Tift Merritt debuterte med et brak i 2002 med platen “Bramble Rose” – der hun blant annet fikk hjelp av Ethan Johns (Ryan Adams, Jayhawks) og Benmont Tench (Heartbreakers).
Oppfølgeren kom i 2004, og het “Tambourine”. Og for en plate! Og FOR et stjernelag Tift Merrit hadde samlet.
Vi kan nevne i fleng;
Mike Campbell (Tom Petty & The Heartbreakers), Neal Casal (Ryan Adams & The Cardinals), Gary Louris (The Jayhawks) og Maria McKee.
Oppvokst i North Carolina, og gjennom sin fars glimrende platesamling ble hun musikkfrelst og lærte seg selv å spille piano. Etter en periode som soloartist bestemte hun seg for å bli forfatter – inntil hun ramlet inn i et band via en bekjent hun møtte på universitetet. Som nå er hennes ektemann, og trommis i bandet.
Fra dette møtet gikk det bare oppover. Emmylou Harris har en gang sagt at hun hørte Tift på en låtskriverkveld – og Tift “stood out like a diamond in a coalpatch”.
Ryan Adams (også fra North Carolina) adopterte henne på et tidlig tidspunkt, og sørget for at hun fikk seg management og platekontrakt. Og ikke minst Ethan Johns som produsent på første plate.
Tift har en helt unik stemme, og hun skriver låter som små noveller – noe som også var grunnen for at hun ville gå fra å være artist til forfatter. Og når man ser kvaliteten på tekstene så er det tydelig at det også ville vært en suksess.
Som hun skriver og synger i “Stray Paper”;
I got a postcard with an old address,
A picture of Houston in a creased-up mess,
Just to remind me that it all went wrong,
Just to beat me up, just to turn me on.
Stilmessig så leverer Tift alt fra rock til pop til countryrock. Samlebetegnelsen Americana fungerer egentlig utmerket. Og det er jo uansett som liveaartist hun virkelig blomstrer. Det er langt mellom artister med en slik energi og en slik utstråling der ute – Tift har alt som trengs.
Så – hvorfor trekker jeg frem denne platen, og ikke “Another Country” eller den flett nye “See You On The Moon” ?
Vel, det var den første Tift Merritt-platen jeg hørte, dernest er det en liten bunke gode grunner til:
De heter “Stray Paper”, “Wait It Out” og den aldeles nydelige “Late Night Pilgrim”.
Alle er på egenhånd god nok grunn til å kjøpe denne platen – men med alle på plass så er det ikke noe å lure på… og når vi får en fantastisk sak som “Laid A Highway” så er vi i boks.
Den er dessuten litt røffere i lydbildet enn “Another Country”, og litt mindre innadvendt enn “See You On The Moon”. De er likevel glitrende plater, og fortjener hver sin omtale på bloggen.
Måten Tift skriver på er som sagt låter i novelleformat, og et av de beste eksemplene er “Laid A Highway”. Bare les;
This was a town took care of its own,
That’s what me and my children have known.
I worked the mill the way my parents did.
I remember this town when I was a kid.
Sitting through the movies twice,
Open windows late at night,
Slipping out in the summer heat,
To meet John Miller in the middle of the street.They laid a highway a few years back,
Next town over by the railroad track.
Some nights, I’m glad it passed us by.
Some nights, I sit and watch my hometown die.
“Laid A Highway” er en historie om en voksen kvinne som mimrer om livet sitt mens hun ser byen rundt seg sakte forsvinne som så mange småbyer i USA.
Selv om dette helt opplagt ikke er direkte selvopplevd så forteller Tift historien med en innlevelse som bare en ekte forfatter klarer. Og måten hun synger på gjør at vi tror på historien og føler opplevelsen på kroppen.
Oppfordringen er klar, sett deg ned og lytt til Tift Merritt. Du vil neppe angre!
Hør “Wait It Out”:
[media id=91 width=650 height=60]
Hør “Late Night Pilgrim”:
[media id=92 width=650 height=60]
