Home » Americana » Currently Reading:

Tom Petty & The Heartbreakers – Mojo

juni 29, 2010 Americana No Comments

Omsider er Tom Petty tilbake slik det skal være – som Tom Petty & The Heartbreakers, etter noen plater solo (dog med flere Heartbreakers som medmusikanter på soloplater) – og hele åtte år siden forrige plate med The Heartbreakers.

Tom Petty er en institusjon i amerikansk rock, og selv 0m han hadde sin storhetstid i Norge og Europa i Traveling Wilburys/Full Moon Fever/Jeff Lynne perioden sin, så står han fortsatt fjellstøtt som Mr. Heartlandrock.

Problemet til Tom Petty, sett ut fra et salgssynspunkt, er at han lager stabilt gode plater med gode låter og gode historier – men han produserer ikke det platebransjen ønsker seg – nemlig hits…

Og takk og pris for det!

For Tom Petty gjør som han alltid har gjort – nemlig akkurat det han vil. Og derfor har han laget sin beste plate på mange mange år…

Plata fyrer igang med et saftig bluesmunnspill og bluesrock som gir oss en aldri så liten antydning om hva som venter… for her har Petty og Heartbreakerne tydeligvis hatt det gøy – og laget akkurat den platen som de selv følte for – uten at de har hatt et plateselskap i nakken som ropte på hits og «slik dere hørtes ut før».

Tom Petty & The Heartbreakers gjenskaper seg selv som et saftig bluesrock-band, og k0mbinasjonen av verdens dyktigste musikere, Pettys glitrende låter, og en Pettysk stemme som er som skapt for denne sjangeren, er rett og slett perfekt.

Det er veldig tydelig at Petty har likt det han gjorde når han gjenforente sitt gamle band Mudcrutch. Der spilte de denne typen musikk samt en rekke gamle bluesrock-coverlåter.

Petty og Heartbreakers har spilt inn hele platen live i studio, uten overdubs og nymotens fancy greier. Og det merkes. Spillegleden og måten musikerne spiller PÅ hverandre hele tiden – gir hverandre plass, duellerer og hele veien bygger groove er dessverre sjeldent å høre i dagens utgivelser.

Tittelen tatt i betraktning, dette er ingen bluesyllest til gamle helter som Muddy Waters eller BB King, noe som i og for seg hadde vært en fet og enkel utvei. Petty og Mike Campbell har skrevet alle låtene – og de har rett og slett laget en Tom Petty & The Heartbreakers plate – med begge beina godt plassert i bluesrock som base  - men med islett av psychedelia, rock og til og med litt reggea.

Platen er så spekket av jevnt gode låter at det er vanskelig å velge ut et par favoritter, men det er verdt å nevne «Jefferson Jericho Blues» om Thomas Jeffersons forhold til sin fargede slave-hushjelp.

En annen innertier er «The Trip To Pirate’s Cove» –  som handler om å være på veien… det er jo ikke vanskelig å skjønne hvor inspirasjonen kommer fra.

Dessuten er den ironiske «Candy» riktig så fornøyelig, og en bedre beskrivelse av en skikkelig redneck skal man lete lenge etter… Jeff Dunham og hans Bubba J. er det jeg ser for meg når jeg hører låten.

Og balladen «No Reason To Cry» er platas sterkeste spor, og viser Petty på sitt aller aller sterkeste.

Men alt i alt er det som vanlig når det gjelder Tom Petty, helheten som imponerer. Og en mer helstøpt og gjennomført glitrende plata skal man lete lenge etter.

Jeg har lyttet og lyttet til platen utallige ganger, og er fristet til å utrope denne til bandets beste til nå… men klarer ikke helt å bestemme meg for om «Southern Accents» er bedre…

Uansett – denne er verdt en plass i platesamlingen.

Se videoen til «Jefferson Jericho Blues»:



Related Posts with Thumbnails

Lik oss på Facebook, så unngår du å gå glipp av oppdateringer fra Dust of Daylight.

Og del gjerne dette med noen du føler fortjener det:

Stikkord: , , , ,


Comment on this Article:







Finn oss på sosiale medier



Dust of Daylight på Facebook

Les arkivet fra No Deal Music

No Deal Music og Musikkbloggen er som kjent samlet under navnet Dust of Daylight. Arkivet til Musikkbloggen finner man her, men No Deal Music har et rikt arkiv det er verdt å lese seg gjennom. Klikk bildet over for å finne No Deal Musics arkiv.

Let i arkivet

  • 2015 (73)
  • 2014 (223)
  • 2013 (323)
  • 2012 (154)
  • 2011 (342)
  • 2010 (204)

The Monthly Iceberg




Vår gode venn Howard Iceberg presenterer hver måned bakgrunnen for en av sine låter.

Ønsker du omtale?


Send en mail til review@musikkbloggen.no

Please email us at the above adress, for review consideration.

