Frem Fra Glemselen: Todd Snider – Songs For The Daily Planet

Todd Snider ga i 1994 ut sin første plate på et stort selskap, og høstet spesielt i Norge glitrende kritikker. I ettertid har livet i perioder gått litt i mot Todd Snider, men de siste par årene har han kvittet seg med de fleste gamle avhengigheter og leverer bransjens beste og morsomste konserter.

Platene han for tiden gir ut er også gode, men har man sett Todd Snider live så holder det ikke lengre med studioalbum. Han kommer kun til sin rett på konsertscenen, og gir heldigvis ut sine egne konserter som nedlastbare filer.

Men Sniders første plate fungerer som studioalbum. Og er (siden den havner i Frem Fra Glemselen) en av mine store favorittplater. Platen ligger ikke på Spotify for norske brukere, men du kan høre flere av de andre platene hans via Spotifylinken over.

Fra «Songs For The Daily Planet» sparker igang med «My Generation (part2)» så er det tydelig at vi her har med en ekte låtskriver å gjøre. Snider bygger tekster og forteller historier som en mester. Tittelen på platen «Songs For The Daily Planet», spiller på baren i Memphis der han lærte seg å skrive låter og spille for publikum.

Tittelen er også en hyllest siden Daily Planet ble stengt i den samme perioden. Snider var allerde 28 år da platen kom ut, og bootlegs fra den perioden vier tydelig en artist som jobber med å finne seg selv og sitt eget uttrykk. Tendensene er allerede tilstede; låtene begynner å sitte og historiene mellom låtene begynner å finne sin form.

Humor er et VELDIG viktig element for Snider, noe man kan bevitne på Verden Beste Bootleg. Og allerede her begynner ting å ta form. I «My Generation (part2)» lager han da SIN versjon av The Whos legendariske låt, tilpasset sin egen generasjon. Og her synger han for eksempel:

«And he says my generation
Ain’t good for nothing
I could think of something
So I thought I’d jot it down

Here’s to hair gel
Hanging out at the health spa
Using condom sense
Watching L.A. Law
Here’s to drum machines
Stonewashed jeans»

Det er mange høydepunkter på denne platen, blant dem finner vi «Allright Guy», der han (uten at vi på det tidspunktet visste det) forteller om seg selv og at han kanskje er litt mer fucked up enn man skulle tro.

«Now maybee I’m dirty and maybee I smoke a little dope
But it aint like I’m going on T.V. and tearing up pictures of the Pope
I know I get wild I know I get drunk»

Og vi vet jo nå at det er mye sannhet i dette verset, på samme måte som det neste verset;

«You know just the other night these cops pulled me over outside a bar
They turned on their lights and said hey kid get ot of the car
I was only joking when I called em a couple of dicks
but still they made me do the stupid human tricks
And now I’m stuck in this cell with a bunch of dumb hicks
And I still don’t why»

Men som Snider selv sier: «I think I’m an alright guy» – og det må vi jo gi ham rett i…

Etterhvert ble det jo tydelig at Snider hadde sine demoner å kjempe mot. En lengre periode med misbruk av både piller, heroin og marihuana førte til at Snider  i 2004 tok et oppgjør med seg selv etter sin tredje runde på rehabilitering. Han har i ettertid blitt diagnostisert som Bipolar, og etter hans eget utsagn så forklarer det veldig mye.

Som han sier, han brukte marihuana for å ikke være så sint – mens de andre tingene forstår han ikke helt hvorfor han har misbrukt.

Det kan jo ligge noen spor til en mulig løsning i låtene hans, han vet i hvertfall å åpne seg opp uten å gjøre det alt for synlig. Som for eksempel i «I Spoke As A Child»:

«When I was a child I spoke as a child
But all I heard was how I should get ahead,
Now growing up it ain’t anything but all
This indecision with these debts and doubts
And worries hanging over my head.»

Han har også tid til en liten humoristisk vri på dilemmaet rundt utroskap og hvor pinlig enkle mannfolk kan være, i låten «Trouble»;

«You’re gonna get me into trouble,
I knew it right off the bat.
You’re gonna get me into trouble,
If you keep looking like that.»

Men samtidig som Todd Snider er «han morsomme fyren», så legger han ved et spor på platen som virkelig viser hvor han står som låtskriver i mine øyne. Seinere eksempler på dette er f.eks «Play a Train Song» fra «East Nashville Skyline». Men her er det første gang et større publikum får stifte bekjentskap med Todd Sniders alvorligere side gjennom låten «You Think You Know Somebody», hvor han skriver seg selv inn i en situasjon der han synger om «seg selv» som naboen til barndomskompisen Jackie. Det blir tidlig tydelig at Jackie har et litt vanskelig forhold til faren;

«Until Jackie’s dad would call him,
and he took off like a light
«

De går gjennom ungdomstiden sammen – alt mens Jackie gjør sitt beste for å unngå å møte på faren sin. Etter en periode med mindre kontakt i collegetiden, så blir Jackie gift og flytter hjem til hjembyen – og «Todd» og Jackie er atter naboer… og det er tydelig at noe ikke stemmer.

