Frem Fra Glemselen: Little Eden – Everyday Life

I Musikkbloggens serie som tar en titt på Henning Kvitnes’ engelskspråklige platekatalog så er vi heldigvis på vei ut av 80-tallet og henger oss på Kvitnes igjen, der han og Little Eden er på en kraftig opptur etter forrige plate.

Etter suksessen med «Solitude Roads» gjaldt det å smi mens jernet var varmt, og Henning Kvitnes og Little Eden fulgte allerede i 1989 opp med platen «Everyday Life». 80-tallet er heldigvis i ferd med å gi slipp på Henning Kvitnes’ plateproduksjon, og «Everyday Life» er platen som opp til denne låter aller best. Det er et tydelig Americanapreg på lydbildet, og det er jo et stjernelag han har samlet til denne platen, bare se her:

Bassen deles mellom danske Jens Rugsted, Peter Hansen og den alltid eminente Pål Reinertsen.

På tangenter finner vi selvsagt Jon Terje Rovedal, og på trommer (ikke så mye programmering denne gangen) har vi Frank Marstokk – som også er produsent.

Gitarene trakteres av Knut Reiersrud, som bare Knut Reiersrud kan. Han tar seg av mandoliner, lap steel, akustisk og elektrisk gitar.

Og jeg hadde nær sagt som vanlig så er Fats Kaplin på plass på pedalsteel, fele og trekkspill.

Første låt ut er tittelsporet «Everyday Life», og låtskriveren Henning Kvitnes fortsetter mot det sporet vi kjenner ham så godt på norsk – i retning av betraktninger rundt hverdag, livet generelt og hvordan vi takler de forskjellige situasjoner og utfordringer spesielt. En svingende fele fra Kaplin legger grunnlaget for resten av platen, og vi er helt klart i godt musikalsk selskap.

«Nothing wrong with the everyday life
you’re safe at home and you can draw the curtain
Lock the doors, build a fire for the night.
Save your strength for the everyday life» 

Ved gjennomlyttingen av denne platen så merker jeg at LPen min er spilt i filler, tittelkuttet «Everyday Life» har så mange hakk at selv sengestolpen til Casanova fremstår som glatt og nypusset.

Låt nr to fortsetter i samme retning, med herlig fele og trekkspill fra den eminente Fats Kaplin, og «Start Shooting» svinger så det virkelig river i rockefoten. En låt om at vi slettes ikke skal tåle å ta imot urettferdighet uten å slåss tilbake.

«Sea Of Sorrow» gir oss en Henning Kvitnes som synger ganske annerledes enn på resten av platen, uten den «anstrengte» pushen i vokalen som gir oss Springsteen-følelsen, og som opp til nå hadde vært et tydelig kjennetegn. Her slapper han av i stemmen, legger seg helt nedpå og gir oss en soulful låt med Reiersrud umiskjennelig i bakgrunnen.

Det bygges sakte opp mot platens beste låt, først gjennom «The Tide Is High» og «Take Me To The Water».

Og så får vi Henning Kvitnes’ aller aller beste låt i hele karrieren, «The Road To Copenhagen». På meg virker det som om grunnlaget til hele Kvitnes’ norskspråklige karriere ble lagt her, i akkurat denne låten. En dør til et helt spesielt låtkskriver-rom åpnet seg og noe klikket på plass. Dette er låten som åpnet for fantastiske låter som «Jenta i Änglagård», «Kan’ke huske no’ regn», «Vente litt på sjelen» og «Sånne som oss». Men best av dem alle er altså «The Road To Copenhagen».

En liten tur tilbake til tidligere lydbilder med snev av nyveivgitarer i «Turn On To You», som også er låten med tydligst 80-talls preg. Det høres egentlig ut som om låten skulle vært på «Solitude Roads» istedenfor…

«Win or Lose» lar Kaplin og Reiersrud briljere litt på en saftig godbit av en låt der Kvitnes atter funderer over livet…

«You can win or lose,
but you can never choose,
your own destiny» 

«The Only Reason» er en meget laid-back låt der Kvitnes’ viser frem dybden i stemmen sin, og Reiersrud leverer en runde med gitarjobbing som bare Knut Reiersrud kan. Noe han fortsetter med i neste låt, der også Kaplin lar Pedalsteelen utfolde seg. «No Highway To The Promised Land» ender opp med å bli en veldig typisk svingende Kvitneslåt. Og Reiersrud finner frem munnspilleren i seg, som virkelig leverer varene både her og i neste låt.

Soloen som veksler mellom munnspill og fele i «Look For Me In Any Mirror» gir låten et særpreg som gjør at låten hever seg litt fra de andre, før platen avsluttes med «Glory» – som komplett med måkeskrik er en veldig typisk Kvitneslåt. Rolig og behagelig, med en god tekst og en melodi som gjør at man får følelsen av å ligge på et båtdekk og vugge.

Hør «Road To Copenhagen»:

Get the Flash Player to see the wordTube Media Player.

Plata solgte bra, og kan skaffes både fra bruktsjapper og på QXL til fornuftige priser uten særlig innsats. Anbefales på det sterkeste (og finnes på LP, CD og til og med på kassett)

SHARE
Forrige artikkelKickstart Michael McDermotts neste plate
Neste artikkelJason Molina trenger din hjelp…
Jeg mener at livet er for kort til å høre på dårlig musikk. Og vil heller anbefale GOD musikk, og har som mål å anmelde musikk jeg LIKER, istedenfor å skrive slakteanmeldelser for å få ut innestengt aggresjon over egen utilstrekkelighet. Noenlunde fast plass på spillelista: Elvis, Bob Dylan, Neil Young, Reckless Kelly, The Rainmakers, American Aquarium, Sons of Bill, Lars Winnerbäck, Tom Petty, Todd Snider, Son Volt, Ryan Adams, Drive-By Truckers... Topp 3 på spillelista: Bob Dylan, Elvis, Lars Winnerbäck. Faller alltid tilbake på disse når jeg går lei av å prøve å finne diamantene i kullbingen. Noen favorittskiver: Son Volt - Trace Bob Dylan - Blood On The Tracks Neil Young - Ragged Glory Lars Winnerbäck - Södermarken Chip Robinson - Mylow Kasey Anderson - Nowhere Nights Paul Simon - Graceland Drive-By Truckers - Dirty South Ryan Adams - 48Hours The Backsliders - Throwin' Rocks At The Moon

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here