 

Translate:

Møt forfatterne:

Rune Letrud

Jeg mener at livet er for kort til å høre på dårlig musikk. Og vil heller anbefale GOD musikk, og har som mål å anmelde musikk jeg LIKER, istedenfor å skrive slakteanmeldelser for å få ut innestengt aggresjon over egen utilstrekkelighet.

Noenlunde fast plass på spillelista:
Elvis, Bob Dylan, Neil Young, Reckless Kelly, The Rainmakers, American Aquarium, Sons of Bill, Lars Winnerbäck, Tom Petty, Todd Snider, Son Volt, Ryan Adams, Drive-By Truckers...

Topp 3 på spillelista:
Bob Dylan, Elvis, Lars Winnerbäck. Faller alltid tilbake på ... Les hele profilen

Har du lest denne?

24. oktober, 2013

Halden Electric – Women Halden Electric – Women

Blant halvlitrær og svidde burnemerker nær svenskegrensa finner vi vakre Halden. Gamle Fredrikshald har gjennom en 30årsperiode vært et av sentrene for norsk rock. Her er det platestudioer, musikere og låtskrivere gjerne med en viss dragning til amerikansk rock og country.

Anbefalte artikler

DoD Sessions: Mary Gauthier

DoD-Sessions-Mary-Gauthier

Vi har hatt besøk av Mary Gauthier i vår videoserie «Dust of Daylight Sessions». Her inviterer vi musikere vi setter pris på til å spille noen låter de selv ønsker å dele med våre lesere.
Mary er aktuell med platen Trouble and Love, som vi anmeldte i sommer. De to låtene hun …

Ryan Adams – Ryan Adams

Ryan Adams cover art

 
I disse dager er det sterke meninger i sving angående den ferske selvtitulerte skiva til Ryan Adams. Både blodfans og deler av musikkpressen jamrer og bærer seg over at Ryan ikke sitter vuggende i et mørkt hjørne og vrir hårmanken i enda villere frisyrer mens han messer ut lavmælt angst …

Richard Thompson – Electric

Richard Thompson Electric

 

Noen artister brenner alt kruttet i starten av karrieren og havner i stabilt sideleie etter noen år. De blir i beste fall eksentriske når de har kommet gjennom sytten avrusninger og to selvbiografier med sutring, og en sjelden gang glimter noen få av dem til med en og annen låt. …

Daniel Romano – Come Cry With Me

daniel romano

Det er snart to år siden jeg oppdaget kanadiske Daniel Romano og hans klassiske countrystil. Der nye americana-artister og band har fulgt i fotsporene til Townes van Zandt og Uncle Tupelo har Romano snudd seg mot legender som George Jones og Gram Parsons og hentet inspirasjon derifra. Du har en …

Holly Williams – The Highway

holly_williams_cover

Holly Williams har ikke hatt noen enkel vei mot denne platen. Først og fremst har hun familienavnet som forplikter mer enn noe annet i amerikansk countrymusikk. Bestefaren var som alle vet Hank Williams, som alene legger lista temmelig høyt. Faren Hank Williams Jr. har også laget mye bra musikk på …

Ryan Adams: Losering – a story of Whiskeytown.

RyanLosering

Ryan Adams er på mange måter et enigma, og et fantastisk objekt for forfattere som ønsker å bryne seg litt som biograf.
Allerede i 2003 kom Michael Heathley ut med et makkverk av en biografi – som enhver med internettilgang og overfladisk kunnskap om Ryans karriere kunne smurt sammen på en …

Otis Gibbs – Harder Than Hammered Hell

Otis Gibbs Harder Than Hammered Hell

Otis Gibbs har blitt en favoritt her på bloggen, etter at jeg ble introdusert for mannen i forkant av Bergenfest 2011. Siden den gang har jeg karet til meg alle de gamle platene hans (takket være T-Bone og eBay), og fått se mannen live to ganger.
Nå er oppfølgeren til «Joe …

The Damn Quails – Down The Hatch

DamnQuails-DowntheHatch

Jeg ble anbefalt The Damn Quails via Facebook, og fant frem til en webside der de streamet låten «Fools Gold». Min ett og et halvt år gamle sønn brøt umiddelbart ut i ellevill dansing på gulvet, så jeg bestilte platen på flekken. Han har arvet sin fars øre for kvalitetsmusikk …

Chip Robinson – Mylow

Chip Robinson Mylow

En av historiens beste og sterkeste plater, fra en mann som nådd bunnen og funnet veien hjem.

Frem fra glemselen: Magnolia Electric Co. – What Comes After The Blues

Magnolia Electric - What Comes After The Blues

For noen år siden hang jeg på et meget hyggelig forum der vi hadde et konsept der man med jevne mellomrom lagde cd-samlinger med sine favorittlåter og sendte til en ukjent person et eller annet sted i verden – litt som «Secret Santa»… man får tildelt et navn og en …