Frem fra glemselen: Magnolia Electric Co. – What Comes After The Blues

 

For noen år siden hang jeg på et meget hyggelig forum der vi hadde et konsept der man med jevne mellomrom lagde cd-samlinger med sine favorittlåter og sendte til en ukjent person et eller annet sted i verden – litt som «Secret Santa»… man får tildelt et navn og en adresse av organisatoren og setter igang.

På en av cdene jeg fikk var det en fersk låt med et band som hadde gått meg hus forbi.

Det første jeg tenkte var når jeg hørte introen var at dette er jo Neil Young… men så begynte Jason Molina å synge. Og jeg var solgt.

Låten het «Dark Don’t Hide It», og var en dyster sak med et fantastisk gitarkomp – et band som hørtes akkurat ut som Crazy Horse – og ikke minst Molinas fantastiske stemme. Han har akkurat de samme utfordringene som Neil Young i stemmen sin, og klarer å synge rett frem men ikke stort mer enn det. Likevel fungerer det fantastisk bra fordi man faktisk kan høre at Molina mener og har levd det han synger om – som Neil i de fleste av sine låter.

Greit nok at dette høres ut som Neil og de gale hestene hans, men Molina står fjellstøtt på egne ben gjennom låtene han skriver, som logisk nok blir sammenlignet med Neil Young, og faktisk også Leonard Cohen.’Linken til Neil Young er ikke så far fetched, da han, i følge seg selv, er en fjern slektning av Ralph Molina, trommeslageren i Crazy Horse. Fjern og ubekreftet slektning, og ikke nevø som pressen har hevdet. Likevel, close enough for rock’n’roll som man sier.,

Molina startet karrieren sin som bassist i diverse heavyband, før han tok med seg sine egne låter og dannet Songs:Ohia med seg selv som eneste faste medlem.

Mørke og intense låter, og et lydbilde som gikk fra tung rock/indie til nærmest gospel og videre til en streitere rock omtrent som han høres ut idag.

Etter å ha gitt ut en bunke plater fra 1996 til 2003, ga han i 2003 ut platen «Magnolia Electric Co.» – fortsatt under bandnavnet Songs:Ohia. Og på turneen etter utgivelsen endret han navnet på bandet til Magnolia Electric Co.

For første gang beholdt han også flere av de som spilte på platen og liveshowene i bandet. Noe som gjør at lydbildet ikke har endret seg like drastisk gjennom tiden som Magnolia som det gjorde som Songs:Ohia.

I 2003 kom da den offisielle debutplaten til Magnolia; liveplaten «Trials & Errors», og rett etterpå altså «What Comes After The Blues»

Begge inneholder låten «Dark Don’t Hide It», og det låter som ei kule. Som en hel bøtte med kuler faktisk. Molina er som sagt en ganske så mørk og dyster mann, men uten at han blir depressiv og negativ som for eksempel Nick Cave forsøker å være.

I «Dark Don’t Hide It» sier han for eksempel:

Now the world was empty on the day when they made it
But heaven needed someplace to throw all the shit
Human hearts and pain should never be separate
They wouldn’t tear themselves apart both trying to fit

Og i den fantastiske «Leave The City». Støttet opp av en regelrett magisk trompet, så er dette noe av det såreste og fineste som noen sinne er festet på plateriller.

Broke my heart to leave the city
I mean it broke what wasn’t broken in there already
Thought of all my great reasons for leaving
Now I can’t think of any

Eller i «I Can Not Have Seen The Light»:

Again you’re swinging low
And you hit me below the belt
Alright since it’s a fair fight
I’d say it’s the best that I have felt

Molina har som sagt et litt begrenset spekter i stemmen, men han synger med en innlevelse og smerte som griper tak i ryggmargen til lytterne og får hårene til å reise seg. Det er overbevisende gjort, og måten de rivende og intenst hjerteskjærende gitarene hele veien underbygger den nakne stemmen er rett og slett perfekt. Han synger med en troverdighet om smerte og lidelse, og dette er virkelig «After The Blues». Det er ikke lengre hverken rock eller blues eller country, men noe midt i mellom – eller kanskje på siden av alle tre. Man får følelse av en mørk natt i skogen, men likevel skriver Molina om dette, som en slags terapi – eller lengsel etter at lyset skal jage vekk de mørke skyggene.

Mange mener «Trials & Errors» er bedre enn denne, men jeg er på en mystisk måte veldig veldig glad i denne platen og velger den foran Trials i hvertfall 4 av 5 ganger.

Molina har gitt ut flere plater etter denne, som med ett unntak er et lite hakk dårligere, uten at noen av dem finnes dårlige i det hele tatt. Unntaket er den helt overjordisk gode boksen «Sojourner» som nok kommer omtalt her – det er bare at det tar litt tid å skrive om alle fem platene…

Vi venter  nå spent på oppfølgeren til den herlige «Josephine», men Molina er for tiden sykemeldt på ubestemt tid, og har avlyst alle turneer og all musisering.

Hør «Leave The City», bedre blir det ikke…

SHARE
Forrige artikkelORBO & The Longshots – Live10 og USA-satsing.
Neste artikkelJustin Townes Earle – Harlem River Blues
Jeg mener at livet er for kort til å høre på dårlig musikk. Og vil heller anbefale GOD musikk, og har som mål å anmelde musikk jeg LIKER, istedenfor å skrive slakteanmeldelser for å få ut innestengt aggresjon over egen utilstrekkelighet. Noenlunde fast plass på spillelista: Elvis, Bob Dylan, Neil Young, Reckless Kelly, The Rainmakers, American Aquarium, Sons of Bill, Lars Winnerbäck, Tom Petty, Todd Snider, Son Volt, Ryan Adams, Drive-By Truckers... Topp 3 på spillelista: Bob Dylan, Elvis, Lars Winnerbäck. Faller alltid tilbake på disse når jeg går lei av å prøve å finne diamantene i kullbingen. Noen favorittskiver: Son Volt - Trace Bob Dylan - Blood On The Tracks Neil Young - Ragged Glory Lars Winnerbäck - Södermarken Chip Robinson - Mylow Kasey Anderson - Nowhere Nights Paul Simon - Graceland Drive-By Truckers - Dirty South Ryan Adams - 48Hours The Backsliders - Throwin' Rocks At The Moon

2 COMMENTS

  1. Nok en perle i Frem Fra Glemselen serien din. Fantastisk plate av en artist som fortjener så mye mer oppmerksomhet. Jason Molina er helt klart en av det siste tiårets største komponister og låtskrivere.

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here