Bob Dylan – Koengen, Bergen – 29.06.2011

Bob Dylan var tilbake i Bergen, etter at han egenhendig etablerte Bergen som en seriøs konsertby i 2001. Det regnet når Bob gikk på scenen og ikke overraskende startet med «Rainy Day Women # 12&35″, men Bob sang så solen våknet, og under ekstranumrene så brøt skylaget opp og ga oss en rød solnedgang rett i synet på His Bobness. Og idag stråler selvsagt solen fra skyfri himmel i Bergen…

For å ha dette klart fra første øyeblikk. Jeg er dyp og inderlig blodfan av Bob Dylan, så en objektiv anmeldelse må du heller lete etter et annet sted.

Personlig så hadde jeg glatt betalt for å se Bob Dylan stå og strikke, så jeg er vel neppe i en posisjon til å kritisere.

Derfor satser jeg heller på å gi en personlig observasjon av gårsdagens konsert.

Suzanne Vega kjørte et kort men sjarmende singback-sett som supportact, der publikum fikk både «My Name Is Luka» og «Tom’s Diner» før hun takket pent for seg i regnværet.

Frk. Vega hadde fortjent en litt annen setting, da hun virkelig har nok å by på utenom de to kjente låtene til at man kan ønske seg en hel konsert.

Etter kjapp omrigging var alt klart, og presis 21.00 var Dylan igang. Han spøker med multi-instrumentalist Donnie Heron (jada, han fra BR5-49), som han alltid virker å ha hatt en god tone med. Jeg husker det samme fra 2009-konserten i Spektrum – at de to snakket mye sammen og virket å ha en spesiell link.

Det første som slo meg var at noen hadde glemt å slå på trommeslageren, dernest at bandet kanskje burde vurdere å våkne. Dylan virker å være i kjempeform (for å sitere Ylvis), og stemmen er bedre enn jeg har hørt på lenge.

Men Charlie Sexton sliter. Han stemmer og stemmer og stemmer gitaren, og bytter etterhvert gitar mellom hver låt. Før han stemmer og stemmer og stemmer. Ikke forstår jeg byttingen, alle gitarene hans låt helt likt, og jeg mener virkelig ikke at Charlie Sexton tilfører dette bandet noe som helst. Hvis man først skulle slippe en gammel gitarist inn igjen, så hadde jeg ønsket meg Larry Campbell eller Bucky Baxter. DET var backingband som svingte…

Det som er veldig tydelig, er at dette er DYLANS show. Han er ubestridt bandleder, og Tony Garnier som tidligere var veldig aktiv og tydelig og var den alle så til er nå havnet litt i skyggen bak ved bassforsterkeren sin.

Bandet står som i 2009 i en halvsirkel og stirrer nesten vettskremt mot Dylan, i frykt for hva han vil finne på i løpet av låten. De virker ikke helt innkjørt enda, og det var veldig mye intern jamming her og der.

MEN – det er jo også det vi ønsker og forventer på et Dylanshow i 2011. Mannen gjør akkurat som han vil, noe som er hans hele og fulle rett. Og som jo er det som gjør at konsertene hans fortsatt er interessante og spennende. Selv om dronene som ble intervjuet i BT klager på mangel på «klassikere» (NEWSFLASH: Han spilte bare klassikere i hele går. Hele katalogen hans er klassisk), og ønsket seg «Knocking On Heavens Door», så virket de fleste å være happy med konserten, og var kanskje klar over at det er slik han er live. Hvis man vil høre et band planke låtene sine akkurat som på plata, så turnerer vel Pink Floyd fortsatt.

I går hadde jeg, klok av skade, slått på stortromma og kjøpt meg en overpriset billett til Golden Circle, i håp om at det skulle ta litt av luven av det jeg og mange mener er landets dårligste konsertarena rent lydmessig. Og lyden var litt bedre fremme ved scenen. Man slipper de evinnelige utslokningene i lyden når lydbølgene møtes etter å ha reflektert i mur- og fjellveggene som omkranser Koengen. Men jeg må virkelig si at det var både skuffende og overraskende dårlig lyd der fremme også. For over 1000 spenn så hadde jeg håpet på litt mer enn eksklusive dasser…

Synd, for arrangementet var som vanlig fra Bergen Lives side, ellers prikkfritt og proft til fingerspissene.

