Emmylou Harris – Grieghallen, 01.05.2011

Emmylou Harris er i en alder av 64 år fortsatt verdens vakreste kvinne. Emmylou Harris er også fortsatt innehaver av denne planetens vakreste stemme.

Og dette beviste hun til gangs i Grieghallen en varm og solfylt maikveld i Bergen. De to Norgeskonsertene hennes fikk æren av å være debutarena for hennes nye plate, der hun spilte flere av de nye låtene med band for første gang.

Og en mer perfekt anledning skal man lete lenge etter. En søndag ettermiddag, med et respektfullt publikum i en utsolgt Grieghall.

Jeg har aldri hørt Grieghallen så musestille. Jeg tror knapt nok jeg har hørt NOE konsertpublikum være så totalt musestille og henført som i kveld.

Emmylou stilte i sin sedvanlige stil med flagrende skjørt og spisse cowboyboots. Og sjarmerte umiddelbart et publikum som kunne skilte med alt fra Pytten og Engelen med Bylarmbagen til Rune Larsen, Ida Jenshus og Tom Skjeklesæther.

Fra første låt er stemingen satt. Vi transporteres for et par timer til Nashville, og kunne like gjerne sittet i Ryman Auditorium.

Bandet er så samspilt at det er en fryd. Og her har en artist som Ida Jenshus virkelig noe å lære, for dette er virkelig damen som har skjønt det.

Emmylou er sjefen. Hun er gitaristen i bandet, og de andre musikerne bygger respektfullt opp et lydbilde rundt stemmen hennes – uten at de på noe sted overdøver, overtar eller griper inn i det Emmylou har å fortelle oss. Det skader heller ikke at hun er steikandes god på gitar.

Stemmen er det viktigste instrumentet på scenen, noe som understrekes av at resten av bandet består av en meget rolig trommeslager, en respektfull pianist, gitarist og trekkspiller – en meget stødig bassist og en fantastisk herremann på mandolin og fele. Og som Emmylou sa; «If you’re gonna be in this band, you gotta sing». Så alle sang og koret, og vi fikk opptil flere låter med fantastisk flerstemt sang som fikk gåsehuden til å bryte ut gang på gang.

Her fantes ikke en eneste unødvendig tone. Her fantes ikke en eneste overflødig solo. Et band fritt for reine gitarister er vel også et konsept man kunne ønske seg mere av…

Bandet var som nevnt så samspilt at det var en fryd, de spilte med all mulig respekt for sangene og sangeren, og det var så perfekt som det kunne få blitt. Samtidig så ble det aldri så perfekt at det ble kjedelig. Det var hele tiden lekent og løst og ledig nok til at det aldri ble forutsigbart

Hvis det er EN konsertopplevelse som fortjener betegnelsen «Overjordisk nydelig» så er det denne.

Høydepunkter for min del var naturlig nok Dylans «Every Grain Of Sand», som er en av ytterst få coverversjoner av Den Store Mannen som er bedre enn originalen. En nydelig versjon av Gillian Welch sin «Orphan Girl» og en gnistrende «Pancho and Lefty» var også låter som satt igjen.

Jeg har så mye jeg skulle hatt sagt om denne konserten, men ord blir rett og slett overflødige. Hør «Every Grain Of Sand» og bli overbevist.

Get the Flash Player to see the wordTube Media Player.

Takk til Bergenfest for en perfekt avslutning på en glimrende festival.

SHARE
Forrige artikkelBergenfest, lørdag 30.04.2011
Neste artikkelRyan Adams er tilbake…
Jeg mener at livet er for kort til å høre på dårlig musikk. Og vil heller anbefale GOD musikk, og har som mål å anmelde musikk jeg LIKER, istedenfor å skrive slakteanmeldelser for å få ut innestengt aggresjon over egen utilstrekkelighet. Noenlunde fast plass på spillelista: Elvis, Bob Dylan, Neil Young, Reckless Kelly, The Rainmakers, American Aquarium, Sons of Bill, Lars Winnerbäck, Tom Petty, Todd Snider, Son Volt, Ryan Adams, Drive-By Truckers... Topp 3 på spillelista: Bob Dylan, Elvis, Lars Winnerbäck. Faller alltid tilbake på disse når jeg går lei av å prøve å finne diamantene i kullbingen. Noen favorittskiver: Son Volt - Trace Bob Dylan - Blood On The Tracks Neil Young - Ragged Glory Lars Winnerbäck - Södermarken Chip Robinson - Mylow Kasey Anderson - Nowhere Nights Paul Simon - Graceland Drive-By Truckers - Dirty South Ryan Adams - 48Hours The Backsliders - Throwin' Rocks At The Moon

9 COMMENTS

  1. Musikken var flott, men var det andre enn meg som var plaga av overdrevent ekko. Jeg satt på rad 10, nokså midt på, og jeg hadde store problemer med å høre hva hun sang. Det ble mye grøt og hørtes litt ut som om hun sang i trappegang.

    • Jeg satt på siden på rad 6, og hadde stjernelyd – men hvis du hører opptaket som ligger i artikkelen så hører du at mikrofonene har plukket opp det typiske Grieghallen-ekkoet som f.eks ødela Ray Davies-konserten for 80% av de som var der…

  2. Enig.

    Det var både vakkert og vemodig på en gang. Emmylou på en søndag var perfekt, men tomheten stod og ventet ved utgangen da både konserten og Bergenfest 2011 var over. Blue Monday, how I hate blue Monday!

    Takker for setlisten, og håper at noen tok med seg opptaksutstyret for dette var verdt å forevige!

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here