Bretteville – Universe

I 15 lange år har jeg ventet, og endelig er den her – oppfølgeren til «In Time» fra 1996. Som kjent bød jo 90-tallet på en Roots-bølge som kamuflerte det at det egentlig var kvalitetsamericana (eller samlebetegnelsen køntri som det het den gangen) vi hørte på. Bølgen spredte seg, noe som  jo ligger i bølgens natur, og alle ga ut Rootsmusikk. Mye bra. Mye drit. Og én plate som utmerket seg som den beste av dem alle. Brettevilles «In Time«.

På den tiden hadde vi ikke fancy nymotens ting som Internett, så hungeren etter musikknyheter ble døyvet av avisenes sparsommelige musikknyheter og dessuten ved å  finlese hver en setning i musikkmagasinene vi av og til kunne finne i den lokale kiosken.

Jeg ble oppmerksom på Bretteville fordi jeg gjenkjente Hans Graasvold på et bilde i et av disse bladene, han spilte på den tiden i bluegrassbandet Bullmilk som var hyppige gjester på den lokale puben. Og når platen kom så var det jo som nevnt en virkelig innertier.

I perioden før jeg startet denne bloggen så gjorde jeg litt research på gamle favoritter – og en av prosjektene var å forsøke å spore opp Alf Bretteville-Jensen. Facebook hjalp til, og etter litt mailutveksling der inne så fikk jeg beskjed om at det «kanskje» var noe på gang i løpet av våren 2009. Våren kom og gikk, og det ble altså høsten 2011 før platen endelig var her.

Jeg har vært så heldig at jeg har fått høre et par av låtene i forkant av platen, men jeg var veldig spent når jeg startet den komplette plata for første gang. Det er tross alt en av mine favorittplater som skal følges opp, og høye forventninger kan slå begge veier…

Det er vel egentlig ingen hensikt å gå flere runder rundt grøten før jeg utroper dette til en kanon av en oppfølger. En fantastisk plate. En nødvendig plate. Høstens høydepunkt. Jeg kan fortsette, men dere har vel skjønt hvor jeg vil.

Tittellåten «Universe» er første låt ut, og det er vel den låten som sammen med «Hear My Calling» minner mest om det litt drømmende landskapet som særpreget «Big Time». Den litt flytende gitaren og en vokal som svever over lydbildet.

Herlig pedalsteel legger grunnlaget for «Falling Down»,  som handler om å miste fotfestet i en nådeløs verden.

«I’m falling down into a well
that seems to go on straight to hell
The merciless world pushed, I fell.
And I’m falling down into a well»

Den nevnte «Hear My Calling» er et drømmelandskap om kjærlighet og savn, der Alf Bretteville-Jensens stemme viser sin kraft og styrke. Stemmen var jo det som virkelig hevet den første platen over samtidige utgivelser. På det tidspunktet var det ikke dagligdags med vokalister som både kunne engelsk og klarte å synge på engelsk samtidig.

Singelen «Images» er hakket for radiovennlig for min smak, det er en liten pop-country sak som fyker forbi uten å gjøre særlig inntrykk.

«Next Time» er en herlig nedpå låt med pianokomp, der ulykkelig kjærlighet er tema, og som fletter fint inn i «You Can’t Go Back» som ser på ulykkelig kjærlighet fra et litt annet ståsted.

Rockefoten må frem igjen når «Stop Me» fyrer i gang, og jeg ser for meg at dette kan bli en livekiller. Hovedpersonen i låten har tatt beslutningen om å bryte opp, sette seg på toget og dra, men det er tydelig at han ikke er helt overbevist om at beslutningen er riktig, og egentlig håper på å bli overtalt om å bli…

«And I won’t turn to look behind me
In case her car just isn’t there
Because I’m too afraid that she just won’t show
To stop me getting out… of here»

«Flames» fyker forbi uten at den helt fester seg, for den blir helt overskygget av neste låt, som er platas virkelige kanonspor; «My Heart’s Still The Same». Herlig melodi, og en god tekst som er en fundering over livet og gjør opp status frem til idag.

En duett som blander litt Mississippi-feel inn i platens mest utpregede countrylåt avslutter reisen gjennom Brettville-land, og med «Anymore» så sier vi takk for denne gang – og håper inderlig at det ikke går 15 år til neste plate. Det er tydelig at Alf Bretteville-Jensen har noe å dele, og når han pakker det inn på denne måten så vil vi gjerne ha mer.

Hvis jeg skulle sette en negativ finger på en ting, så er det at det av og til blir nesten FOR fint, et par låter kan virke nesten litt for polért for mine ører, og kunne med fordel blitt rufset opp litt. Jeg ser frem til å høre dette live, da jeg regner med dette elementet naturlig vil høre hjemme på en livespilling.

Men alt i alt – dette er et comeback som virkelig treffer perfekt på planken, og Bretteville har laget en herlig plate med beina solid platet i amerikansk americana og country eller Brettvillecana som Alf selv kaller det.  Alf Brettville-Jensen har dessuten en stemme og engelskuttale som bare ORBO i ORBO & The Longshots er i stand til å matche her i landet.

Jeg har ingen problemer med å legge denne platen i den lille bunken med «Årets beste plater». Tekstene er meget gode, låtene er sterke – og hvis ikke et par av disse låtene blir spilt i filler på norsk radio utover høsten så bekrefter det alle mine mistanker når det kommer til musikksjefene i norske radiostasjoner.

Plata kjøper du f.eks på Platekompaniet på CD eller MP3, eller så lytter du på Spotify.

Hør «My Heart’s Still The Same»:

Get the Flash Player to see the wordTube Media Player.

SHARE
Forrige artikkelRyan Adams klar med «Ashes & Fire»
Neste artikkelFredagsvideo: Robert Post – Frontline
Jeg mener at livet er for kort til å høre på dårlig musikk. Og vil heller anbefale GOD musikk, og har som mål å anmelde musikk jeg LIKER, istedenfor å skrive slakteanmeldelser for å få ut innestengt aggresjon over egen utilstrekkelighet. Noenlunde fast plass på spillelista: Elvis, Bob Dylan, Neil Young, Reckless Kelly, The Rainmakers, American Aquarium, Sons of Bill, Lars Winnerbäck, Tom Petty, Todd Snider, Son Volt, Ryan Adams, Drive-By Truckers... Topp 3 på spillelista: Bob Dylan, Elvis, Lars Winnerbäck. Faller alltid tilbake på disse når jeg går lei av å prøve å finne diamantene i kullbingen. Noen favorittskiver: Son Volt - Trace Bob Dylan - Blood On The Tracks Neil Young - Ragged Glory Lars Winnerbäck - Södermarken Chip Robinson - Mylow Kasey Anderson - Nowhere Nights Paul Simon - Graceland Drive-By Truckers - Dirty South Ryan Adams - 48Hours The Backsliders - Throwin' Rocks At The Moon

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here