Home » Americana »Country » Currently Reading:

Elizabeth Cook – Welder

januar 3, 2011 Americana, Country No Comments

Elizabeth Cook Welder

Nashville renner over av vakre unge jenter som synger pent. Det de fleste av dem mangler er substans, troverdighet og ikke minst låter.

Nashville er nesten verre enn popbransjen, i sin søken etter såkalte «crossover-hits» som kan selge både til countryradio og popradio.

Listen over lovende unge countryartister som er polert i filler er lang som et vondt år, og man kan eksempelvis se på artister som LeAnn Rimes, Sugarland og Lady Antebellum som eksempler som har blitt plassert i en VELDIG liten bås og som har fått all egenart effektiv polert vekk.

Da er det veldig befriende å høre artister som Elizabeth Cook, som både har stemmen, låtene, integriteten OG utseende med seg. Hun er dessuten en del av Todd Sniders Superband «Eastside Bulldogs» – noe som vitner om kvalitet.

Forrige plate, «Balls» var utsøkt produsert av Rodney Crowell, mens «Welder» er enda mer utsøkt produsert av Don Was. Når man sammenligner resultatet, så lover det veldig godt for den kommende platen til Lucinda Williams, som også er produsert av Don Was.

Cook har sunget live siden hun var 4, da med sin fars band – og har hatt sitt eget band siden hun var 9 år. Så erfaringen er det ingenting å si på. Hun turnerer intenst og har stor suksess verden over.

Når hun nå har fått hjelp av blant andre Buddy Miller og Dwight Yoakam, så kan man bare konstatere at resultatet er fjellstøtt og steikande bra.

Der «Balls» var en utpreget countryplate, så er «Welder» mye mer variert, men samtidig så henger den sammen gjennom stemmen, tekstene og låtvalgene – og den har selvsagt et veldig tydelig countrypreg i bunnen.

«Welder», der tittelen er en hyllest til faren som ved siden av musikken også var en habil sveiser, er på mange måter en tradisjonell countryplater som henter inspirasjon og mye av lydbildet fra tradisjonell kvinnelig countrymusikk slik den låt på 50- og 60-tallet. Til tider høres Elizabeth Cook ut som en ung og energisk Dolly Parton.

Samtidig får vi elementer av typisk singer/songwriter-tradisjon, blues og countryrock. Og det hele smelter sammen i et lydbilde som er riktig så behagelig og som passer stemmen til Elizabeth Cook perfekt. En stemme hun virkelig vet å bruke, og som hun er i stand til å variere og tilpasse hver enkelt låt.

Av låter er det verdt å nevne høydepunktet – som er den meget triste «Heroin Addict Sister», som  har et sterkt budskap, men som samtidig er optimistisk. Cook selv har ikke ønsket å kommentere innholdet i teksten – men sier den snakker for seg selv.

I’ve been so mad I wanted to kill her
So worried I had to cry
Such crazy stories I can’t help but laugh
So scared of when she’s gonna die
……

She’s my heroine addict sister
And I hate to see her go
And I hate to see her holdin’ on
At the end of the same old rope»

Hun har ellers en melding til fulle mannfolk der ute, i «Say Yes To Booty»:

«When you say yes to beer you say no to booty
You holler come on baby why you acting so snooty
If you’ve slept with a drunk man you understand, its not that hard
it’s common knowledge round here
When you say yes to beer you say no to booty

Cook er enda ikke fylt 40, men har mer enn nok livserfaring å øse av. Det kan også virke som om turnélivet tar på ekteskapet – selv om ektemannen spiller i bandet.

I «Girlfriend Tonight» sier hun nemlig:

I slid on my tightest pair of jeans
Combed my hair like it was 1983
Honey I know that I am just your wife
But I wanna be your girlfriend tonight

The woman that you thought was good as gone
Is just covered up by all life’s little wrongs
I still remember how to turn you on
So don’t be shy I’m gonna do it right
I wanna be your girlfriend tonight

Andre godbiter er «Rock’n Roll Man» og «Mama’s Funeral».

Liker du Neko Case, Lucinda Williams, Kasey Chambers og Holly Williams – så er sjansen ganske så stor for at denne platen kommer til å falle i smak.

Se «Heroin Addict Sister»:

//

Related Posts with Thumbnails

Stikkord: , , , ,


Comment on this Article:







Sosialisér med Musikkbloggen

Dust of Daylight på Facebook

Abonnér på vårt RSS Feed

Abonnér på Musikkbloggen

Let i arkivet

  • 2014 (95)
  • 2013 (323)
  • 2012 (154)
  • 2011 (342)
  • 2010 (204)

The Monthly Iceberg




Vår gode venn Howard Iceberg presenterer hver måned bakgrunnen for en av sine låter.

