Frem Fra Glemselen: Willie Nelson – Across The Borderline

Hvis noen noensinne har vært i tvil om hvor fantastisk BRA Willie Nelson faktisk kan være, så anbefaler jeg å sette seg ned og lytte seg gjennom «Across The Borderline».

Opp gjennom årene så har den godeste Willie siden 1962 gitt ut over 65 LPer, 6 livealbum, minst 30 samleplater – samt diverse samarbeid på en rekke andre plater. Gjerne 2-3 plater i året. Frem til 1990. Da beslagla IRS, de amerikanske skattemyndighetene, alle hans eiendeler med et krav om å få betalt de 32.000.000 $ han skyldte i skatt. Det viste seg nemlig at Willies regnskapsførere slettes ikke hadde betalt skatten hans. Willie lagde sporenstreks platen «The IRS Tapes», der inntektene gikk direkte til staten. Eiendelene ble auksjonert bort – og stort sett kjøpt av venner som i etterkant ga ham tingene tilbake. Etter et søksmål mot regnskapsfirmaet så var skatten betalt i sin helhet i 1993, og Willie var klar for å gi ut en plate han faktisk kunne få inntektene fra SELV.

Og FOR en plate han laget.

Platen er MEGET smakfullt produsert av Don Was, mens Paul Simon og Simons mangeårige produsent Roy Hallee har hatt ansvar for Simon-låtene han har spilt inn. Med låter og coverlåter skrevet av Nelson selv, Bob Dylan, Dylan/Nelson, Ray Cooder, John Hiatt og Lyle Lovett. Og med gjester som Paul Simon, Bonnie Raitt, Sinéad O’Connor (på høyden av sin karriere), og selvsagt mr. Bob Dylan himself. I backingbandet finner man folk som Jim Keltner og Benmont Tench, Eric Bazilian fra The Hooters og faste Simon-kollaboratører Ray Phiri og Michael Brecker.

I mange tilfeller blir slike «stjernelag»-plater bare en lurvete graut av halvgjorte selvfølgeligheter og lettvint venstrehåndsarbeid. Så har IKKE skjedd på «Across The Borderline». Så langt LANGT derifra.

Platen starter med en cover av Paul Simons «American Tune», og det er nesten som om låten skulle vært skrevet for Nelson. Han tar umiddelbart kontroll, og gjør låten til sin egen. Simon spiller gitar på låten, men blander seg ellers ikke inn. Produksjonen er umiskjenngelig Hallee/Simon, men samtidig er den Willie Nelson.

Høydepunktene står ellers i kø på denne plata, og spesielt duettene imponerer. Willie ikke alltid er den enkleste å synge duetter med, da han har en veldig spesiell sangteknikk. Men på denne platen er alle duettene så perfekte som det er mulig å få til. Spesielt duettene med Sinéad O’Connor, Bonnie Raitt og Bob Dylan er overjordisk nydelige eksempler på Willies talent.

Duetten med Bonnie Raitt er Nelsonkomposisjonen «Getting Over You», der Raitts lett whiskeymarinerte stemme komplementerer Willies stemme helt perfekt. De to VELDIG forskjellige gitardelene fungerer også sammen på en helt merkelig måte.

Den største overraskelsen på plata, og det som kanskje må kalles det musikalske høydepunktet er Peter Gabriels «Don’t Give Up». Her er Kate Bush erstattet med Sinéad O’Connor, og husk på at dette var i 1993. FØR hun begynte å oppføre seg ekstra snodig. Den godeste Sinéad var på høyden av sin karriere, og gjør her en formidabel innsatse for å understøtte Willies MEGET sterke vokalprestasjon. Dette er perfeksjon, og selv om det er en snodig konstellasjon så er vel dette låten som funker best på hele plata.

Før vi kommer til det som for meg er høydepunktet på plata, så må man nesten nevne Paul Simons «Graceland». En av tidenes beste låter, fra en av århundrets beste plater. Og sammen med Don Was, Simon og Hallee så har Nelson her klart å videreutvikle låten og gjøre den til en amerikansk folkesang. Det er så utsøkt og elegant gjort at man kan bli målløs av mindre.

Nelson gjør også en cover av Dylans «What Was It You Wanted» som nesten virker å være spesialskrevet for Willie. Den litt stakkato melodien passer Willies sangstil helt perfekt, og låten er atter nydelig produsert av Don Was. Han har hele veien klart å balansere sin egen trang til å eksperimentere med det å gi låtene og Willies stemme den respekten som kreves. Altså alt en god produsent skal gjøre.

