Mark Olson – Many Colored Kite og Norgesturné.

Mark Olson er klar for Norgesturné, i kjølvannet av en fantastisk  soloplate fra det legendariske Jayhawksmedlemmet. De siste årene har Olson vært aktiv sammen med tidligere bandkollega Gary Louris – både som duo og i et (midlertidig) gjenforent Jayhawks. Solokarrieren har derfor vært litt nedprioritert. Men nå er han omsider tilbake igjen med platen “Many Colored Kite”.

Nå skal det sies at Jayhawks er et av mine all-time favorittband, og duoplaten (og turneén) til Gary Louris & Mark Olson for et par år siden var intet mindre enn fantastisk. Så av og til når jeg hører Mark Olson så savner jeg stemmen til Louris ved siden av. Samtidig så står mannen så fjellstøtt på egne bein, at man bare må ta av seg hatten og godta at solokarrieren må vurderes på sine egne meritter.

På “Many Colored Kite” har Olson glitrende hjelp av Ingunn Ringvold fra Sailorine, som han har hatt på utallige konserter både solo og sammen med Gary Louris de siste årene. Hun legger en vokal sammen med Olson som matcher stemmen hans aldeles utmerket, og hever nivået betraktelig og merkbart på de låtene der hun bidrar, eksempelvis den glitrende “Bluebell Song”.

Forventer du alt.country og No Depression så har du nok kjøpt feil plate, dette er stemningsmusikk – og der han på forrige soloplate jobbet seg gjennom skilsmissen fra Victoria Williams (som han spilte sammen med i Creekdippers når han sluttet i Jayhawks), er dette en plate som rett og slett gir oss stemninger fra en Olson som fortsatt er melankolsk – men ikke på langt nær så tungsinnet som på forrige plate. Neal Casal fra Ryan Adams & The Cardinals leverer glitrende el-gitar på en del låter, ellers så bidrar Ingunn Ringvold med både piano og djembe.

Her vil vi rett og slett bare anbefale “Many Colored Kite” til alle som liker Jayhawks og beslektet musikk.

Kjøpes hos Platekompaniet.no på CD eller MP3.

Norgesturneén ser slik ut, og anbefales på det aller sterkeste.

26/10 : Mono, Oslo.
27/10 : Credo, Trondheim.
28/10 : Hulen, Bergen.

Forrige artikkelSøndagsvideo: Drunk On Crutches – Caroline (Go Back To Bed)
Neste artikkelSiste tone fra Cross Canadian Ragweed ?
Jeg mener at livet er for kort til å høre på dårlig musikk. Og vil heller anbefale GOD musikk, og har som mål å anmelde musikk jeg LIKER, istedenfor å skrive slakteanmeldelser for å få ut innestengt aggresjon over egen utilstrekkelighet. Noenlunde fast plass på spillelista: Elvis, Bob Dylan, Neil Young, Reckless Kelly, The Rainmakers, American Aquarium, Sons of Bill, Lars Winnerbäck, Tom Petty, Todd Snider, Son Volt, Ryan Adams, Drive-By Truckers... Topp 3 på spillelista: Bob Dylan, Elvis, Lars Winnerbäck. Faller alltid tilbake på disse når jeg går lei av å prøve å finne diamantene i kullbingen. Noen favorittskiver: Son Volt - Trace Bob Dylan - Blood On The Tracks Neil Young - Ragged Glory Lars Winnerbäck - Södermarken Chip Robinson - Mylow Kasey Anderson - Nowhere Nights Paul Simon - Graceland Drive-By Truckers - Dirty South Ryan Adams - 48Hours The Backsliders - Throwin' Rocks At The Moon

2 COMMENTS

  1. Du er faktisk den første jeg vet om som har beskrevet Louris/Olson plata som fantastisk, de fleste omtaler har vært på det jevne ++ Regner med at dette betyr at jeg må ta den fram igjen 🙂 Er forøvrig helt enig når det gjelder de to stemmene, det var magisk å høre de synge sammen igjen på Norwegian Wood i 2008, det kjentes godt i både kropp og sjel til en gammel Jayhawksfan.

    • Jeg har enda ikke forstått hvorfor den platen har fått så dårlige tilbakemeldinger. Jeg synes den er helt fantastisk god. Det KAN være at jeg er blendet av å høre Louris & Olson harmonere igjen… eller så KAN det være at resten av verden tar feil. Det siste har ofte vist seg å være tilfelle, så jeg stoler atter på mine egne ører.

Leave a Reply to Rune Cancel reply

Please enter your comment!
Please enter your name here