Frem Fra Glemselen: The Wailin’ Jennys – Firecracker
En av mine favorittplater på bluegrassfronten er The Wailin’ Jennys andre plate «Firecracker». Studioalbum nr. 3 er på vei i løpet av et par ukers tid – så dette er jo en perfekt anledning til å friske opp hukommelsen om hvor god denne gruppen er.
The Wailin’ Jennys er fra Winnipeg i Canada, der også bloggfavoritt Neil Young vokste opp. Gruppen ble startet i 2002, som en stuntkonsert i en lokal gitarbutikk, med Ruth Moody, Nicky Mehta and Cara Luft.
Den første platen, 40 days, kom i 2004. Året etterpå ville Cara Luft atter på sin solokarriere, og ble erstattet av Annabelle Chvostek.
Etter at «Firecracker» kom ut i 2006 har også Chvostek sluttet, og blitt erstatten av den fantastiske Heather Masse – noe som lover godt foran den nye platen, «Bright Morning Stars», selv om Chvostek skrev alle de beste låtene på «Firecracker».
Og det er vel også ankepunktet mot debutplaten «40 Days». At låtene ikke holder den samme kvaliteten som stemmene.
Det er egentlig ganske utrolig at jeg fortsatt liker denne platen. Jeg kjøpte den etter ha lest en annmeldelse i 2006, omtrent samtidig med at vi overtok huset der vi nå bor. Og når man overtar et hus der ingenting er pusset opp på mange mange år, så er det kun en ting som gjelder: Oppussing!
Så vi pusset opp. Bokstavlig talt døgnet rundt. Og når man har ti-femten tommeltotter så blir man gjerne satt til oppgaver der man ikke kan ødelegge stort. Fjerning av 30 år gammel tapet for eksempel. Så jeg skrelte tapet og fuktet og skrapte lim. Og «Firecracker» stod på repeat. I dagesvis.
Når jeg nå hører gjennom denne platen igjen, så merker jeg at jeg kan alle tekstene utenat. Det er tydelig at man fokuserte på musikken for å ta fokuset vekk fra ubehagelige (kjedelige?) arbeidsoppgaver.
Uansett. Den nye tapeten henger fortsatt fint på veggen, og «Firecracker» fortsatt utrolig bra og en av verdens mest behagelige plater å høre på.
Låtene er stort sett akustiske. Det er akustisk gitar, banjo, mandolin, fele og kontrabass som danner bakgrunnnen – og tre fantastiske stemmer som leverer nydelig vokal. Av og til solo, av og til tostemt, og ofte trestemt. Jentene spiller det meste av hovedinstrumentene selv.
Stemmen er helt perfekt balansert overfor hverandre, og produksjonen er sjeldent respekfult fokusert på vokalen.
Denne platen er rett og slett bare spekket av glitrende låter, og fra den starter med «The Devil’s Paintbrus Road» – så står høydepunktene i kø.
Noen høydepunkter er Chvosteks «Swallow», en låt om å ikke helt ha fotfeste og vite hvor man skal.
«Something, something
You think you got something
Something to show
For all that hellbent letting go»
og den nydelige «Apocalypse Lullaby» – som til tross for sitt tidvis dystre tema er en fantastisk flott låt.
«Hurricanes will come
Earthquakes break the walls
Oceans rise
Empires fall»
Ruth Moodys «This Heart Of Mine» er nok et høydepunkt, og teksten føyer seg inn i den evige sagaen om kjærlighet.
Ellers er de på sitt absolutt beste når de synger den gamle trad-låten «Long Time Traveller». Helt uten andre instrumenter enn sine tre fantastiske stemmer. De synger så gåsehuden spretter over hele kroppen.
Det å trekke frem disse låtene er egentlig litt urettferdig overfor de låtene som ikke er nevnt. For «Avila» – i sin naive perfekthet og countryrockeren «Something Good» – samt den rolige «Prairie Town» er ikke akkurat mindre høydepunkter.
Jeg må for all del ikke glemme tittelsporet «Firecracker». Den overjordisk flotte, trestemte koringen på denne låten, og tekstlinjen «It’s late night, heading into morning» – noe som stemte i overkant godt mang en sein sein natt i tapethelvete, gjør at dette er låten som sitter best for min del.
Jeg er veldig VELDIG glad i denne platen, og er glad jeg fant den frem igjen – litt takket være mitt nyttårsforsett om å trekke frem mange flere kvinnelige artister på bloggen.
Hør «Swallow»:
Hør «Long Time Traveller»:
Kjøp platen på Platekompaniet.
Stikkord: The Wailin' Jennys
