Paul Simon – So Beautiful Or So What

Endelig, kjære Paul Simon! Endelig har du sluttet å jakte på spøkelsene fra Graceland. Endelig har du sluttet å forsøke å lage mesterverket ditt på nytt. Endelig har du bestemt deg for å la fortid være fortid, og bare lage MUSIKK igjen. Endelig!

Sammen med Elvis og Bob Dylan så er Paul Simon den artisten jeg har fulgt lengst. De første LPene jeg kjøpte var med Simon & Garfunkel. Noen av de platene jeg har spilt mest opp gjennom livet er platene til Paul Simon. Og disse tre artistene er flettet i hverandre, gjennom Paul Simons Graceland, Dylan og Simons fellesturné – der de byttet på å være headliner og spilte et sett sammen – og ikke minst Elvis’ versjon av Dylans «Tomorrow Is Such A Long Time», som er Dylans favoritt blant alle coverversjoner av hans låter.

I 1986 kom Paul Simons «Graceland» ut. Den beste platen som ble utgitt på 80-tallet, og den nest beste platen som er utgitt noen sinne. Og kanskje den platen jeg har spilt mest i hele mitt liv. Like god idag som den var i 1986.

Men etter «Graceland» så har Paul Simon på forskjellig vis forsøkt å gjenskape magien, først gjennom den mer enn akseptable «Rythm Of The Saints, deretter har han gjort noen få, men ytterst snodige ting som Broadwaystykket og platen «Songs From The Capeman», og platen «You’re The One». 
For ikke å glemme «Surprise», det Brian Eno-overproduserte makkverket fra 2006.

Hele tiden har han virket som en mann uten mål og uten mening. Men plutselig så har noe skjedd.

«So Beautiful Or So What» minner meg på veldig mange måter om «Hearts and Bones» fra 1983, som var min favoritt fra Paul Simon inntil «Graceland» kom. Lydbildet har mange likheter, stemningene er tilbake og ikke minst tekstene. Paul Simon har jo skrevet veldig personlig i sin solokarriere, noe som jo også førte til at han ble uvenner med Garfunkel før det som var ment å være en ny plate med Simon & Garfunkel kom ut. Garfunkel ble fjernet, og «Hearts and Bones» ble altså en soloplate.

På «So Beautiful Or So What» har han rett og slett gått tilbake til det som dannet grunnlaget for «Hearts and Bones». Genuin musikalitet, og en evne til  skrive låter som ingen andre gjør like godt. Helt siden «Graceland» har han forsøkt å gjenskape magien derfra, ved å stadig eksperimentere med nye lydbilder – det verste eksempelet i nevnte «Surprise». Men nå er han tilbake på sporet.

Vi hører spor av tidlige genistreker som «Mother and Child Reunion» og «Me and Julio Down By The School Yard». Og gitarlyden fra Graceland er et viktig element.

Melodiene er hovedfokuset, og istedenfor å fylle opp lydbildet med alskens eksotiske instrumenter og rytmer så har han beholdt litt fra det han lærte av Graceland (les: gitarist Vincent Nguini er med),  plukket opp det lille som har fungert på de siste platene og kommet opp med et lydbilde som er ferskt, men samtidig så Paul Simon at jeg får gåsehud.

Det er vanskelig å velge en favorittlåt. Det er 10 VELDIG sterke låter, alle på sin måte.

Men noen må nevnes spesielt, og i hvertfall første låt, «Getting Ready For Christmas Day» er bygget rundt en preken av Reverend J.M. Gates fra 1941, som har blitt samplet og brukes som bunnlag for låten.

Andre høydepunkter er den indisk-inspirerte «Rewrite» om Vietnam-veteranen som nå er bilvasker, og samtidig jobber med å skrive om sin selvbiografi. Låten handler om at slutten nå skal skrives om…

Nevnes må også de nydelige «Love and Hard Times» og «Amulet». Alt i alt så er det hverdagslige utfordringer, kjærlighet og spritualitet som opptar Paul Simon. Og det er også det han skriver om.

Tittelsporet «So Beautiful Or So What» må også inn på listen over anbefalt lytting, som smelter sammen sørstatsblues og afrikanske rytmer slik vi husker det fra «Graceland».

Alt i alt er dette rett og slett fantastisk bra, og nær sagt et comeback. Paul Simon har våknet, og takk og pris for det!

Platen er på gaten i morgen, og anmeldes idag rett og slett fordi det kommer en enda viktigere plate i morgen som ikke fortjener å drukne i Paul Simon-anmeldelser. Vinylen kommer i mai, så det er lov å vente med å kjøpe den til da… billig er den også; under 15$ på Amazon i øyeblikket.

SHARE
Forrige artikkelLars Winnerbäck – høstturné 2011
Neste artikkelJason Isbell & 400 Unit – Here We Rest
Jeg mener at livet er for kort til å høre på dårlig musikk. Og vil heller anbefale GOD musikk, og har som mål å anmelde musikk jeg LIKER, istedenfor å skrive slakteanmeldelser for å få ut innestengt aggresjon over egen utilstrekkelighet. Noenlunde fast plass på spillelista: Elvis, Bob Dylan, Neil Young, Reckless Kelly, The Rainmakers, American Aquarium, Sons of Bill, Lars Winnerbäck, Tom Petty, Todd Snider, Son Volt, Ryan Adams, Drive-By Truckers... Topp 3 på spillelista: Bob Dylan, Elvis, Lars Winnerbäck. Faller alltid tilbake på disse når jeg går lei av å prøve å finne diamantene i kullbingen. Noen favorittskiver: Son Volt - Trace Bob Dylan - Blood On The Tracks Neil Young - Ragged Glory Lars Winnerbäck - Södermarken Chip Robinson - Mylow Kasey Anderson - Nowhere Nights Paul Simon - Graceland Drive-By Truckers - Dirty South Ryan Adams - 48Hours The Backsliders - Throwin' Rocks At The Moon

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here