A.A. Bondy – Believers

A.A. Bondy er klar med oppfølgeren til den nest beste platen fra 2009, og en av mine ultimate favorittplater – «When The Devil’s Loose».

Believers er utgitt på Fat Possum Records, og er produsert av Rob Schnapf, som er mest kjent for sitt arbeid med Beck pre. «Odelay», Elliot Smith og «Potatohole» med Booker T. og Drive-By Truckers.

Jeg har lyttet til denne platen i rykk og napp de siste to månedene, og det første jeg kan si er at den er veldig forskjellig fra «When The Devil’s Loose». Samtidig så har den utrolig mange likheter med nevnte plate.

Bondy minner meg mer og mer om en forfatter, og når han beskriver platen sin på følgende måte så blir det enda mer tydelig:

«These songs are conjured from dreams and semi-conscious moments on the road, each song takes on a life of its own. Ultimately the songs had all the control, letting me know when they were finished.»

Dette er en plate som du enten hater eller elsker. Eller i mitt tilfelle; begge deler. Jeg har som sagt hørt på denne av og på i flere uker, og jeg kan starte den en dag og hate den intenst og ikke orke mer enn én låt. Neste dag så er det noe av det beste jeg har hørt, og jeg kan ikke få nok. Det er den merkeligste plata jeg har opplevd i så måte. Men etterhvert så er det en ting som blir klinkende klart, det er at jo mer jeg hører på den – jo bedre blir platen.

Og i perioder så har jeg sittet og tenkt at dette er faktisk det mest geniale jeg har hørt i hele mitt liv… så noe må det være i vannet oppi fjellsiden der Bondy bor, for dette er så unikt som det kan få blitt.

Den er vanskelig å beskrive, men hele platen er en slags opplevelse i et lydlandskap som hele veien gir deg en flytende følelse i hodet. Kombinert med stemmen til Bondy og måten han synger på så blir dette en helt unik opplevelse.

Platen høres rett og slett ut som coveret. Musikken er et litt overeksponert sort/hvitt fotografi med markerte lyse og mørke felter.

Jeg får stadige flashbacks til de mørkere låtene på Ryan Adams «Love Is Hell«, spesielt i måten han synger på. Og det er jo alt annet enn negativt. Musikken er kanskje enda mer lik «American Hearts», men samtidig virker det som om dette bare er en naturlig prosess som startet med den platen og har utviklet seg.

De tre første låtene, «Down In The Fire», «Skull & Bones» og «123 Dupuy Street» er typiske eksempler på dette. Tekstene er bilder fra mørke gater, lyden gir deg følelsen av å sitte og se på en sort/hvitt film med et dystert tema om fortapelse og undergang. Det er ikke få ganger jeg har fått gåsehud av kombinasjonene på denne platen. Vokalen er ikke det viktigste, instrumentene og stemningen er det som utmerker seg og tar oppmerksomheten.

«You’re over there with the working girls,
all the time in the underworld.
And those nights, in the shadow factories.
They lay us down, down in the fire» 

De nevnte låtene flyter på en måte over i hverandre. «Down In The Fire» byr som nevnt på den flytende følelsen, mens «Skull & Bones» har en helt annen type vokal som er mye mer kort og konsis i avleveringen der den snirkler seg rundt kompet som virker å skulle simulere hjerteslag.

«123 Dupuy Street» er rett og slett ett minutt med en instrumental… tja, skal vi kalle det lyd? Låten bare svever rundt sin egen akse, før den brått bryter opp og flyter vekk til siden for å gi plass til neste del av platen.

Og da får vi den fantastisk nydelige «Surfer King». Jeg holdt på å ramle av stolen første gang jeg hørte låten, og den blir bare bedre og bedre.

Vi er tilbake i et mye mer tradisjonelt lydbilde, som ligger tettere opp til forrige plate og der vokalen atter er mer fremtredende, og det viktigste elementet i låten.