Lyden tok seg dessverre aldri opp, men bandet skjerpet seg kraftig  halvveis i settet. Charlie virket å stemme litt sjeldnere, og Tony kom inn i grooven. Trommisen fikk dog aldri opp farten, og jeg tok meg i å savne gode gamle Winston Watson, som måtte sitte i bur på scena fordi han trommet så høyt. Likevel, George Receli har vært med siden 2001, så jeg har hørt ham mange ganger før uten at jeg har reagert slik – så han hadde kanskje bare en dårlig dag i går. ELLER så var trommelyden spesielt dårlig der jeg stod.

Dylan beveget seg mellom pianoet og mikrofonen midt på scenen, der han vekslet mellom gitar og munnspill. Og etter «Highway 61″ tok det virkelig av.

Høydepunkter for min del var min favorittlåt «Desolation Row», og ikke minst kveldens høydepunkt – en gnistrende «Trying To Get To Heaven». En «Thunder On The Mountain» som hørtes ut som et velsmurt godstog var heller ingen uting.

Alt i alt en god konsert, ikke blant min personlige topp5, men det er alltid stas å se Dylan – og ikke minst i Bergen. Og noe av det jeg liker best, han lar sangene si alt han har på hjertet – og kaster ikke bort unødig tid med å skravle.

Gled dere, Oslo! Kveldens konsert blir virkelig et fortjent plaster på såret for at dere er så uheldige å måtte bo der borte.

Hør Musikkbloggens Podcast «Bob’s Boots» i anledning Dylans 70-års dag! Rune & ORBO snakker om Bootlegs, og spiller de beste låtene fra de beste bootlegene!

Hør «Trying To Get To Heaven» fra i går:

Podcast: Bønner & Bacon # 12

Det er onsdag, og klart for siste utgave av Bønner & Bacon før ferien.

Pål Hilmar er tilbake i august, men inntil da så kan det jo være greit å høre gjennom alle de gamle sendingene…

Vi gir ordet til Hr. Sollie, og takker så inderligst for innsatsen i hele vår!

Velkommen inn til mitt lille kjøkken, hvor vi tilbereder den siste runden med Bønner & Bacon før ferien tar over. Vi er selvfølgelig tilbake i August, men juli kommer til å bestå av hengekøyer, sandstrender og late kvelder på en gammel veranda.

Men selv om jeg nå skal late meg litt i ukene fremover, virker det ikke som om band og artister helt har tatt sommerferie. Det strømmer på nye plater som aldri før, og i dagens sending er det nesten bare skiver fra 2011 som vil bli presentert.

Vi skal få høre fra Allie Moss, Jonathan Brinkley, Blue Rodeo, Owen Temple, Markus Rill, The Acoustic Burgoo, Bob Carpenter, Bob Wayne, Leeroy Stagger og Josh Rouse . Vi skal også bla litt i arkivene og spille David Broza’s hyllestalbum til Townes van Zandt fra i fjor, og reise mange ti-år tilbake med Roy Acuff. Og ikke minst skal vi høre fra en lenge etterlengtet utgivelse fra Gillian Welch. Så ta fram ørene, lukk ut verden, last ned sendingen, bli imponert over den flotte stereolyden og bli med i en times reise til endeløse landeveier og støv og sand. Du kan laste den ned direkte fra linken under her.

