha spilt gjennom denne fantastiske platen noen ganger.

Innspilt i Nashville i 2009 med K.D. Langs bassist Lex Price bak spakene, så er denne platen på en måte en renselsesprosess der McDermott gjør opp status etter noen år som har vært både intense og ekstremt tunge.

Michael McDermott debuterte med et brak i 1991, da platen «620 W. Surf» førte til at han ble sammenlignet med folk som Bruce Springsteen og Bob Dylan. Stephen King ble blodfan, brukte tekstene hans i flere bøker – og skrev linernotes til hans tredje plate «Michael McDermott». Han ble hypet i aviser og musikkmagasiner, og hadde jevnlig spilling på MTV den gang MTV faktisk var en styrke å regne med. Rolling Stone var ekstatiske, og Michael McDermott kjøpte hypen.

Som i praksis jo ikke var noen hype. Michael McDermott skrev fantastiske låter, mange av de som havnet på «620 W. Surf» var skrevet i en alder av 18-19 år, og låtene på de to neste platene «Gethsemane» og «Michael McDermott» var ikke svakere. Platene var godt produsert og leverte varene som skulle til.

Likevel tok det aldri av. Et anstendig antall av 30.000 kjøpt den første platen – mens de to neste solgte mye mindre, og han ble aldri den neste Bruce Springsteen. Og igjen, IKKE fordi han skriver dårligere låter…

Og så kollapset Michael McDermott ned i en gjørme av narkotika og alkoholmisbruk. Den unge gutten som på et tidspunkt skulle bli prest måtte nå reddes fra seg selv, og heldigvis hadde han en manager og en venn i Brian Koppelman som trolig reddet livet hans. Han hentet gang på gang McDermott med makt fra stadig nye dup, og sørget for oppfølging i Anonyme Alkoholikere.

Når han i 2002 ble arrestert på vei inn på House of Blues for å høre Jakob Dylan og The Wallflowers så fikk han seg en vekker. Som han sier, utsiktene til 6 år i fengsel for å ha dop i lommene var en tankevekker. Som likevel ikke gjorde jobben sin – for den personlige og karrieremessige nedturen fortsatte.

Frem til den dagen hans stod på en scene i Italia som oppvarmer for en annen artist. Det viste seg nemlig at Michael McDermott er stjerne i Italia – og flere påfølgende turneer i Italia ga ham både livsgnisten tilbake, inspirasjonen som trengtes for å komme seg ut av sumpen, og mest av alt troen tilbake på kjærlighet og familieliv.

Som han sier selv til Chicago Tribune:

«I was so empty, and going over to a place that’s so full up with life and love and family and food and music really changed me,» he says. «Had I not had that tour, I would have never married, because I didn’t know anything about love.» 

I denne perioden møtte han også Heather Horton, som var hyret inn i bandet hans som sanger og felespiller. Og det utviklet seg etterhvert et forhold som kulminerte i giftermål i Italia i 2009, og en datter som de har gitt navnet Rain. Et navn Horton har hentet fra platen «Gethsemane» der låten «The Idler, The Prophet and a Girl Called Rain» er et viktig element. Og han har ikke rørt narkotika siden giftermålet, så kanskje det bare var riktig inspirasjon som trengtes…

Disse mørke årene så hadde McDermott likevel fungert som artist, skrevet låter og spilt inn plater. Han var den første artisten jeg opplevde som ga ut platene sine selv  på mp3 på sin egen webside. Mye fordi han mistet platekontrakten etter den selvtitulerte tredjeplaten, og desillusjonert valgte å gjøre ting selv.

Platene ble gradvis mørkere, frem til «Noise From Words» i 2007. Og så ble det stille frem til 2009. Og plutselig var «Hey-La-Hey» ute.

Og det er ingen tvil om at dette er en av de aller aller beste platene utgitt i 2009. Låtene er så sterke, så intense og så direkte at gåsehuden aldri slipper taket – og stemmen til McDermott har en tilstedeværelse som gir deg en følelse av å delta i livet hans. Den endringen livet hans tok når han møtte Heather og giftet seg lyser intenst fra alle ordene og tonene på denne platen.

