Old 97’s – The Grand Theatre volume one.

Old 97’s ble dannet i Dallas i Texas, og er et band jeg har vært veldig veldig  VELDIG glad i siden jeg hørte dem første gang en gang tidlig på 90-tallet. Fordi de lager fantastisk fin musikk, fordi de er verdens hyggeligste band, og fordi de inndirekte satte meg i kontakt med en rekke fantastiske mennesker via mailingslisten Wrecked en gang i Internetts ungdom. Jeg har siden den gang fulgt dem i tykt og tynt, og observert bandet utvikle seg på måter man sjelden ser i et band idag. For det første er det få band som overlever så lenge som Old 97’s. De har holdt på siden 1993, og 17 år i samme band er sjelden kost. Sammen med Uncle Tupelo, Whiskeytown og The Jayhawks så var Old 97’s pionerer i alt-country sjangeren på 90-tallet, og av de nevnte så er de jo de eneste som fortsatt spiller – og med samme besetning.

Dernest så har de aldri låst seg fast i en sjanger, og heller aldri latt være å ta sjansen på å utforske sin egen musikk. Og med unntak av den skuffende «Blame It On Gravity» fra 2008, så har det vært fulltreff etter fulltreff. Og etter de to siste soloplatene til frontfigur Rhett Miller å dømme så kunne man ikke annet enn å glede seg til den bebudete «The Grand Theatre». Rhett Miller turnérte i fjor med Steve Earle i Europa, og skrev låter på løpende bånd. Og så inspirert ble bandet i studio at «The Grand Theatre» blir en dobbelplate, utgitt hver for seg som «Volume one» og «Volume two».

Opprinnelig var Old 97’s et band som spilte countrymusikk i rockabillytakt (og fart). CowPunk kan kanskje være en rettesnor. De to første platene deres, «Hitchhike To Rome» og den aldeles eminente «Wreck Your Life» er veldig energiske alt. country-plater som  lener seg tungt på country og rockabilly. Elektra mente de så et potensiale, og satset på at alt. country var den nye grungen.

Dermed fikk Old 97’s platekontrakt, som resulterte i tre plater – gradvis litt mer polert, power-pop preget og ganske så forskjellig fra de to første platene. Trolig etter kraftig påvirkning fra plateselskapet. De to siste platene på Elektra, «Fight Songs» og «Satellite Rides» er likevel to av mine favorittplater den dag idag.

Etter at Elektra fusjonerte med Time/Warner så ryddet de kraftig i stallen, og Old 97’s befant seg plutselig på den perfekte labelen, New West Records. Der fikk de gjøre som de ville, og eksperimenterte litt videre. Noe funket, noe funket ikke. I den samme perioden ga altså vokalist Rhett Miller ut to steikandes gode soloplater, som viste at det i hvertfall ikke var noe å si på låtmaterialet.

Fast Forward til 2010, og «The Grand Theatre». Platen er innspilt i Dallas, og bandet kjørte først en intensiv periode med en rekke liveshow i Dallas der de jobbet med låtene live før de så gikk i studio i Austin og spilte dem inn der – stort sett live. Og det kan virkelig høres. For til tross for at dette er deres åttende studioalbum, så er og blir Old 97’s et liveband. Den energien de har på scenen er helt grunnen til at de har et stort og MEGET hengivent publikum på andre siden av fjorden.

Som sagt så er dette del en av et planlagt sett på to plater. Del to kommer etter nyttår. Det er en rekke forskjellige årsaker til det. Rhett Miller forklarer til Dallas Observer:

«The marketplace can no longer sustain the idea of a double album. Between the record label, the publishing company and management, a) nobody thought that anybody would want 25 songs at once any more, and b) they wouldn’t put it on two discs, so it would’ve been kind of crammed under one CD, which maybe only bothers me in theory. And then there was also the problem that the publishing company was only willing to pay for 12 songs a record no matter how many songs are on it, so if you put 25 on it, you’re basically going to be giving them an album for free. And something about that really rankled me. And I loved the idea of there being Volume One and Volume Two, so it still exists as a piece, but it keeps the momentum going over a longer window for the 97’s. You can get on people’s nerves saying, ‘Here’s 25 songs. Bow down before my brilliance.’ Now it’s more like, ‘Here’s something good and here’s something else good, now that you’ve gotten used to the first thing.»

Rhett Miller har som sagt turnért i Europa sammen med Steve Earle, og tilbrakt en del tid i Storbritannia. Og på «Grand Theatre» så er han sterkt inspirert av gammel britisk rock som The Clash, samtidig som Old 97’s omsider har funnet tilbake til sine egne alt-country og cowpunk røtter. Som seg hør og bør er platen en smule ujevn. Men Old 97’s er og blir et liveband, et av de aller aller beste i bransjen, og blir alltid tilgitt ujevne plater i samme øyeblikk som man ser dem live. Likevel, dette er nok deres jevneste og beste plate siden «Wreck Your Life» og milevis bedre enn «Blame It On Gravity». Den er litt tyngre å lytte seg inn på enn de nevnte power-pop platene «Fight Songs» og «Satellite Rides» – men det er virkelig verdt en ekstra gjennomlytt eller to.