Heng med Dr. Philmar




Ta turen inn i Dr. Philmars lett forstyrrede verden, la deg forføre av hans stemningsfulle fortellinger og misforståtte lykke.

Ønsker du omtale?

Send en mail til rune@musikkbloggen.no
eller bruk ReviewShine:

Møt forfatterne:

Rune Letrud

Jeg mener at livet er for kort til å høre på dårlig musikk. Og vil heller anbefale GOD musikk, og har som mål å anmelde musikk jeg LIKER, istedenfor å skrive slakteanmeldelser for å få ut innestengt aggresjon over egen utilstrekkelighet.

Noenlunde fast plass på spillelista:
Elvis, Bob Dylan, Neil Young, Reckless Kelly, The Rainmakers, American Aquarium, Sons of Bill, Lars Winnerbäck, Tom Petty, Todd Snider, Son Volt, Ryan Adams, Drive-By Truckers...

Topp 3 på spillelista:
Bob Dylan, Elvis, Lars Winnerbäck. Faller alltid tilbake på ... Les hele profilen

Dust of Daylight LIVE

Har du lest denne?

18. januar, 2013

…mens vi venter på Hakan Markussen: Where I Usually Go …mens vi venter på Hakan Markussen: Where I Usually Go

Hakan Markussen er klar med singelen «Where I Usually Go» – fra den kommende platen «The Track». Og la det være klinkende klart; jeg ELSKER denne låten. Jeg har spilt «Where I Usually Go» igjen og igjen i snart ti år, og den blir bare bedre og bedre.

Les arkivet fra No Deal Music

No Deal Music og Musikkbloggen er som kjent samlet under navnet Dust of Daylight. Arkivet til Musikkbloggen finner man her, men No Deal Music har et rikt arkiv det er verdt å lese seg gjennom. Klikk bildet over for å finne No Deal Musics arkiv.

Anbefalte artikler

The David Mayfield Parade – Good Man Down

original-dmpcover

Når man kommer over en soleklar kandidat til årets album blir jeg i første omgang helt stille, jeg har ikke lyst til å dele det jeg hører med noen, bare være for meg selv litt til i den hemmelige verdenen som bare finnes mellom meg og musikken. Etter å ha spilt …

De Musikalske Dvergene – Tunge steiner

cover-900

Endelig! ENDELIG er den her. De Musikalske Dvergenes «Tunge steiner». Deres udiskutabelt beste plate. Som blodfan av Dvergene siden jeg hørte deres første single «Marianne (Tempo Corvette) på Ungdommens Radioavis rundt 1989, så hevder jeg til og med at denne platen er bedre enn debuten «En klase bananer og en …

McDougall – A Few Towns More

McDougall_AFewTownsMore

 
«A Few Towns More» sparkes igang med en real fest. Det er taktfast klapping, en svingende banjo, tramping og en gruppe mennesker i særdeles godt humør som nynner høylydt i takt med låten.
Man lurer et øyeblikk på hva i allverden dette er, men når «Coleraine» er ferdig og McDougall fyrer …

American Aquarium – Burn. Flicker. Die.

BurnFlickerDie-American-Aquarium

Den følelsen når et album tar rennafart og måker til deg midt i mellomgulvet med all kraft, før det utnytter det at du er midlertidig uskadeliggjort til å innta hjernen din med full kraft  og brenner seg fast med en intensitet som gir deg akkurat DET rushet. Det rushet …

Sons of Bill – Sirens

SonsOfBillSirens-Small

Våre venner i Sons Of Bill er ute med oppfølgeren til den glitrende «One Town Away». Platen har fått navnet «Sirens», og er en tydelig vridning inn mot et litt mer kommersielt landskap for brødrene Wilson.
Jeg er veldig glad i forrige plate, og brukte lang tid på å like denne …

The James Low Western Front – Whiskey Farmer

The James Low Western Front-Whiskey Farmer

The James Low Western Front er et hyggelig bekjentskap som kom dinglende fra Reviewshine. Bandet fra Portland har laget en plate som fokuserer på å presentere gode tekster i en halvakustisk tapning som gir både ord og melodi god nok plass til å feste seg i hodet.
«Whiskey Farmer» er et …

Todd Snider – Tales From Moondawg’s Tavern

ToddSnider 6

Verdens beste bootleg!

Konsertoppførsel

Konsertpublikum_fremhevet

At band og artister av og til drar ut i verden for å spille foran levende mennesker har pågått en god stund. At voksne mennesker fortsatt ikke vet hvordan de skal oppføre seg på konsert er en gåte for mange.