Den er fylt med en forsiktig optimisme og en plutselig tro på kjærligheten, og avstanden til «Bourbon Blue», som jo får Ryan Adams’ «Love Is Hell» til å høres ut som lystige kabarétviser, kunne ikke vært større.

Platen er en ekte PLATE, der låtene på en måte har en rød tråd, men samtidig står hver enkelt fjellstøtt på egne ben. Og to-tre av dem er blitt signaturlåter for McDermott, spesielt «The Year It All Went Wrong» – der han forteller om det året det VIRKELIG var bratt i McDermott-land.

Han sverger på at alt så nær som skyte-episoden er sann, og starten der han forteller at han «Lost a grand in Memphis» er en faktisk hendelse der en prest i Memphis stjal 1000 dollar fra ham. Det året alt gikk galt.

«I hurt some friends in New York.
I lost my girl from England.
I wondered where I might be,
come a year from now
Will I even be breathing,
maybe still decieving
I’m running out if time,
to turn this ship around.
I don’t know if I’ll make it to heaven.
I don’t know what street it’s on.
But maybe I’ll awaken from this dream,
where I’m forsaken.
In the year it all went wrong.»

Noe som bringer meg til låten «The Great American Novel». Og hvis jeg hadde hatt tett nok hårsveis til det, så hadde denne teksten gitt meg bakoversveis. Her har McDermott rollen som observatør, og forteller oss om en jente som støtter seg til drømmen om en gang å skrive den virkelig viktige, gode boka, eller som de kaller det i USA; «The great American novel».

«Maybe I’ll write about a seagull and a sailor,
Or how far it is to finally hit the bottom.
Then she says someday…
then she says someway…
I’ll write the great American novel»

Låten «So Am I» er med i to versjoner, som starter og avslutter plata. Den første er en saftig rocker som virkelig setter stemningen – og den som avslutter plata er versjonen som opprinnelig ble spilt inn i Nashville – og er en roligere, laid-back versjon.

En annen av mine favoritter fra denne plata er «The Ballad Of Johnny Diversey». Navnet er hentet fra faren hans, som fikk dette navnet når han opererte som bil-parkérer i Chicago. Låten føles rett og slett som McDermotts egen «Lily, Rosemary & The Jack Of Hearts». Både i måten den er bygget opp på, og den fortellende stemmen som tar oss med gjennom den fantastiske historien om Johnny Diversey.

Til slutt må jeg nevne «Carry A Cross». Denne lavmælte låten er trolig den sterkeste låten i hele McDermotts katalog, og teksten treffer deg rett i hjertet med full kraft. Med mindre du er laget av stein, så er denne intense kjærlighetserklæringen en låt som vil frembringe både gåsehud og potensielle pustevansker. En så direkte tekst, og så intenst fremført – dette må være en av det mest ekte kjærlighetssanger som noen sinne er laget.

 »I’ll right all your wrongs for you
I think I’ll belong with you
I’ll carry your cross for you
….
I’ll fight any war for you
I’ll break down the for you
…..
I’ll take your doubt and fear
with troubles looming newar
Without your love
I’ll might just fall apart» 

Last ned plata hos MichaelMcDermott. Den koster 6.99$, og jeg garanterer at dette er de beste seks dollar og 99 cents du har brukt på en plate noen sinne.

Hør «The Year It All Went Wrong»:

Get the Flash Player to see the wordTube Media Player.

Hør og se «Carry Your Cross»

Get the Flash Player to see the wordTube Media Player.

Related Posts with Thumbnails

Lik oss på Facebook, så unngår du å gå glipp av oppdateringer fra Dust of Daylight.