Så kommer vi til høydepunktet.

I 1990 fulgte Bob Dylan opp kritikkeroste «Oh Mercy» med platen «Under The Red Sky». En plate med potensiale, men som mange mener ble slaktet i miksen. Og med påfølgende slakt i pressen. I 1992 og 1993 kom han med to akustiske plater fyllt med trad.arr låter, innspilt i sitt eget hjemmestudio. På et tidspunkt uttalte han også at han var ferdig med å skrive låter og gi ut plater. «The world has enough Bob Dylan songs» som han sa.

Uansett, tre år uten ferske Dylankomposisjoner var ikke vanlig på den tiden, og det skulle faktisk vare helt til 1997. MEN, i 1993 skrev Bob Dylan og Willie Nelson låten «Heartland», til stor jubel for alle Dylanologer der ute. I pre-internett tider så foregikk dette via telefaks og telefon, og resultatet ble en låt som står som en bauta i begges karriere. De spilte den inn sammen, og det er i min bok platens ubestridte høydepunkt.

Kort tid etterpå så spilte Dylan på Willies 60-års dag, festkonserten «The Big Six-O». Til alles overraskelse spilte de «Pancho & Lefty» istedenfor «Heartland». Og den har såvidt jeg vet aldri vært fremført live som duett.

Andre høydepunkter er Nelsonlåta «Valentine» og Ray Cooders tittelspor «Across The Borderline». Men til tross for de nevnte høydepunktene, så er det plata som helhet som er det viktige. Den er så respektfullt og perfekt skrudd sammen, og er et absolutt høydepunkt i Willies karriere.

Dette er min favorittplate med Willie Nelson, og en av mine absolutte favorittplater i det hele tatt.

Anbefales på det sterkeste.

Kjøpes hos Platekompaniet på CD (kr 59,- + frakt) eller MP3 (kr 79,-) ELLER Play.com (5.45£, fri frakt)

Willie Nelson & Sinéad O’Connor – Don’t Give Up:

 

Willie Nelson & Paul Simon – Graceland:

 

 

SHARE
Forrige artikkelRyan Adams har salet hesten, og rir omsider igjen…
Neste artikkelRodney Crowell – The Houston Kid
Jeg mener at livet er for kort til å høre på dårlig musikk. Og vil heller anbefale GOD musikk, og har som mål å anmelde musikk jeg LIKER, istedenfor å skrive slakteanmeldelser for å få ut innestengt aggresjon over egen utilstrekkelighet. Noenlunde fast plass på spillelista: Elvis, Bob Dylan, Neil Young, Reckless Kelly, The Rainmakers, American Aquarium, Sons of Bill, Lars Winnerbäck, Tom Petty, Todd Snider, Son Volt, Ryan Adams, Drive-By Truckers... Topp 3 på spillelista: Bob Dylan, Elvis, Lars Winnerbäck. Faller alltid tilbake på disse når jeg går lei av å prøve å finne diamantene i kullbingen. Noen favorittskiver: Son Volt - Trace Bob Dylan - Blood On The Tracks Neil Young - Ragged Glory Lars Winnerbäck - Södermarken Chip Robinson - Mylow Kasey Anderson - Nowhere Nights Paul Simon - Graceland Drive-By Truckers - Dirty South Ryan Adams - 48Hours The Backsliders - Throwin' Rocks At The Moon

3 COMMENTS

  1. Må bare sette to streker under det du skriver her! Fanstastisk skive som absolutt er verdt å bruke noen timer på med jevne mellomrom. Har selv hatt den i samlinga siden jeg oppdaget den en gang på midten av 90-tallet og hørte på den sist for en ukes tid siden.
    Artig å ha funnet frem til bloggen her og gode tips til musikk jeg ikke kjenner fra før. Jeg er stor Ryan Adams fan og når det da også dukker opp slike omtaler som denne så er det lett å skjønne at smaken er sammenfallende…

    • Det er godt å høre! Den står som en bauta både i platesamlingen og i Willies back-katalog.

      Du får legge oss til på Facebook og Twitter, så får du oppdateringer når det postes nye innlegg – allerede i morgen kommer det tips til nye godbiter fra Sambandsstatene…

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here