«Highway/Fevers» er akkurat det tittelen tilsier. En feberaktik opplevelse som gir deg følelsen av å sitte i en bil seint en natt langs en motorvei der alt atter virker svart/hvitt. Dette kunne vært hentet rett ut fra et soundtrack i en av David Lynch sine filmer. Orgelet som hele tiden ligger og pisker opp stemningen er elementet som gir hele låten tyngde, og er så mesterlig utpønsket at jeg får gåsehud…

«Drmz» er nok et drømmelandskap der Bondy har strippet litt ned i lydbildet, en skarptromme, en gitar og en bass er hovedelementer før en pedalsteel etterhvert legger seg langt bak for å gi fylde.

En tåkelur er introduksjonen til den keyboardtunge «The Twist», og dette er den onde ste-broren til alle mystiske 80-tallslåter ever made.

«Route 28/Believers» tar oss tilbake til David Lynch, og jeg sitter med en mistanke om at han kunne bygget en hel film rundt denne platen uten å bli svett engang. Her ligger rett og slett alt til rette for Hr. Lynchs mørke mastermind.

«Scenens From A Circus» avslutter platen, og før vi slipper ut igjen i lyset og varmen så snur Bondy bunken og tar oss tilbake til drømmebildene som preget de første låtene på platen. En slags full circle der, og en perfekt avslutning på det som må kunne kalles en perfekt plate.

Den eneste anbefalingen jeg kan gi, er å kjøpe platen – lytt på den minst 4 ganger før du bestemmer deg for hva du synes. Jeg TROR dette er en av de beste platene jeg har hørt. Produksjonen er rett og slett fantastisk, og dette er så unikt og vakkert som det er mulig å lage.

Jeg sitter med en mistanke om at denne platen kommer til å havne på topp på veldig veldig mange av årets topplister. Både på lister over Årets beste plater, og årets verste plater. Jeg tipper også at anmeldelsene kommer til å dele seg effektivt i to leire. De som utroper dette til en genistrek, og de som slakter det som det mest irriterende de har hørt. For din egen del så håper jeg du lar Bondy få sjansen til å snike seg inn i hodet ditt med denne platen, jeg tror ikke du vil angre…

Låtene du får høre er eksempler på de to ytterpunktene på plata:

Hør «Down In The Fire (Lost Sea)»:

Get the Flash Player to see the wordTube Media Player.

Hør «Surfer King»:

Get the Flash Player to see the wordTube Media Player.

KJØP denne platen! På CD hos CDON.com. Eller på iTunes. Eller hos FatPossum Records på LP eller CD. Eller hos Amazon på LP eller CD.

SHARE
Forrige artikkelFrem Fra Glemselen: Little Eden – Solitude Roads
Neste artikkelSmåplukk fra platebunken # 9
Jeg mener at livet er for kort til å høre på dårlig musikk. Og vil heller anbefale GOD musikk, og har som mål å anmelde musikk jeg LIKER, istedenfor å skrive slakteanmeldelser for å få ut innestengt aggresjon over egen utilstrekkelighet. Noenlunde fast plass på spillelista: Elvis, Bob Dylan, Neil Young, Reckless Kelly, The Rainmakers, American Aquarium, Sons of Bill, Lars Winnerbäck, Tom Petty, Todd Snider, Son Volt, Ryan Adams, Drive-By Truckers... Topp 3 på spillelista: Bob Dylan, Elvis, Lars Winnerbäck. Faller alltid tilbake på disse når jeg går lei av å prøve å finne diamantene i kullbingen. Noen favorittskiver: Son Volt - Trace Bob Dylan - Blood On The Tracks Neil Young - Ragged Glory Lars Winnerbäck - Södermarken Chip Robinson - Mylow Kasey Anderson - Nowhere Nights Paul Simon - Graceland Drive-By Truckers - Dirty South Ryan Adams - 48Hours The Backsliders - Throwin' Rocks At The Moon

1 COMMENT

  1. Har hørt gjennom skiva sånn ca. 10 ganger nå, og er vilt begeistret. Var også stor fan av forrige skive, som jo er en helt annen affære. Synes du beskriver lytteopplevelsen på en veldig bra måte. Elsker åpnoingslåta «The Heart is Willing» og det er noe svært hypnotisk ved produksjonen. Anbefales!

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here