«Our families get together
Every Sunday afternoon
His boy and my boy
They sit out and talk at night
Until Jackie calls for his boy
And then he takes off like a light»

Og så en dag så har selv en ond sirkel nådd sin ende;

«Last night I saw the flashing lights
I quickly ran outside
A neighbor lady told me
That Jackie’s youngest boy had died
And I was shocked to see the cops
Had Jackie handcuffed in the car
‘Til this morning’s paper told me
That Jackie had gone too far
And now they’re saying Jackie
He ain’t the only one to blame
‘Cause battered children, they almost always
Grow up to do the same

You think you know somebody
You think they you know you
You think you know somebody
But man you never do»

Måten Snider bygger opp låten på, viser hvor dyktig denne mannen er på å bygge historier. Han spinner en historie om et langvarig vennskap mellom to naboer og barndomsvenner. De gjennomgår alt barn og ungdom må igjennom i oppveksten, og det hele virker tilforlatelig normalt. Samtidig legger han tidlig et par godt skjulte hint om at her er det noe som ikke stemmer, før hele virkeligheten kommer brasende i kne i slutten av låten.

Og når platen så er slutt (etter Joe’s Bar) så kommer det en hidden track. Som selvsagt ble platens store hit. Og en låt som virkelig gir grunge-perioden et saftig spark på leggen.

Låten «Talkin’ Seattle Grunge Rock Blues» er en type talkin’ blues av samme kaliber som Bob Dylan gjorde verdenskjent med sine «Talkin John Birch Paranoid Blues», «Talkin’ Bear Mountain Picnic Massacre Blues» og «Talkin’ World War III Blues».

Snider sier;

«Hey, hey, my, my
rock and roll will never die
hang your hair down in your eye
you’ll make a million dollars»

Neil Young, også kalt grungens gudfar, blir altså tidlig hentet inn, gjennom tekstlinjen «Hey hey, my my». Resten av låten er et harselas med grunge og hvor alternative bandene skulle være.

«now to fit in on the seattle scene
you’ve gotta do somethin’ they ain’t never seen
so thinkin’ up a gimmick one day
we decided to be the only band that wouldn’t play a note
under any circumstances
silence
music’s original alternative
root’s grunge»

Dette er seriøst good shit, og skal befinne seg i enhver platesamling med respekt for seg selv. Anbefales på det sterkeste!

Platen kjøper du der musikk selges, f.eks hos Platekompaniet, eller hos CDON.com eller ALLER HELST hos Todd Snider selv, så vet du at det er han som får pengene.

SHARE
Forrige artikkelThe Small Ponds
Neste artikkel«Elvis Presley» – Viva Elvis
Jeg mener at livet er for kort til å høre på dårlig musikk. Og vil heller anbefale GOD musikk, og har som mål å anmelde musikk jeg LIKER, istedenfor å skrive slakteanmeldelser for å få ut innestengt aggresjon over egen utilstrekkelighet. Noenlunde fast plass på spillelista: Elvis, Bob Dylan, Neil Young, Reckless Kelly, The Rainmakers, American Aquarium, Sons of Bill, Lars Winnerbäck, Tom Petty, Todd Snider, Son Volt, Ryan Adams, Drive-By Truckers... Topp 3 på spillelista: Bob Dylan, Elvis, Lars Winnerbäck. Faller alltid tilbake på disse når jeg går lei av å prøve å finne diamantene i kullbingen. Noen favorittskiver: Son Volt - Trace Bob Dylan - Blood On The Tracks Neil Young - Ragged Glory Lars Winnerbäck - Södermarken Chip Robinson - Mylow Kasey Anderson - Nowhere Nights Paul Simon - Graceland Drive-By Truckers - Dirty South Ryan Adams - 48Hours The Backsliders - Throwin' Rocks At The Moon

2 COMMENTS

  1. At ingen andre mener noe om disse fantastisk flotte platene du blåser støv av innimellom er for meg en gåte. For meg er denne plata blant de ti viktigste fra 90-tallet, svever der opp med de aller beste av Whiskeytown, Son Volt m.fl. Det er en fryd å lese og jeg får litt mer forståelse av enkelte av det kryptiske ved tekstene hans når du drar sitatene fram som du gjør. De som ikke har hørt denne platen har definitivt et sort hull i sin musikkhistorie. Håper budskapet når ut til den «nye generasjonen» musikkinteresserte 🙂

    • Thank you, sir!

      Det er nå engang slik i denne bloggverden, at skriver man ikke om sex, rasisme eller kontroversiell politikk så er det smått med tilbakemelding.

      Så lenge folk fortsetter å lese så får man vel finne seg i det…

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here