  Bønner & Bacon # 12 (138,3 MiB, 126 hits)

Spilleliste:

01. Gillian Welch – Tennessee (fra «The Harrow & The Harvest» 2011)
02. Bob Wayne – Ghost Town (fra «Outlaw Carnie» 2011)
03. Allie Moss – Corner (fra «Late Bloomer» 2011)
04. Leeroy Stagger – Sit Around the House (fra «Little Victories» 2011)
05. The Acoustic Burgoo – Your Love On Down the Line (fra «Soul Bucket» 2011)
06. Bob Carpenter – Dreaming (fra «35 Years Of Stony Plain» 2011)
07. Blue Rodeo – Four Strong Winds (fra «35 Years Of Stony Plain» 2011)
08. Jonathan Brinkley – Layla (fra «Everything’s a Phoenix» 2011)
09. Roy Acuff – Night Train to Memphis (Opptak 1940)
10. David Broza – Southern Cross (fra «Night Dawn: Unpublished Poetry of Townes Van Zandt» 2010)
11. Markus Rill – Wild Blue True-Hearted Man (fra «Wild blue & true» 2011)
12. Owen Temple – Mountain Home (fra «Mountain Home» 2011)
13. Josh Rouse – Summertime (fra «Subtitulo» 2006)

Bob Dylan er på plass i Norge

Bob Dylan har etter sigende vært i Norge et par dager, etter en meget vellykket start på årets Europaturné og en glitrende spillejobb i Danmark på mandag.

Rapportene fra konsertene forteller om en blid og til tider dansende Bob Dylan – en oppførsel jeg ikke har sett fra den kanten siden han spilte på Norwegian Wood i 1998 – så mannen er nok i godt humør for tiden.

I dag spiller His Bobness i Bergen, og i morgen i Oslo. Bergenskonserten er langt fra utsolgt, så da håper jeg så mange som mulig trosser været og gir Bob den mottagelsen han fortjener på Koengen i kveld.

I mellomtiden kan du jo høre på de tre Podcastene Musikkbloggen laget sammen med ORBO i anledning Dylans 70-års dag.

Bob’s Boots # 1, Bob’s Boots # 2 og Bob’s Boots # 2

Og selvsagt avrunder vi med en liten video med The Man Himself… «Things Have Changed»

Vintage Trouble – The Bomb Shelter Sessions

Min gode venn Jo Inge dro til London på festival, der den stakkars mannen blant annet ble utsatt for Bon Jovi. Men tekstmeldingen som fulgte sa noe i retning av at «45 minutter med Vintage Trouble var verdt hele billetten alene». Man ble automatisk interessert, for av og til så hører mannen forskjell på god og dårlig musikk. I dette tilfellet har ørene vært korrekt slått på, for Vintage Trouble er et rivjern av et band som virkelig kan å levere på scenen!

De har vært oppvarmingsact for Bon Jovi på Englandsturnéen, og jeg vet ikke hvor smart det er å ha et band som er bedre enn hovedbandet som oppvarming. Men siden de har Doc McGee som  manager så har det vel noe med saken å gjøre. Han var jo ansvarlig for å gjøre både Bon Jovi og Mötley Crue til de bandene de er idag.

Uansett så får de i hvertfall verdifull erfaring, og etter å ha hørt platen og sett en del videoer på YouTube så er det tydelig at dette bandet er et LIVEband som virkelig kommer til sin rett på scenen.

Dette er blues, soul og rythm and blues slik det var MENT å spilles. Slik det hørtes ut når Marvin Gaye, Otis Redding, Aretha, Ike & Tina, Sam & Dave og rett og slett alt som kom ut på Motown var det tøffeste og hotteste på denne kloden.

Bandet har holdt sammen i knapt 10 måneder, men har allerede bygget seg opp et meget godt rykte etter energiske opptredener på hjemmebane i Los Angeles.

Vi får elementer fra Motown, mikset med litt Jimi Hendrix (!!) og med en frontmann som kan virke å ha vokst opp med videoer av James Brown på kontinuerlig repeat.

Rapportene fra USA og fra turnéen i England (og spesielt konserten i Camden som virker å ha vært legendarisk) er overstrømmende. Alle snakker om en energi fra scenen de aldri har sett maken til, og uttalelser som «Vintage Trouble has brought music back into the 21st century» sier vel sitt.

Platen er spilt inn på gamlemåten, altså live i studio – og det merkes på energien som gjennomsyrer hele bandet og hele produktet. Og den er innspilt bare to måneder etter at bandet ble etablert og satte igang med øvinger og livespilling.

