Frem Fra Glemselen: Little Eden – Solitude Roads

Vi fortsetter vår gjennomgang av Henning Kvitnes’ engelskspråklige plater. Vi er i 1988, bandet heter fortsatt Little Eden, og vi har kommet frem til min absolutte favoritt i hele Kvitnes’ katalog.

Platen «Solitude Roads» oppsummerer for meg ungdomstid og en 5 års periode der jeg for fullt fikk øynene opp for virkelig god musikk, takket være min gamle venn Egil og hans fantastiske platesamling. Lange bilturer i en svær amerikansk van med Solitude Roads på bilstereoen, eller late sommerdager i en fluktstol utenfor garasjen til Egil – med Solitude Roads på full mugg, og lange samtaler om alt og absolutt ingenting.

At platen bringer frem gamle minner er en ting, men låtene på «Solitude Roads» er så gjennomført knallende gode at selv kjipe minner ville blitt overskygget av kvaliteten. Det eneste negative på denne platen er at alle trommene er programmert av Frank Marstokk, og låter så ondskapsfullt 80-tall som bare 80-tallstrommer programmert på 80-tallet kan klare. Innspilt i Athletic Sound, og produsert av Kvitnes og Marstokk.

Dette til tross, det er låtene og tekstene som gjør denne platen til det den er. For der er kvaliteten uten tvil i aller ypperste klasse. At Fats Kaplin igjen er på plass og trakterer Pedalsteel, trekkspill og dobro gjør heller ikke platen dårligere.

En kick-ass, in your face-rocker i Joe Souths «Games People Play» tar oss inn i Little Edens univers, og derfra slipper ikke Kvitnes taket i oss før platen toner ut med tittelsporet «Solitude Roads». Jeg vet jeg sier det ofte, men dette er en ekte PLATE. Dette skal nytes fra start til slutt, og kan ikke deles opp i låter eller småbiter.

Det går slag i slag, med den ene kanonlåten etter den andre. «Build You A Future» er andre låt, og har en tankevekkende tekst i disse tider. Fortsatt like god, og alltid aktuell, komplett med suveren koring fra Sanne Salomonsen.

«I can build you a future,
but you will have to make it last»

«Badger Town» byr på både fele, trekkspill og tangenter som gir låten en svingende Delbert McClinton feel. Neste låt ut er «Room With a View» – og den dramatiske introen og rytmen legger ikke skjul på hvilket tiår dette ble produsert. Kvitnes leverer en kanonlåt om strebere og menneskenes kamp for å sette seg selv i best mulig posisjon i samfunnets tårn.

En oppsummering av et anstrengt forhold blir gjennomgått i «Six Strings». Og det er tydelig at dette handler om hvordan artistlivet påvirker forhold til de som venter hjemme.

Jeg husker ikke om det ble laget musikkvideoer av flere låter, men den neste husker jeg VELDIG godt.
«Wipe My Windows» var en fjong liten musikkvideo, og ble også utgitt som singel som peaket på 10. plass på VG-listen. Låten ble platens store hit, og bidro nok kraftig til salgstall på 40.000.

Dramatiske pauker tar oss inn i neste låt, «Year Of The Angels». En låt som kanskje ikke har fått særlig oppmerksomhet, men som har en lekker liten pedalsteel som mikses med litt 80-tallstrommer og 10CC-funk som på mystisk vis funker.

B-siden på «Wipe My Windows» var tildelt låten «Refugee». Og her tar Kvitnes frem sin innerste Springsteen og leverer en intens vokalpresentasjon som hever denne låten langt over det jeg idag vil kalle et litt overprodusert komp. Tatt i betraktning tidspunktet når det er innspilt så var det vel nesten taktfullt forsiktig produsert… Lynni Treekrem tar seg av koringen på denne, og det gjør hun på utsøkt vis.

Den svakeste låten på platen får vi i «Pass The Open Windows» , mye på grunn av den elektroniske over the top produksjonen. Her blir det for mye på en gang, og forsøket på å lage amerikansk vestkystpop anno 1988 blir for påtagelig og overdrevet.

Da er det enda godt at Kvitnes har spart platens virkelig kanonlåt til slutt…

En nydelig ballade, og min absolutte favoritt i hele hans katalog. «Solitude Roads». En historie om kjærlighet, sorg og jakten på hvem man en gang var. Kassegitar, bass og en intens vokal som gir deg gåsehud er hovedingredienser, og en felesolo som virkelig løfter låten til uante høyder er bare prikken over i-en her.
Felearrangementet er ved Iver Kleive, og det er ingen ringere enn Arve Tellefsen som sørger for gåsehuden…

«Smile through your tears
smile through the fear.
Whatever you might think of me,
know that I care.
I gotta find the boy I knew
in the shadows on Solitude Road» 

Plata solgte som sagt 40.000, så denne er lett tilgjengelig i bruktsjapper og på QXL. Den finnes til og med på CD. Anbefales på det aller aller sterkeste.

Hør «Solitude Roads»:

Get the Flash Player to see the wordTube Media Player.

SHARE
Forrige artikkelRyan Adams – Shine Through The Dark
Neste artikkelA.A. Bondy – Believers
Jeg mener at livet er for kort til å høre på dårlig musikk. Og vil heller anbefale GOD musikk, og har som mål å anmelde musikk jeg LIKER, istedenfor å skrive slakteanmeldelser for å få ut innestengt aggresjon over egen utilstrekkelighet. Noenlunde fast plass på spillelista: Elvis, Bob Dylan, Neil Young, Reckless Kelly, The Rainmakers, American Aquarium, Sons of Bill, Lars Winnerbäck, Tom Petty, Todd Snider, Son Volt, Ryan Adams, Drive-By Truckers... Topp 3 på spillelista: Bob Dylan, Elvis, Lars Winnerbäck. Faller alltid tilbake på disse når jeg går lei av å prøve å finne diamantene i kullbingen. Noen favorittskiver: Son Volt - Trace Bob Dylan - Blood On The Tracks Neil Young - Ragged Glory Lars Winnerbäck - Södermarken Chip Robinson - Mylow Kasey Anderson - Nowhere Nights Paul Simon - Graceland Drive-By Truckers - Dirty South Ryan Adams - 48Hours The Backsliders - Throwin' Rocks At The Moon

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here