Og del gjerne dette med noen du føler fortjener det:

Stikkord:


Comment on this Article:

Finn oss på sosiale medier



Dust of Daylight på Facebook

Les arkivet fra No Deal Music

No Deal Music og Musikkbloggen er som kjent samlet under navnet Dust of Daylight. Arkivet til Musikkbloggen finner man her, men No Deal Music har et rikt arkiv det er verdt å lese seg gjennom. Klikk bildet over for å finne No Deal Musics arkiv.

Let i arkivet

  • 2015 (49)
  • 2014 (223)
  • 2013 (323)
  • 2012 (154)
  • 2011 (342)
  • 2010 (204)

The Monthly Iceberg




Vår gode venn Howard Iceberg presenterer hver måned bakgrunnen for en av sine låter.

Ønsker du omtale?


Send en mail til review@musikkbloggen.no

Please email us at the above adress, for review consideration.

 

Translate:

Møt forfatterne:

Rune Letrud

Jeg mener at livet er for kort til å høre på dårlig musikk. Og vil heller anbefale GOD musikk, og har som mål å anmelde musikk jeg LIKER, istedenfor å skrive slakteanmeldelser for å få ut innestengt aggresjon over egen utilstrekkelighet.

Noenlunde fast plass på spillelista:
Elvis, Bob Dylan, Neil Young, Reckless Kelly, The Rainmakers, American Aquarium, Sons of Bill, Lars Winnerbäck, Tom Petty, Todd Snider, Son Volt, Ryan Adams, Drive-By Truckers...

Topp 3 på spillelista:
Bob Dylan, Elvis, Lars Winnerbäck. Faller alltid tilbake på ... Les hele profilen

Har du lest denne?

5. mars, 2013

Steve Earle til Norge i juni… Steve Earle til Norge i juni…

Med en fersk plate i kofferten, så tar Steve Earle en tur innom Norge i juni. Med seg har han selvsagt sine trofaste Dukes. Ray Kennedy er tilbake i produsen og teknikertstolen, og The Twangtrust er dermed tilbake.

Anbefalte artikler

DoD Sessions: Mary Gauthier

DoD-Sessions-Mary-Gauthier

Vi har hatt besøk av Mary Gauthier i vår videoserie «Dust of Daylight Sessions». Her inviterer vi musikere vi setter pris på til å spille noen låter de selv ønsker å dele med våre lesere.
Mary er aktuell med platen Trouble and Love, som vi anmeldte i sommer. De to låtene hun …

Robert Larisey – Nights Take Forever

Robert Larisey Nights Take Forever

Robert Larisey er ikke bare en dyktig melodimaker, han er også en historieforteller av rang. Og fortjener DIN oppmerksomhet!

Andrew Combs – Tennessee Time

Andrew combs tennessee time

Andrew Combs debut EP, som bar bud om en fantastisk artist som var på vei mot noe stort.

Frem Fra Glemselen: The Wailin’ Jennys – Firecracker

thewailinjennys_firecracker_1000_1024x1024

Andreplaten fra The Wailin’ Jennys er alt førsteplaten ikke er. Nydelige låter og flotte stemmer.

Chip Robinson – Mylow

Chip Robinson Mylow

En av historiens beste og sterkeste plater, fra en mann som nådd bunnen og funnet veien hjem.

Frem fra glemselen: Magnolia Electric Co. – What Comes After The Blues

Magnolia Electric - What Comes After The Blues

For noen år siden hang jeg på et meget hyggelig forum der vi hadde et konsept der man med jevne mellomrom lagde cd-samlinger med sine favorittlåter og sendte til en ukjent person et eller annet sted i verden – litt som «Secret Santa»… man får tildelt et navn og en …

Kathleen Edwards – Back To Me

Kathleen Edwards Back To Me

Kathleen Edwards «Back To Me» er påbudt vare i enhver platesamling.

Konsertoppførsel

Konsertpublikum_fremhevet

At band og artister av og til drar ut i verden for å spille foran levende mennesker har pågått en god stund. At voksne mennesker fortsatt ikke vet hvordan de skal oppføre seg på konsert er en gåte for mange.