Home » Americana »Frem Fra Glemselen »Rock » Currently Reading:

Michael McDermott – Hey La Hey

september 17, 2011 Americana, Frem Fra Glemselen, Rock No Comments

Jeg har nylig gravd frem igjen en bunke av Michael McDermotts plater, og blant alle de glitrende utgivelsene er nok dette den beste han har laget til nå.

Ny plate er på vei, den ventes på nyåret – men i mellomtiden så er det strengt tatt pensum å ha spilt gjennom denne fantastiske platen noen ganger.

Innspilt i Nashville i 2009 med K.D. Langs bassist Lex Price bak spakene, så er denne platen på en måte en renselsesprosess der McDermott gjør opp status etter noen år som har vært både intense og ekstremt tunge.

Michael McDermott debuterte med et brak i 1991, da platen «620 W. Surf» førte til at han ble sammenlignet med folk som Bruce Springsteen og Bob Dylan. Stephen King ble blodfan, brukte tekstene hans i flere bøker – og skrev linernotes til hans tredje plate «Michael McDermott». Han ble hypet i aviser og musikkmagasiner, og hadde jevnlig spilling på MTV den gang MTV faktisk var en styrke å regne med. Rolling Stone var ekstatiske, og Michael McDermott kjøpte hypen.

Som i praksis jo ikke var noen hype. Michael McDermott skrev fantastiske låter, mange av de som havnet på «620 W. Surf» var skrevet i en alder av 18-19 år, og låtene på de to neste platene «Gethsemane» og «Michael McDermott» var ikke svakere. Platene var godt produsert og leverte varene som skulle til.

Likevel tok det aldri av. Et anstendig antall av 30.000 kjøpt den første platen – mens de to neste solgte mye mindre, og han ble aldri den neste Bruce Springsteen. Og igjen, IKKE fordi han skriver dårligere låter…

Og så kollapset Michael McDermott ned i en gjørme av narkotika og alkoholmisbruk. Den unge gutten som på et tidspunkt skulle bli prest måtte nå reddes fra seg selv, og heldigvis hadde han en manager og en venn i Brian Koppelman som trolig reddet livet hans. Han hentet gang på gang McDermott med makt fra stadig nye dup, og sørget for oppfølging i Anonyme Alkoholikere.

Når han i 2002 ble arrestert på vei inn på House of Blues for å høre Jakob Dylan og The Wallflowers så fikk han seg en vekker. Som han sier, utsiktene til 6 år i fengsel for å ha dop i lommene var en tankevekker. Som likevel ikke gjorde jobben sin – for den personlige og karrieremessige nedturen fortsatte.

Frem til den dagen hans stod på en scene i Italia som oppvarmer for en annen artist. Det viste seg nemlig at Michael McDermott er stjerne i Italia – og flere påfølgende turneer i Italia ga ham både livsgnisten tilbake, inspirasjonen som trengtes for å komme seg ut av sumpen, og mest av alt troen tilbake på kjærlighet og familieliv.

Som han sier selv til Chicago Tribune:

«I was so empty, and going over to a place that’s so full up with life and love and family and food and music really changed me,» he says. «Had I not had that tour, I would have never married, because I didn’t know anything about love.» 

I denne perioden møtte han også Heather Horton, som var hyret inn i bandet hans som sanger og felespiller. Og det utviklet seg etterhvert et forhold som kulminerte i giftermål i Italia i 2009, og en datter som de har gitt navnet Rain. Et navn Horton har hentet fra platen «Gethsemane» der låten «The Idler, The Prophet and a Girl Called Rain» er et viktig element. Og han har ikke rørt narkotika siden giftermålet, så kanskje det bare var riktig inspirasjon som trengtes…

Disse mørke årene så hadde McDermott likevel fungert som artist, skrevet låter og spilt inn plater. Han var den første artisten jeg opplevde som ga ut platene sine selv  på mp3 på sin egen webside. Mye fordi han mistet platekontrakten etter den selvtitulerte tredjeplaten, og desillusjonert valgte å gjøre ting selv.

Platene ble gradvis mørkere, frem til «Noise From Words» i 2007. Og så ble det stille frem til 2009. Og plutselig var «Hey-La-Hey» ute.

Og det er ingen tvil om at dette er en av de aller aller beste platene utgitt i 2009. Låtene er så sterke, så intense og så direkte at gåsehuden aldri slipper taket – og stemmen til McDermott har en tilstedeværelse som gir deg en følelse av å delta i livet hans. Den endringen livet hans tok når han møtte Heather og giftet seg lyser intenst fra alle ordene og tonene på denne platen.

Den er fylt med en forsiktig optimisme og en plutselig tro på kjærligheten, og avstanden til «Bourbon Blue», som jo får Ryan Adams’ «Love Is Hell» til å høres ut som lystige kabarétviser, kunne ikke vært større.