Fra singelen «Blues Hand Me Down» fyrer igang på alle pluggene så er det tydelig for oss alle at vi er i helt spesielt selskap, og at disse gutta mener alvor. Så tar de turen gjennom store deler av Motown-historien, og på veien gir de oss det som uten tvil er en av de beste låtene fra 2010; «Nobody Told Me».

Dette er platen du kjøper hvis du skal imponere damene i sommer. Den fungerer til absolutt alt, og kan virkelig anbefales til rolige dager i hengekøyen. Eller på stranden. Eller ikke like rolige netter på soverommet.

(Plata hører du på Spotify. Plata er pr. nå umulig å oppdrive på cd, da den kun har blitt produsert som CD-R på forespørsel – men har offisiell release i England i slutten av juli. Den blir da mulig å kjøpe på nett.)

EDIT: Plata kan nå forhåndsbestilles på Amazon.com

Takk til Jo Inge for oppdagelsen, og sørg for å hive dere på nett og følg dette bandet – det er garantert ikke siste gang vi får høre fra Vintage Trouble!

English translation is available HERE

Se «Nobody Told Me»:

Se «Blues Hand Me Down»:

Cold Chisel er igang med stort remaster-prosjekt

For noen dager siden dukket det plutselig opp en ny webside for det fantastiske bandet Cold Chisel, som etter manges mening er det største Australia har produsert på musikkfronten. En offisiell Facebookside fulgte hakk i hæl, og idag kommer da pressemeldingen vi har ventet på.

For en tid tilbake ble det jo meldt at Jimmy Barnes og Chisel var i studio for å jobbe med ferske låter, i forkant av ny plate og en kommende turné.

Men i første omgang fokuserer de på et gigantisk remaster-prosjekt, der alle studio- og liveplatene – som til nå stort sett har vært å få tak i på cd fra australske bruktbutikker, har blitt digitalt remastret og fått en kraftig oppussing på coverfronten.

De har også funnet en 56 sjeldne og/eller uutgitte låter som blir gitt ut digitalt, samt en live studiosession «Live at the Wireless» med 6 låter, og et opptak fra en konsert i St. Leonards Park fra 1978 som også havner på plate for første gang.

Hver cd får også en såkalt Video Bootleg, med til sammen 40 uutgitte video-opptak med bandet.  Plater som «Last Stand» blir også utvidet med låter som ble kuttet på originalene, og alt dette blir tilgjengelig 22. juli.

Noe av dette, som «Live At The Wireless» og «Live in St. Leonards Park» blir kun utgitt digitalt,

Les mye mye mer på www.coldchisel.com – der du også kan forhåndsbestille alle platene.

Gillan Welch – The Harrow and The Harvest.

Verden har ventet i åtte år på denne platen. Og kjære Gillian Welch. Hvis det er slik at det tar åtte år å lage en plate som «The Harrow and The Harvest» så er det HELT greit. Jeg erklærer herved at du har blankofullmakt til å Ta Den Tiden Du Trenger ved enhver anledning.

Det er en ting at vi blir litt utålmodige av og til, men jeg lover å ikke mase. For nå vet vi at Gillian leverer, og alltid vil levere.

Til tross for jevnlig turnering, både som Gillian Welch & David Rawlings og som Dave Rawlings Machine – samt gjesteopptredner med alt fra Tom Jones og Jerry Lee Lewis til Emmylou Harris og The Decemberists, så har vi jo lurt litt. «Hvorfor kommer ikke plata?». «Er hun tom for låter?». Hvorfor, hvorfor, hvorfor…

Og nå har vi altså fått svaret. DERFOR! Genial kunst tar tid, og hvis det er EN plate i 2011 som er genial i sin enkelhet, hvis det er EN plate som er kunst i all sin storhet – så er det The Harrow and The Harvest.

Dette er en typisk plate som krever litt tid av lytteren. Den krever at man setter seg stille ned og LYTTER. Den krever et minimum av innsats, men det man får igjen er så uendelig mye mer. Det lydlandskapet Gillian & Dave har laget, helt nedstrippet – er samtidig så stort og omfattende at man bare sitter og måper når detaljene trår frem.

