Steve Earle vil for alltid være den artisten som jeg holder for et av mine store idol. Helt fra Guitar Town på 80-tallet og fram til i dag har jeg fulgt musikken og livet hans og selv om hans brokete fortid ikke er forenlig med hvordan man ønsker at folk skal leve, så klarer jeg ikke å la være å bli fascinert av denne utrolige mannen.

I’ll Never Get Out Of This World Alive er hans fjortende offisielle album og det kommer i en tid hvor Steve Earle har kanskje den mest intenst aktive perioden i sitt liv, med bokutgivelse, tv-serier, filmroller og mye annet som Earle engasjerer seg i både nasjonalt og internasjonalt. I tillegg bor han og hans kone, Allison Moorer, fortsatt i Greenwich Village i New York og synes å være som de fleste urbane amerikanere, opptatt og engasjert i hva som skjer rundt de i nabolaget. Det er ikke sikkert at dette er det aller mest gunstige med tanke på hva den mest fanatiske Steve Earle fansen vil ha, sine beste plater ble laget under mer turbulente forhold enn denne. Det er langt herifra til El Corazon, albumet som trolig vil stå igjen som hans mest fullkomne album når vi en gang i framtiden skal oppsummere en av verdens største låtskrivere.

steveEarle_never getPå dette albumet har Earle fått med seg T-Bone Burnett som produsent, en av de mest suksessrike produsenter de seneste årene blant etablerte artister. Denne gangen har imidlertid både prdusent og komponist feilet på flere vis. Først og fremst er materialet til Steve Earle er ganske todelt, omtrent halvparten er bra og andre halvparten under pari. Den største feilen er rett og slett at jeg synes ikke T-Bone var den rette produsenten for Steve Earle, han tilfører lite og det han tilfører synes jeg er bare ting som Earle har gjort før i litt andre sammenhenger. Mistenker dog at Steve Earle har fått siste ordet mange ganger, det kan vel høres på at produksjonen minner litt om Washington Square Serenade, hans forrige album med originalmateriale.

Det som er tilbake i Steve Earles musikk og arrangementer, og som er en umiddelbar suksess er steelgitaren. Den sparker inn for fullt på melodier som “I Am A Wanderer” og er markert til stede på flere av de andre. Steelgitaren tilfører den lengselen til musikken som jeg føler at Earle egentlig har når det gjelder låtskriving, men som mangler fullstendig i mange av de nye låtene. Jeg er nesten litt redd at Earle har for mye å gjøre og at han ikke finner nok inspirasjon der han bor i øyeblikket. Han sier selv at albumet handler i sin helhet om det samme som romanen han skriver og som snart er klar for utgivelse. Det handler om de samme personlighetene, om deres forhold til Hank Williams, heroin og døden.

Det var en litt vond opplevelse å høre albumet første gangen, forventningene var skyhøye og albumet klappet litt sammen allerede på spor to, «Little Emperor». Etter første gjennomspilling satt jeg igjen med fire låter som føltes ok. Etter noen flere runder til er det bare å konstatere at det er fem litt slappe og nesten dårlige låter på albumet, mens resten er fullt akseptable og ikke så dårlige som jeg først trodde.

Det som definitivt er albumets beste låt er “The Gulf Of Mexico”, som er skrevet på den klassiske fortellermåten som Townes van Zandt og Guy Clark har vært læremestere for. Det er en tekst som har politisk brodd og emosjonelle dybder. Den tar utgangspunkt i Mexicogulfen og hvor mye gulfen har gitt de som har ofret sine krefter som fiskere eller oljearbeidere der ute, men den minner oss også om at vi har et ansvar for at gulfen fortsatt skal være en kilde til arbeid og velferd og at menneskeheten nær hadde ødelagt hele gulfen med BP sitt ukontrollerte oljeutslipp. “Before and after the spill” kommer til å bli et uttrykk i landene rundt Mexicogulfen for all framtid akkurat som navnet Katrina i lange tider vil gi folk frysninger på ryggen i New Orleans.

Nettopp sangen om New Orleans,“This City”, fra tv-serien «Treme», er det som avslutter albumet, og faktisk passer denne låten inn i minnene om tragedien og gjenoppbyggingen av New Orleans på en verdig måte. Ellers er det først og fremst “Every Part of Me” som nok vil være den låten som vil bli husket fra dette albumet. Litt fordi det er radiosingelen i USA, men også fordi det er en vakker kjærlighetserklæring som Steve deler av hele sitt hjerte til den han elsker. Dette er en av Earles låtskriverspesialiteter, denne sørgmodige og vakre kjærlighetssangen med det alltid tilstedeværende håpet i det hengende snøret.

I tillegg til de nevnte melodiene har jeg også klart å bli glad i “God is God” og “Lonely are the Free”. For den trofaste fansen er det ingen vei utenom, albumet må inn i hyllen eller hvor enn man lagrer musikken sin. Det er imidlertid ikke dette albumet som vil gi Steve Earle veldig mange nye fans. Washington Square Serenade hadde “City of Immigrants” og Jerusalem hadde “John Walkers Blues”, begge låter som vakte oppsikt på ulike måter for Earle. Det er ingen låter som jeg kan høre som vil få den typen oppmerksomhet i media i tiden fremover.

Hør albumet i Spotify

Til slutt er det akkurat lagt ut en minikonsert, Tiny Desk Concerts hos NPR, fjorten minutter Steve Earle og masse prating, kanskje det Steve Earle er aller best på, noe han forsåvidt også viser med den fantastiske uttalelsen om alle special editions og vinylutgaver av platene som finnes nå i 2011.

«We used to make records for girls, now we’re making records for nerds.»

Dette er en redigert versjon av en tidligere publisert artikkel på No Deal Music fra 26.04.11 og er gjengitt med tillatelse.

SHARE
Forrige artikkelBen Glover – Before The Birds
Neste artikkelBergenfest, oppkjøring – fredag 29.04.2011
Kontakt: jan@musikkbloggen.no Southern man. Født på samme dag som Hank Williams, dog ikke samme år. Har hørt på musikk daglig siden 1981. Jobbet på 90-tallet i Flekkefjords største platebutikk. Oppdaget alt.country og bandene Whiskeytown, Uncle Tupelo og Jayhawks på denne tiden. Skriver mest om nye utgivelser innen americanasjangeren. Hører mest på Drive-By Truckers, Son Volt, Steve Earle, Townes van Zandt, Jason Isbell, Neil Young, Guy Clark, John Prine, Warren Zevon og Jason Molina.

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here