Den virkelig virkelig store låten her er «Champaign, Illinois». Rhett Miller har rett og slett gjendiktet, eller skrevet ny tekst, til Bob Dylans ikoniske «Desolation Row». Og til ytterligere forvirring for Dylanologer der ute så har for det første Dylan hørt låten og godkjent den nye teksten – men han har også akseptert co-writer credits på låten. Noe som er en sjeldenhet fra den kanten.

Men den godeste Bob har nok hørt kvaliteten i låten, og låten som Rhett har hatt liggende i en skuff en god stund har fått en glitrende og rettmessig plass på den nye platen. Melodien er en av de beste og mest intense Dylan noen sinne har skrevet, og Rhetts tekst passer på mystisk vis perfekt inn der Dylans ord tidligere stod for fremdriften. Den har selvsagt blitt tilpasset Old 97’s lydbilde, men jeg tar ikke munnen for full når jeg sier at denne låten er verdt hele plata.

«The bottom line’s been snorted
the bottom card’s been dealt
No one knows like you know right now
How truly bad it felt

All your life you wasted, oh
Dreamin’ about the day
When worker bees kill off their queen
and carry all her eggs away

Oh, and if you die fearin’ God
And painfully employed
No, you will not go to heaven
You’ll go to Champaign, Illinois»

Rhett Miller forklarte følgende til Glidemagazine om prosessen rundt låten:

“The one song on the record that dates further back is ‘Champaign, Illinois.’  A few years ago, during a long, late-night drive through Southern Illinois, I kept myself awake by rewriting the lyrics to ‘Desolation Row.’  I played it around live a little, but never recorded it for fear of repercussions from Dylan’s legal team.  When the 97’s were putting this record together, we kept bringing “Champaign” up with a sort of bittersweet longing, sad that we would never be able to use it.  Finally, it occurred to me, ‘Why not?’  Through a series of phone calls, Dylan’s manager approached the legend with a live recording of the tune from the old Café Largo in Hollywood.  I couldn’t believe it when word came back through the channels that Dylan liked the tune but wanted to read the lyrics.  I never typed faster.  Apparently, Dylan liked it enough that, not only did he approve the release, but he wanted to split the publishing 50/50 with the band.  A co-write with Bob Dylan, even in absentia, is an enormous honor. What a cool dude.”

Ellers finner vi glitrende låter som den fengende singelen «Every Night Is Friday Night (Without You)» og den veldig typiske Old 97’s låten «The Magician». «Let The Whiskey Take The Reins» er nok en låt som hever nivået her.

Murry Hammond gjør en skikkelig Johnny Cash i den glitrende «You Were Born To Be In Battle», og den veldig Texaspatriotiske «A State Of Texas» er en glitrende liten sak, som naturlig nok har fått litt dårlig mottagelse i andre stater enn Texas. Men dette er jo bare Old 97’s «Norge, Mitt Norge». Og det funker. De er glad i hjemstaten sin, for alle de riktige årsakene.

Murry gjør også en glitrende låt i «You Smoke Too Much», der britisk inspirasjon blir enda tydeligere. Koringen er aldeles praktfull. Til sist må vi selvsagt nevne rockeren «Please Hold On While The Train Is Moving». Glitrende gitararbeid, og en fengende melodi – og en togsang. Tre ting på en gang! Ryktene sier også at det blir nok en togsang på volume 2. Togsanger har tross alt sittet i ryggmargen på Old 97’s helt siden Hit By A Train.

Alt i alt Old 97’s sterkeste plate på mange mange år. Den er fortsatt ikke gjennomført perfekt, men som sagt – Old 97’s er et liveband mer enn noe annet…

Og her er grunnen til at Old 97’s er et av verdens beste liveband, og «Champaign, Illions» en av deres aller beste låter:

 

 

Hør (og se) singelen «Every Night is Friday Night (Without You)»:

 

SHARE
Forrige artikkelVideo: Buffalo Springfield – Bridge School Benefit 2010
Neste artikkelFredagsvideo: Mary Gauthier – Mercy Now
Jeg mener at livet er for kort til å høre på dårlig musikk. Og vil heller anbefale GOD musikk, og har som mål å anmelde musikk jeg LIKER, istedenfor å skrive slakteanmeldelser for å få ut innestengt aggresjon over egen utilstrekkelighet. Noenlunde fast plass på spillelista: Elvis, Bob Dylan, Neil Young, Reckless Kelly, The Rainmakers, American Aquarium, Sons of Bill, Lars Winnerbäck, Tom Petty, Todd Snider, Son Volt, Ryan Adams, Drive-By Truckers... Topp 3 på spillelista: Bob Dylan, Elvis, Lars Winnerbäck. Faller alltid tilbake på disse når jeg går lei av å prøve å finne diamantene i kullbingen. Noen favorittskiver: Son Volt - Trace Bob Dylan - Blood On The Tracks Neil Young - Ragged Glory Lars Winnerbäck - Södermarken Chip Robinson - Mylow Kasey Anderson - Nowhere Nights Paul Simon - Graceland Drive-By Truckers - Dirty South Ryan Adams - 48Hours The Backsliders - Throwin' Rocks At The Moon

1 COMMENT

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here