Og Dave Rawlings er viktig her. Gillian alene er fantastisk i seg selv, men Gillian Welch & Dave Rawlings er intet annet enn en utrolig åpenbaring. Mannen kunne gjerne vært definisjonen på gitarvirituos, med et eget kapittel i ordboka. I denne sjangeren er det vel bare Buddy Miller som kan matche mannen, etter min oppfatning.

Som min gode venn Jan Eiesland fra bloggen No Deal Music twittret når han hørte platen før første gang:

«Herregud Dave Rawlings, klirrer det aldri i båndene dine?»

The Harrow and The Harvest er en veritabel maktdemonstrasjon, og Gillian Welch befester effektivt sin plass som en selvskreven #2 på listen over største nålevende kvinnelige stemmer. Kun forbigått av Emmylou Harris.

Og låtene da… herregud for noen låter! Det finnes ikke et svakt punkt på denne platen. Melodier som låtskrivere ville dødd for å kunne lage. Og tekster som er så perfekte og oppslukende at det føles som en bok vi ikke klarer å legge fra oss. Og en produksjon som er så enkel og samtidig så innfløkt at vi bare kan bøye oss i støvet.

Foreløpig favoritt er «Silver Dagger», tett fulgt av «The Way It Goes» – før resten av låtene deler tredjeplassen. Jeg blir litt svimmel bare ved tanken på dette, og gleder meg til neste plate om en åtte års tid. SÅ får vi bare håpe norske konsertarrangører vet å hente disse to tilbake til landet – nå som de har nye låter å presentere for oss.

Platen er forlengst tilgjengelig på Spotify, og er i butikkene på cd eller mp3. Gillian har også lovet at den kommer på LP i løpet av høsten.

Hør «Silver Dagger»:

Hør «The Way It Goes»:

Bob Walkenhorst på akustisk sommerturné i Norge

I sommer kommer Bob Walkenhorst en tur «hjem» til Norge på ferie, og for å spille et lite knippe eksklusive akustiske konserter.

Han stiller i en setting som er uvant for nordmenn som jo best kjenner ham som den energiske frontmannen i The Rainmakers, men som for innbyggerne i Kansas City er «onsdagsBob». Hver onsdag spiller Bob og Jeff Porter akustiske konserter på The Record Bar i Kansas City, noe de har gjort i en årrekke – så dette er et format Bob Walkenhorst kjenner godt.

Spillesteder:

Kakeslottet. Skien, onsdag 20. juli. – FÅ billetter!! - Event på Facebook.

Bakgården Restaurant. Risør, torsdag 21. juli. – Event på Facebook.

Privat hagefest. Grimstad, lørdag 23. juli.  (Åpen for publikum) – Event på Facebook.

Sjekk ut Bob Walkenhorsts ferskeste soloshow, fra Spokane Songwriters Festival, 21. mai

Bob Walkenhorst & Jeff Porter – Small Circles (tidenes beste versjon, fra Madam Felle i Bergen)

Fredagsvideo: Drive-By Truckers – Everybody Needs Love

Denne uken besøkte Drive-By Truckers Late Show with David Letterman. Etter at en av tidenes beste låter er spilt, så forteller Letterman spøkefullt om hvordan han havnet i Kansas City fordi han satte på «Everybody Needs Love» på repeat og bare kjørte og kjørte og kjørte…

Deretter ber han for andre gang i sin tv-karriere om at det gjestende bandet spiller låten en gang til.

Det er altså fredag, og ingenting er bedre på en hvilken som helst dag enn Drive-By Truckers. Og jammen smaker de ekstra godt på fredager…

Komplett med en glitrende orgelsolo, pedal-steel solo og en HERLIG gitarsolo fra Mike Cooley, av min døve venn Bjørn omtalt som «en av tidenes styggeste gitarsoloer». God helg folkens!

