Frem fra glemselen: Son Volt – Trace

Dette er enkelt og greit platen som re-startet min musikkinteresse, og som er direkte ansvarlig for at denne bloggen finnes.

Når den kom ut i 1995 så var det flere år siden jeg hadde kjøpt en ny plate av et nytt band. Det meste nytt som kom ut var stort sett dritt, og dermed var det enklere å koble helt ut enn å jakte på de få godbitene. Komplettering av LP-samlingen og innkjøp for å holde tritt med gamle helter som fortsatt ga ut plater var det eneste som gjaldt, eksempelvis Dylan og Neil Young.

Så begynte jeg å stikke innom Basement Tapes & Records på Lillehammer på jevnlig basis.  Jeg hadde på forhånd hørt om Uncle Tupelo, som var ganske så Neil Youngish, men siden dette var før Internetts inntogsmarsj i verdens stuer (nei, Internett har ikke alltid vært allemannseie), så var informasjonsflyten begrenset til Beat, Puls og Rock Furore (musikkaviser som eksisterte den gang man fortsatt leste analog tekst). Og den typen musikk var vel ikke overdrevent rapportert i de kilder. Norsk rock blomstret, og fokuset var mot Norge og norske tekster.

Egon på Basement derimot, han hadde fingeren på pulsen – og ikke minst en unik evne til å lese kundene sine. Så etter noen samtaler i kjelleren der jeg stort sett kjøpte gamle LPer så kom han drassende med en bunke cder som han mente jeg burde høre på.

Spesielt en ble sterkt anbefalt, og under sterk tvil kjøpte jeg Trace og tok den med hjem.

Og FOR en åpenbaring det ble…

Fra platen forsiktig lirker seg i gang med en rolig kassegitar og Jay Farrars meget utpregede stemme proklamerer:

Now and then it keeps you runnin’
Never seems to die
Trails spin with fear
And not enough livin’ on the outside

så merket jeg at her var det noe spesielt på gang. En pedalsteel sniker seg inn, og når refrenget kommer så er hele bandet på plass – akkurat passe skranglete til at du merker at det er gjort med overlegg.

Og Farrar synger;

May the wind take your troubles away
May the wind take your troubles away
Both feet on the floor
Two hands on the wheel
May the wind take your troubles away

Og det er Johnny Cash og Dylans Nashville Skyline på en gang. Stemmen til Farrar gjør at man nærmest kan SE ensomheten ute på veien, en sein natt på vei hjem fra spillejobb. Og så kommer verset med noen av tidenes beste tekstlinjer, og jeg var hekta;

Switchin’ it over to am
Searchin’ for a truer sound
Can’t recall the call letters
Steel guitar and settle down

Catchin’ an all night station
Somewhere in Louisiana
It sounds like 1963
But for now it sounds like heaven

Javel, tenkte jeg. Her har vi noe som vi kan like. Rolig og pent, fantastiske tekster, god og ikke minst unik stemme – og et band som er akkurat passe skranglete.

Farrar var nok fullstendig klar over at det var det folk ville tenke – og hadde ikke rocket i Uncle Tupelo for ingenting…

Så han fyrer igang med «Live Free». En saftig rocker som kunne sklidd rett inn i et sett med Neil og Crazy Horse.

Og Farrar sier;

Looking for the right kind,
Live free or die.
I want to see your smile through a pay phone

Og Son Volt rocker i vei, men på en mye mer kontrollert måte enn Uncle Tupelo gjorde. Der Tupelo var en konkurranse mellom Jay Farrar og Jeff Tweedy er Son Volt 100% Jay Farrar. Sammen med den fantastiske originaltrommisen fra Tupelo – Mike Heidorn og de totalt brilliante strengevirituose brødrene Jim og Dave Boquist så har Farrar skapt seg sin egen sound innenfor musikksjangeren han selv skapte gjennom Uncle Tupelo.

Og den beste måten å befeste den posisjonen på, er å ta hele plata HELT ned igjen på tredje låt…

Jay Farrars ultimate innertier, og en av de fineste låtene noen sinne. Selvsagt snakker jeg om «Tear Stained Eye».
Fra Jim Boquist starter låten med bassen sin, til Farrar legger frem teksten for oss – støttet opp av Dave Boquists utsøkte banjo – så er dette definisjonen på perfekt.

Og Farrar synger;

Walkin down Main Street, gettin’ to know the concrete
Lookin for a purpose from a neon sign.
I would meet you anywhere western sun meets the air
I’ll hit the road, never lookin’ behind.

Can you deny, there’s nothin’ greater
nothin’ more than travelin’ hands of time
St. Genevieve can hold back the water,
but saints don’t bother with a tear stained eye.

Og, mine damer og herrer, finere blir det ikke.

