Neil Young har gjort mye rart i sin karriere.  Det virker som om han får perioder der han kjeder seg kreativt og rett og slett må utfordre sine egne grenser.

Dette har i tidligere perioder brakt oss plater som «Trans», «Old Ways», «Everybody’s Rockin'», «This Note’s For You» og «Arc». Han har laget en av  historiens absolutt dårligste filmer i «Human Highway» – som er tilgjengelig i Archives-boksen for de som måtte føle behov for å koke hodet sitt.

De siste årene har den godeste Neil Percival Young laget plater av litt varierende kvalitet, etter mange år med glitrende utgivelser på midten og slutten av 90-tallet. «Greendale» er jo et konsept som ble litt snodig for mange. Selv synes jeg plata er steikandes bra, mens filmen er litt out there.

«Prairie Wind» er  nok en nydelig, akustisk sak – mens «Living With War» (med og uten kor) er Neil i det skikkelig politiske hjørnet. Enda mer politisk Neil fikk vi gjennom gjenforening av Crosby, Stills, Nash & Young og «Freeedom Of Speech Tour» og den påfølgende «Dèjá Vu» filmen.
Så fikk vi «Chrome Dreams II», oppfølgeren til «Chrome Dreams» – som jo aldri kom ut. Der utforsker Neil sin litt spirituelle miljøvennlige side.

«Fork In The Road» var neste plate ut i denne perioden, og den er inspirert av Neils «LincVolt» prosjekt, der han bygger om en gammel Lincoln Continental til å gå på alternativ energi – og lager en dokumentarfilm om det på samme tid.

En helt ok plate det også, men rekken «Greendale»/»Prairie Wind»/»Living With War»/»Chrome Dreams II»/»Fork In The Road» har liksom ikke samme kvalitet som rekken «Zuma»/»Long May You Run»/»American Stars’n’Bars»/»Comes A Time»/»Rust Never Sleeps»/»Live Rust». Eller rekken «Freedom»/»Ragged Glory»/»Harvest Moon»/»Sleeps With Angels»/»Mirror Ball»

Og når han nå har gått i studio for å lage det som etter planen skulle være et akustisk album – men i prosessen har funnet noe helt annet så kan man ikke annet enn å beundre mannen for at han hele tiden søker etter nye lyder, ny inspirasjon og ikke minst hele veien utfordrer seg selv og sitt publikum. Med Neil Young vet man aldri hva man får, selv etter nesten 45 år som plateartist.

Neil kontaktet selv Daniel Lanois med tanke på å produsere den nye platen. Og når man vet hvordan det gikk ei kule varmt i kontrollrommet den gang han produserte en såvidt bestemt mann som Bob Dylan, så lurer jeg jammen på hvordan det gikk for seg med Neil i studio. Han er ikke akkurat mindre bestemt i en studiosituasjon.

«Le Noise» er vel akkurat det. Bråk. Og Neil Young har bråket før han, bare hør på platen «Arc» – hvis du orker. Men dette er en helt annet type bråk. Det hele er basert på Neils stemme (som med respekt å melde høres eldre og mer sliten ut enn noen sinne), og gitaren hans. Det er ikke noe band i bakgrunnen – det er stort sett Neil og en elektrisk gitar. Og lyd. Masse lyd. Stort sett produsert av Daniel Lanois som bare Daniel Lanois kan. Den skal han ha altså, han kan lage lyd. Om det er fin lyd eller ikke må det nesten være opp til hver enkelt å bestemme seg for – dette er det engelskmennene kaller en «aquired taste», og er vel kanskje en plate for blodfansen og de som ikke er redd for å prøve noe nytt. For du finner ingenting som er spesielt lett tilgjengelig. Ei heller låter som vil bli stående som klassikere i Neil Young – katalogen.

Høydepunktene for min del er de to akustiske låtene «Love and War» og «Peaceful Valley Boulevard». Resten blir litt for mye lyder for min del.

Er jeg skuffet? Nei. Det er Neil Young, og da må man ta det man får – det er lenge siden man kunne få noe forutsigbart Neil Youngsk fra den kanten. SÅ jeg er ikke skuffet, jeg bare arkiverer denne under «hørt» og tar den vel neppe frem igjen for avspilling. Samtidig er «Peaceful Valley Boulevard» så pass bra at det lover godt for videre plater.

Uansett – om kun kort tid så kommer Archives 2 – og der er både «Homegrown» og «Chrome Dreams» tilstede… og når han har slik gull i kofferten så kan nye ting være så kreativt det vil for min del, da er liksom alt greit… plata er ute 28.september.

Her kan du høre hele plata og gjør deg opp din egen mening.

 

SHARE
Forrige artikkelBuffalo Springfield Again
Neste artikkelCountryplate på vei fra Don Henley
Jeg mener at livet er for kort til å høre på dårlig musikk. Og vil heller anbefale GOD musikk, og har som mål å anmelde musikk jeg LIKER, istedenfor å skrive slakteanmeldelser for å få ut innestengt aggresjon over egen utilstrekkelighet. Noenlunde fast plass på spillelista: Elvis, Bob Dylan, Neil Young, Reckless Kelly, The Rainmakers, American Aquarium, Sons of Bill, Lars Winnerbäck, Tom Petty, Todd Snider, Son Volt, Ryan Adams, Drive-By Truckers... Topp 3 på spillelista: Bob Dylan, Elvis, Lars Winnerbäck. Faller alltid tilbake på disse når jeg går lei av å prøve å finne diamantene i kullbingen. Noen favorittskiver: Son Volt - Trace Bob Dylan - Blood On The Tracks Neil Young - Ragged Glory Lars Winnerbäck - Södermarken Chip Robinson - Mylow Kasey Anderson - Nowhere Nights Paul Simon - Graceland Drive-By Truckers - Dirty South Ryan Adams - 48Hours The Backsliders - Throwin' Rocks At The Moon

2 COMMENTS

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here