Platen er en ekte PLATE, der låtene på en måte har en rød tråd, men samtidig står hver enkelt fjellstøtt på egne ben. Og to-tre av dem er blitt signaturlåter for McDermott, spesielt «The Year It All Went Wrong» – der han forteller om det året det VIRKELIG var bratt i McDermott-land.

Han sverger på at alt så nær som skyte-episoden er sann, og starten der han forteller at han «Lost a grand in Memphis» er en faktisk hendelse der en prest i Memphis stjal 1000 dollar fra ham. Det året alt gikk galt.

«I hurt some friends in New York.
I lost my girl from England.
I wondered where I might be,
come a year from now
Will I even be breathing,
maybe still decieving
I’m running out if time,
to turn this ship around.
I don’t know if I’ll make it to heaven.
I don’t know what street it’s on.
But maybe I’ll awaken from this dream,
where I’m forsaken.
In the year it all went wrong.»

Noe som bringer meg til låten «The Great American Novel». Og hvis jeg hadde hatt tett nok hårsveis til det, så hadde denne teksten gitt meg bakoversveis. Her har McDermott rollen som observatør, og forteller oss om en jente som støtter seg til drømmen om en gang å skrive den virkelig viktige, gode boka, eller som de kaller det i USA; «The great American novel».

«Maybe I’ll write about a seagull and a sailor,
Or how far it is to finally hit the bottom.
Then she says someday…
then she says someway…
I’ll write the great American novel»

Låten «So Am I» er med i to versjoner, som starter og avslutter plata. Den første er en saftig rocker som virkelig setter stemningen – og den som avslutter plata er versjonen som opprinnelig ble spilt inn i Nashville – og er en roligere, laid-back versjon.

En annen av mine favoritter fra denne plata er «The Ballad Of Johnny Diversey». Navnet er hentet fra faren hans, som fikk dette navnet når han opererte som bil-parkérer i Chicago. Låten føles rett og slett som McDermotts egen «Lily, Rosemary & The Jack Of Hearts». Både i måten den er bygget opp på, og den fortellende stemmen som tar oss med gjennom den fantastiske historien om Johnny Diversey.

Til slutt må jeg nevne «Carry A Cross». Denne lavmælte låten er trolig den sterkeste låten i hele McDermotts katalog, og teksten treffer deg rett i hjertet med full kraft. Med mindre du er laget av stein, så er denne intense kjærlighetserklæringen en låt som vil frembringe både gåsehud og potensielle pustevansker. En så direkte tekst, og så intenst fremført – dette må være en av det mest ekte kjærlighetssanger som noen sinne er laget.

 »I’ll right all your wrongs for you
I think I’ll belong with you
I’ll carry your cross for you
….
I’ll fight any war for you
I’ll break down the for you
…..
I’ll take your doubt and fear
with troubles looming newar
Without your love
I’ll might just fall apart» 

Last ned plata hos MichaelMcDermott. Den koster 6.99$, og jeg garanterer at dette er de beste seks dollar og 99 cents du har brukt på en plate noen sinne.

Hør «The Year It All Went Wrong»:

Get the Flash Player to see the wordTube Media Player.

Hør og se «Carry Your Cross»

Get the Flash Player to see the wordTube Media Player.

Related Posts with Thumbnails

Stikkord:


Comment on this Article:

Sosialisér med Musikkbloggen

Dust of Daylight på Facebook

Abonnér på vårt RSS Feed

Abonnér på Musikkbloggen

Let i arkivet

  • 2014 (223)
  • 2013 (323)
  • 2012 (154)
  • 2011 (342)
  • 2010 (204)

The Monthly Iceberg




Vår gode venn Howard Iceberg presenterer hver måned bakgrunnen for en av sine låter.

Heng med Dr. Philmar




Ta turen inn i Dr. Philmars lett forstyrrede verden, la deg forføre av hans stemningsfulle fortellinger og misforståtte lykke.

Ønsker du omtale?

Send en mail til rune@musikkbloggen.no
eller bruk ReviewShine:

Translate:

DutchEnglishFrenchSpanish

Møt forfatterne:

Rune Letrud

Jeg mener at livet er for kort til å høre på dårlig musikk. Og vil heller anbefale GOD musikk, og har som mål å anmelde musikk jeg LIKER, istedenfor å skrive slakteanmeldelser for å få ut innestengt aggresjon over egen utilstrekkelighet.

Noenlunde fast plass på spillelista:
Elvis, Bob Dylan, Neil Young, Reckless Kelly, The Rainmakers, American Aquarium, Sons of Bill, Lars Winnerbäck, Tom Petty, Todd Snider, Son Volt, Ryan Adams, Drive-By Truckers...

