The Margarets er historie…

Et kapittel i norsk musikkhistorie ble avsluttet på Giske i dag. Gutta som gjorde furore i norsk radio når singelen «Slowly» ble tatt med på NRK og Beat CDen «Absolutt Potensiale» i 1994. Som forsvant sporløst akkurat idet de skulle ta av og bli store. Som på magisk vis dukket opp igjen etter en etterlysing fra Finn Bjelke i 1999.

Som ga ut en singel som av anmeldere ble omtalt som «Tidenes beste single». Som ble trykket til brystet av en samlet musikkpresse og løftet til nye høyder av fantastiske tilbakemeldinger over hele landet. Som tok båt til USA for å lage sin neste plate. Som leverte fantastiske popsanger på rekke og rad på enda flere plater og på enda flere konserter.

Som spilte i London og Manchester og høstet enda flere gode kritikker. Som ble nominert til Spellemann – og på mystisk vis unngikk å vinne.
Som etablerte vennefest i fjæra på Giske, og endte opp med å lage Verdens Beste Festival på nesten samme sted. Som har gjort Ålesund til et sted å regne med når konserter skal anbefales. Som har laget sanger som fletter seg med ryggmargen og aldri forsvinner. Som har fostret både stjerneforfattere og produsenter. Som har inspirert den fantastiske Frode Grytten. Som har vært verdens hyggeligste gutter og Verdens Beste Band.

Og for min egen del, et band som har hatt en helt enorm påvirkning på meg personlig…

På forespørsel fra Finn Bjelke laget jeg en enkel webside for bandet rundt 1999. Som vokste seg stor og sterk. Og når singelen kom, og het Alain Delon/Rubber Rubbish – så ga jeg den bort i julegave til en søt ung jente. Som jeg seinere ble sammen med på kjøkkenet til Ante Giskeødegård.
Og når jeg noen år seinere giftet meg med den søte unge jenten, så var det The Margarets & Frode Grytten som leste historier og spilte Verdens Beste Sanger foran et lykkelig brudepar. Og når den fortsatt søte unge jenten ble gravid så stod Margaret på listen over aktuelle navn hvis avkommet skulle vise seg å bli en jente…

Takk for turen, kjære Margarets! Det har vært en ære å få leke med dere alle disse årene. Og nå når første kapittel er avsluttet, så gleder jeg meg til de separate oppfølgerne og ikke minst gjenforeningsturnéen i 2022.

Her er noen videoer for å mimre litt. Først min favorittlåt med The Margarets.

How Can Someone With Such Beautiful Legs Get Feet So Cold:

Rubber Rubbish:

She Caught The Last Bus Home:

SHARE
Forrige artikkelBobWeek: Coverfest – Todd Snider
Neste artikkelTina Lie – Notes
Jeg mener at livet er for kort til å høre på dårlig musikk. Og vil heller anbefale GOD musikk, og har som mål å anmelde musikk jeg LIKER, istedenfor å skrive slakteanmeldelser for å få ut innestengt aggresjon over egen utilstrekkelighet. Noenlunde fast plass på spillelista: Elvis, Bob Dylan, Neil Young, Reckless Kelly, The Rainmakers, American Aquarium, Sons of Bill, Lars Winnerbäck, Tom Petty, Todd Snider, Son Volt, Ryan Adams, Drive-By Truckers... Topp 3 på spillelista: Bob Dylan, Elvis, Lars Winnerbäck. Faller alltid tilbake på disse når jeg går lei av å prøve å finne diamantene i kullbingen. Noen favorittskiver: Son Volt - Trace Bob Dylan - Blood On The Tracks Neil Young - Ragged Glory Lars Winnerbäck - Södermarken Chip Robinson - Mylow Kasey Anderson - Nowhere Nights Paul Simon - Graceland Drive-By Truckers - Dirty South Ryan Adams - 48Hours The Backsliders - Throwin' Rocks At The Moon

1 COMMENT

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here