Jason Isbell & 400 Unit – Here We Rest

Jason Isbell er ute med sin tredje plate, og “Den Vanskelige Tredjeplaten” har for Isbell sin del blitt “Den Beste Platen Så Langt I Karrieren”.

Litt som hans gamle band, Drive-By Truckers har gjort på sin siste plate, så har han tonet gitarene ned et lite hakk, og gitt tekstene fritt spillerom til å drive låtene fremover. Og er det en mann som virkelig imponerer meg som låtskriver, så er det Jason Isbell. Han blir bare bedre og bedre – og har i tillegg tatt nye syvmilssteg som gitarist, noe vi merket av gitararbeidet hans på platen til Justin Townes Earle

Jeg må innrømme at jeg ved første (og andre) gjennomlytting var blodig skuffet og lurte på hva i all verden folk ropte over seg for, etter å ha fått forhåndslyttet på platen… men mitt forhold til Drive-By Truckers og Jason Isbell er langt og intenst, så jeg besluttet å gi ham en ny sjanse. Og enda en sjanse. Og plutselig satt plata i øret.

Jeg mistenker rett og slett at jeg hadde forventet en plate jeg umiddelbart ville gjennkjenne som en genistrek, og dermed hadde så høye forventninger at selv Dylan ville skuffet meg.

Men det beviser bare at plater av og til trenger litt tid – for det Isbell har levert er en steikandes god plate med noen av de beste låtene han har skrevet. Og det sier ikke lite, vi snakker her om mannen som skrev de beste låtene på Drive-By Truckers beste plate – “The Dirty South”.

Han sier selv at han har lært utrolig mye av det siste årets samarbeid med en rekke artister – der han har deltatt på forskjellige plater og i studioprosjeketer. Der han tidligere brukte VELDIG mye tid på å få den helt perfekte gitarlyden og akkurat det riktige gitarriffet, så har han nå innsett at han mister mye impulsivitet når han jobber på den måte.

Det merkes også at han og bandet 400 Unit har spilt over 400 jobber de siste årene – de er veldig tighte og samspilte – og det er tydelig at bandet bidrar mye mer til produktet denne gangen enn hva tilfellet har vært tidligere. Kanskje Isbell rett og slett har turt å slippe seg løs i studio og leke seg litt med musikken?

Plata starter akustisk med den fantastisk nydelige Alabama Pines.

Derettetter får vi litt gitarøs i “Got It Alone”, før Isbell gjør det klart at Greenhill der han kommerfra er like ved Muscle Shoals – og gir oss “We’ve Met”.

“We met, I can see you don’t remember
I can see it in your face…
…should have never left this place…”

Når vi så får fele og skikkelig westernstemning i “Codeine”, så leverer han rett og slett en drivende god tekst der han bruker sin underfundige, lett deprimerte humor på å beskrive samlivsbrudd, og det å måtte starte å date igjen..

Den minner meg om Old Crow Medicine Show og kremlåten “Wagon Wheel”. Google sender meg forøvrig til følgende definisjon på Codeine; “Codeine is a narcotic pain medicine used to treat mild to moderate pain”. Men låten er alt annet enn smertefull, den er full av fantastiske tekstlinjer.

“Sounds so funny when you say my name
It’s like you’re chewing on a foreign thing”

“Darlin’ I’m not one to judge.
But if I was then I’d say
You don’t look so good!”

“If there’s two things that I hate.
It’s having to cook and trying to date”

Isbell viser også at han kunne vært visesanger hvis han bestemte seg for det, og etter litt heftig el-gitar i “Stopping By” så gir han oss en nydelig akustisk låt i “Daisy Mae”.

Man skulle nesten tro han brente kruttet på de fire første låtene, og jeg skal innrømme jeg ble en smule skeptisk når “The Ballad of Nobeard” starter med trekkspill, tamburin og klokkespill… det toner raskt over i fet sørstatsblues, og låten “Never Could Belive”.

Når vi til og med får en soul-duett i “Heart On A String” så er vel den musikalske kabalen gått opp. Isbell leverer skikkelig fet Robbie Robertson-gitar – og verden er generelt et glitrende sted å være… her lyser det Delbert McClinton lang vei. Heldigvis spares vi for unødige blåserekker – det er virkelig ikke nødvendig for at stemningen skal sitte.

Trekkspill og klassisk gitar er elementer som gjør at nest siste låt “Save It For Sunday” sitter i øret – før Isbell sier takk for følget, fyrer opp mandolinen og spiller “Tour Of Duty”. Og en forpliktende reise er vel alt annet enn det denne platen har vært.

For det er ingen gjennomført forpliktelse å levere musikk på dette nivået her, det er gjort med glede og en innlevelse som vi betaler tilbake ved å kjøpe platen og gå på konsertene!

Platen kjøper du hos Jason Isbell, og du ser ham live på Bergenfest fredag 29/4 OG lørdag 30/4.