Topp 3 på spillelista:
Bob Dylan, Elvis, Lars Winnerbäck. Faller alltid tilbake på ... Les hele profilen

Har du lest denne?

21. april, 2013

Olav Larsen & The Alabama Rodeo Stars – Missing You Blues Olav Larsen & The Alabama Rodeo Stars – Missing You Blues

I morgen har Memory Lane, Olav Larsen & The Alabama Rodeo Stars sitt nye album, releasedag. Olav har denne gangen valgt å gjøre hele jobben med utgivelsen på egen hånd og slike initiativ setter vi her i Dust of Daylight ekstra stor pris på. Larsen og bandet har selv sluppet tre smakebiter fra albumet allerede, de kan du høre på og laste ned digitalt på bandets Bandcamp-side.

Les arkivet fra No Deal Music

No Deal Music og Musikkbloggen er som kjent samlet under navnet Dust of Daylight. Arkivet til Musikkbloggen finner man her, men No Deal Music har et rikt arkiv det er verdt å lese seg gjennom. Klikk bildet over for å finne No Deal Musics arkiv.

Anbefalte artikler

Anbefalte album 1.halvår 2014

frontpage

Sommerferien har så smått begynt å banke på døren for de aller fleste av oss. Her i Dust of Daylight-redaksjonen tar begge redaktørene sommerferie fra og med i dag og det vil si at i de tre neste ukene kun blir oppdateringer fra vårt rikholdige arkiv på Facebook-siden og på …

Mathias Lilja – Mathias Lilja

mathias_lilja_cover_art

17.januar fikk jeg en link til rootsy.bandcamp.com fra en kjenning i Tromsø. Han er en ikke ukjent rock’n’roll-dealer fra «9000 Byen» som bruker å være finkalibrert når det kommer til hva jeg setter pris på av musikk. Jeg klikket på lenken, og det som suste inn i skallen var lekre …

Parker Millsap – Parker Millsap

Parker MIllsap

Stemmen som synger på platen Parker Millsap tilhører den knapt tjue år gamle artisten Parker Millsap fra den knøttlille byen Purcell i Oklahoma. Det å bære med seg en særpreget og solid vokal ut i artistlivet er på ingen måter noe minus og det er hele tiden blitt viktigere for artister å …

The Far West – Any Day Now

The Far West - Any Day Now

Sterkt forenklet kan man kalle et suksessfullt bands karriere for en tre-trinns rakett. Først blir de fulgt av venner, bekjente og bygger seg en lokal following. Så kommer vi musikkbloggere, lokalaviser og en økende gruppe fans diltende etter etterhvert som de spiller konserter utenfor lokalområdet sitt. Til sist oppdages de …

Robert Ellis – The Lights From The Chemical Plant

Robert Ellis Lights from the chemical plant

Robert Ellis er et av de sikreste kortene å nevne hvis du blir spurt om hvilke artister som kommer til å prege singer/songwriter, country og americana scenen de neste tiårene. Willie og Merle kan ikke leve for all framtid og da er det heldigvis betryggende å kunne presentere Robert Ellis …

Drew Kennedy – Wide Listener

Drew Kennedy - Wide Listener

Drew Kennedy er klar med Wide Listener, oppfølgeren til det utsøkte konseptalbumet Fresh Water In The Salton Sea fra 2011. Og jeg tror enektl og greit konseptet til Kennedy denne gangen rett og slett er å skrive enda bedre låter enn han har gjort tidligere. For den Kickstarterfinansierte Wide Listener har blitt en skinnende …

The David Mayfield Parade – Good Man Down

original-dmpcover

Når man kommer over en soleklar kandidat til årets album blir jeg i første omgang helt stille, jeg har ikke lyst til å dele det jeg hører med noen, bare være for meg selv litt til i den hemmelige verdenen som bare finnes mellom meg og musikken. Etter å ha spilt …

Son Volt – Honky Tonk

Son-Volt-Honky-Tonk

«Do Honky Tonk angels still walk this ground ?» spør Jay Farrar i låten «Seawall». Etter å ha levd med «Honky Tonk» på øret i en ukes tid, så er svaret et definitivt og rungende «JA!» Fra de to felene til Justin Branum og Gary Hunt tar oss inn i …

Skyline Drive – Topanga Ranch Motel

Skyline Drive - Topanga

Endelig er den her, Skyline Drives første skikkelige album. Jeg har gledet meg til denne platen helt siden jeg anmeldte den utsøkte EPen «Skyline Drive» i fjor sommer. «Topanga Ranch Motel» er høyt oppe på min liste når året skal oppsummeres, for her er absolutt alt jeg liker og verdsetter …

Todd Snider – Tales From Moondawg’s Tavern

ToddSnider 6

Verdens beste bootleg!