Vår gode venn Jim “You Are The Guys!” Cuddy fra bloggfavoritt Blue Rodeo har gitt ut sin tredje soloplate, under navnet “Skyscraper Soul”.
Med seg på platen har han sitt faste backingband fra The Jim Cuddy Band, og platen inneholder det han selv hevder er låter som gutta i Blue Rodeo ikke syntes var kule nok.
Noe som betyr at vi får en hel plate med Jim Cuddys deilige ballader og unike countrysoul. Låter som er mer enn kule nok OG selv en person med blåservegring kan sitte og nyte denne platen i all sin enkelhet.
For samtidig som mye dette er innspilt live i studio, og er strippet ned til å være enkelt og direkte med Jim & Band, så skriver han tekster og lager melodier som aldri skuffer.
En mann som tross alt har skrevet Verdens Beste Låt har evnene til å skrive
Jeg er glad jeg hørte denne platen før jeg ble utsatt for Ryan Adams “Ashes & Fire”, for etter å ha hørt den så blekner liksom alt annet. Likevel måtte jeg innom denne saken for å redigere vekk litt overeksalterte utsagn.
Redigering til tross, Jim Cuddy har gitt ut en helt utsøkt plate, og for fans av Blue Rodeo og Jim Cuddy så er dette en helt nødvendig anskaffelse.
Vår venn Jim skriver fortsatt kjærlighetssanger som få andre, og den varme stemmen hans er behagelig som alltid. Dette er en perfekt høstplate, som er som skapt for å legges på platespilleren mens man synker godt ned i en stol med et pledd og en cognac for å holde varmen.
Tittelsporet “Skyscraper Soul” åpner platen med en nedtonet kassegitar og et respektfullt piano. Cuddy funderer over livet i storbyen, og han aksepterer at han nå har stål i blodet, og at byen er blitt en del av ham. Som en sang til storbyen og livet der så er dette så bra som det kan få blitt.
Platens første skikkelige rocker får vi på “Regular Days”. En sang om dagene som kommer og går. Cuddy har en tendens til å få selv trivelle hendelser til å høres spennende ut. Og her har vi også noe så sjeldent som blåsere som faktisk løfter låten.
Jeg kan spare meg for “Everyone Watched The Wedding”, der han kommer med et lite sideblikk på familien og hvor viktig den er – men sklir ut i en romantisk fortelling om det royale (og tv-overførte) bryllupet fra tidligere i år. Jeg har nulltoleranse for tv-overførte bryllup og royale “happenings”, så denne må jeg innrømme at jeg skipper i rein kvalme.
Heldigvis trøkker han til med “”Still I Want You” rett etterpå, og stemningen er tilbake på topp. Trompeten her er nok litt unødvendig, men den overdøver heldigvis ikke kvaliteten på låten. En skikkelig svingende sak, og en herlig tekst om Jims spesialfelt, solid kjærlighet.
En nydelig låt i “Wash Me Down” tar oss tilbake i Jims balladehjørne. Og er det en ting denne mannen kan så er det å sette stemningen.
“Take me away from the burning sun
Let the great world go by”
Jeg er ikke overbegeistret for “Watch Yourself Go Down”, så den forbigår vi i stillhet. Det er noe med rytmen som jeg ikke er komfortabel med.
“Don’t Know That Much” er låten hvor Jim viser at også han har hørt på Jayhawks og Beach Boys. Koringen sitter eksepsjonelt bra her, og en låt som egentlig ville vært ganske anonym er blitt en utrolig fjong liten popsang.
Jim Cuddy fortsetter sin mentale søken etter den perfekte kjærlighet i “Banks of the 49”, der en tydelig uforløst hendelse fortsatt jakter rundt i hodet hans…
Og i “World Gone By” fortsetter han i det samme tankesporet, og ser tilbake på livet med begge beina trygt plantet i nåtiden. For det er aldri snakk om at Cuddy lager låter som utsondrer en intens lengsel etter “gamle dager”. Han virker alltid å ha en veldig klar tanke om hva han skriver. Han er observatøren i sitt eget liv, som er i stand til å se situasjonen utenfra, og formidle følelsene som oppstod der og da – uten at han ramler ned i sumpa med trist lengsel etter “bedre tider”.
“You never notice the world gone by
Could be gone in an blink of an eye
What is so wrong”
Noe han beviser i “Guess That I Was Wrong”, der ulykkelig kjærlighet aldri blir sippete, samtidig som det er følelsesfullt nok til at det er tydelig at dette kommer fra hjertet.
“The Water Is Running High” har blitt et småfunky blues-nummer som ikke helt er etter min smak. Den finner aldri helt formen, og selv om orgelet er helt fantastisk deilig så klarer aldri Jim å løfte denne låten opp til å bli like god som resten av platen. Man får litt inntrykk av at det han tenkte “NOE må jeg jo bruke disse blåserne til”, og lot dem få fritt spillerom.
Heldigvis henter han seg inn igjen på sedvanlig vis, og tar en ny titt på livet i et litt blått lys i “How In The World”.
Piano og strykere er formelen i instrumentale “City Birds”, og man skulle tro noe av tungsinnet til Rodeo-makker Greg Keelor hadde smittet over. For her kommer den mørke høststemningen snikende…
Og lystigere blir det ikke når han avslutter plata med “With You”. Men FOR en låt! Platas høydepunkt uten tvil! Bare munnspillsoloen er nok til å få den statusen.
“I made up my mind, I can’t do this anymore
Can’t watch the damage we do.
I wondered so long, where I might belong.
I know it’s not here with you.”
Skal du ha en av årets fineste plater, så skal du ha denne. Du kjøper den hos Bluerodeo.com eller litt dyrere hos Amazon.com