Resten av plata er hakket mer rock’n’roll, men Farrar har fått frem poenget sitt – han kan levere både intens rock og fantastiske akustiske låter som de færreste kan drømme om å klare å skru sammen. Nå har jeg hatt gleden av å møte Jay Farrar et par ganger – under VELDIG varierende omstendigheter, jeg har til og med gjort et forsøk på å snakke med mannen – uten å få særlig mye fornuftig ut av den (trolig) meget hyggelige mumlingen hans. En mer innadvendt artist skal man lete lenge etter – men det er tydelig at han bruker alt sitt fokus på å skape sin kunst. Så da får vi heller leve med at han glemmer å låse døra på do…

Tilbake til Trace. Etter denne trioen av en startmagi, så får vi godlåter på rekke og rad.
Hylende gitarer i «Route», mørk og dyster kassegitarmagi i «Ten Second News», heftig rockefot i den fantastisk fengende «Drown»…

Det er ikke ett eneste dødpunkt på denne plata, uten at den har et tydelig tema eller fremtredende sammenheng – så henger den på merkelig vis sammen og fungerer som en helhet. Stemmen til Farrar og stemningen den skaper er nok viktig i så måte.

Og Farrar synger;

You may be quite sure, you know where you’re going
But sooner or later, you’re out of the picture
Too many lost names, too many rules to the game
Better find a focus, or you’re out of the picture

Farrar har gitt ut mye bra i ettertid, og forrige plate American Central Dust fra 2009 er det nærmeste han har kommet Trace. Men uansett hva han gjør i fremtiden vil denne plata stå som en bauta både i karrieren hans og i musikkhistorien.

Skal du kjøpe EN gammel plate i år, så er det denne du skal kjøpe.

Son Volt – «Tear Stained Eye»:

Get the Flash Player to see the wordTube Media Player.

Son Volt – «Catching On»:

 

SHARE
Forrige artikkelFredagsvideo: American Aquarium – Road To Nowhere
Neste artikkelAmericana Music Awards 2010
Jeg mener at livet er for kort til å høre på dårlig musikk. Og vil heller anbefale GOD musikk, og har som mål å anmelde musikk jeg LIKER, istedenfor å skrive slakteanmeldelser for å få ut innestengt aggresjon over egen utilstrekkelighet. Noenlunde fast plass på spillelista: Elvis, Bob Dylan, Neil Young, Reckless Kelly, The Rainmakers, American Aquarium, Sons of Bill, Lars Winnerbäck, Tom Petty, Todd Snider, Son Volt, Ryan Adams, Drive-By Truckers... Topp 3 på spillelista: Bob Dylan, Elvis, Lars Winnerbäck. Faller alltid tilbake på disse når jeg går lei av å prøve å finne diamantene i kullbingen. Noen favorittskiver: Son Volt - Trace Bob Dylan - Blood On The Tracks Neil Young - Ragged Glory Lars Winnerbäck - Södermarken Chip Robinson - Mylow Kasey Anderson - Nowhere Nights Paul Simon - Graceland Drive-By Truckers - Dirty South Ryan Adams - 48Hours The Backsliders - Throwin' Rocks At The Moon

10 COMMENTS

  1. Flott lesning:) Helt enig med deg. Kanskje den beste alt. country skiva. Ikke for å spikke flis,men er vel Jim Boquist som spiller bass og Dave banjo på «Tear Stained Eye».

  2. Takk for påminnelsen. Jay er en av tidenes beste bedte beste låtskrivere. Synes SV skiva Straightaways er på høyde med Trace men undervurdert. Hør på Left a Slide magisk. I disse Dylan-tider er Jays tolkning av Going, Going, Gone et abdolutt cover høydepunkt. Ditter nå på hytta og hører på et SV-liveopptak fra 26-6-1996 på Metro i Chicago. Strålende bra kvalitet og viser hvor bra SV var live. Ryktes at Jay kommer med en ny skive til høsten med Woody-stoff.

    • Jeg er nesten enig, Straightaways er NESTEN på høyde med Trace. Liker også spesielt Okemah av skivene til Son Volt v.2
      Sitter heldigvis på et gedigent arkiv med liveshow av originale Son Volt, og fikk også sett dem live – både v.1 og v.2, samt Farrar 2-3 ganger solo. Fantastisk fyr. UTROLIG spesiell å snakke med.. eller snakke TIL er vel mer korrekt. Men for en låtskriver og vokalist…

    • Takk for det, og for å si det slik, så er dette faktisk et av de beste musikktipsene som noen sinne kan deles med andre 😉
      Plata er 15 år i år, og like bra. Om ikke BEDRE en den dagen den kom ut… jeg blir aldri lei dette vidunderet…

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here