The Contenders – live på SolørMart’n

Som jeg nevnte tidligere denne uken, så er det flere av mine gamle, norske favorittband som gjenoppstår for tiden. Mandag var fokuset på Bretteville og den nye singelen «These Images», idag er det selveste The Contenders, med brødrene Kulseth i spissen som skal gjøre en livegig.

Stedet er SolørMart’n, og tidspunktet er torsdag 30. juni klokken 20.00. DET er et sted jeg virkelig skulle ønske jeg kunne vært den kvelden.

Trommeslager Per Ivar Stræte forteller til Musikkbloggen at de har snakket om en gjenforening i mange år, så når sjansen kom for å spille på hjemmebane så ble bandet samlet i øvingslokalet igjen.

Han forteller også at de i første omgang har fokus på det som var grunnlaget for The Contenders, engelskspråklig «pubrock» i retning av Rockpile og The Fabulous Thunderbirds. De ønsker å trøkke til og vise at de fremdeles kan rocke – og holder dørene vidåpne for tilbud om videre spillejobber over det ganske land.

Så her bør norske spillesteder kjenne sin besøkelsestid, og sørge for å få dette glitrende bandet ut blant folket igjen!

Mer om gjenforeningen på www.flisa.no

Cody Canada & The Departed – This Is Indian Land

Når Cross Canadian Ragweed ble oppløst i fjor så forsvant et av mine store favorittband på Americanafronten. Heldigvis bestemte vokalist Cody Canada seg for å fortsette som han sluttet, og tok med seg bassisten fra CCR videre i Cody Canada & The Departed.

Og nå er den første plata klar, med tittelen «This Is Indian Land». Og jeg må innrømme at den tok meg litt på senga. Jeg har forsøkt å følge Canada og gjengen via YouTube, og de har hørtes ut omtrent som CCR før de ble oppløst. MEN platen var slettes ikke det jeg hadde forestilt meg.

At det skulle være en plate bestående av coverlåter var vi jo forlengst forespeilet. Alle låtene er skrevet av låtskrivere fra Oklahoma, og dette er platen Canada alltid har ønsket å lage – en hyllest til Oklahoma.

Det første som slo meg når første låt «Face On Mars» fyrer igang, er at dette er jo rett og slett en låt som ikke kom med på en av platene til Marius Müllers Funhouse..

Og den følelsen dukker opp igjen flere ganger i løpet av platen, for i en flott blanding med gode Americana- og countrylåter som for eksempel den knakende gode «Ballad Of Rosalie», så er det  mer gitarrock på denne platen enn jeg hadde forventet.

Det som også er veldig tydelig er respekten han behandler disse låtene med. Han setter jo sitt eget preg på ting, for eksempel i gitarfunk-versjonen han gir oss av «True Love Never Dies». Men i det store og hele så er dette låter han har et sterkt forhold til, som også ble covret av CCR utallige ganger – og som han har i ryggmargen. Og gjennom 18 låter (hvorav tre er telefonbeskjeder) så får vi virkelig kost oss.

Og det samme har bandet, som er stødig og bunnsolid, og vet virkelig å rive løs saftige gitarsoloer der det virkelig trengs.

Siden de fleste av disse låtene er omtalt i brede ordelag tidligere så skal ikke jeg tvære ut denne anmeldelsen mer enn nødvendig, det venter vi med til første plate med originalmateriale dukker opp.

Inntil videre holder det å anbefale dette til alle som likte Cross Canadian Ragweed, og som liker fet gitarbasert rock som svinger innom alt fra blues til country på veien gjennom Indian Land. Dette er rett og slett bare en knusegod plate!

Jeg siterer rett og slett bare en kommentar fra studio som er beholdt på slutten av «Years In The Making»:

«Man, it’s AWSOME!»

Siden Canada og gjengen ikke er på noe i selskap, så er platen ikke å finne hverken på Spotify, Wimp eller Platekompaniet.

Men Amazon leverer alltid, så kjøp platen der på CD eller Vinyl – ellers så ligger den på topplisten hos iTunes for de som vil ha den direkte på mp3.

Hør «If You’re Ever In Oklahoma»:

Hør «Face On Mars»:

Hør «Ballad Of Rosalie»: