Tom Petty & The Heartbreakers – Mojo

Omsider er Tom Petty tilbake slik det skal være – som Tom Petty & The Heartbreakers, etter noen plater solo (dog med flere Heartbreakers som medmusikanter på soloplater) – og hele åtte år siden forrige plate med The Heartbreakers.

Tom Petty er en institusjon i amerikansk rock, og selv 0m han hadde sin storhetstid i Norge og Europa i Traveling Wilburys/Full Moon Fever/Jeff Lynne perioden sin, så står han fortsatt fjellstøtt som Mr. Heartlandrock.

Problemet til Tom Petty, sett ut fra et salgssynspunkt, er at han lager stabilt gode plater med gode låter og gode historier – men han produserer ikke det platebransjen ønsker seg – nemlig hits…

Og takk og pris for det!

For Tom Petty gjør som han alltid har gjort – nemlig akkurat det han vil. Og derfor har han laget sin beste plate på mange mange år…

Plata fyrer igang med et saftig bluesmunnspill og bluesrock som gir oss en aldri så liten antydning om hva som venter… for her har Petty og Heartbreakerne tydeligvis hatt det gøy – og laget akkurat den platen som de selv følte for – uten at de har hatt et plateselskap i nakken som ropte på hits og «slik dere hørtes ut før».

Tom Petty & The Heartbreakers gjenskaper seg selv som et saftig bluesrock-band, og k0mbinasjonen av verdens dyktigste musikere, Pettys glitrende låter, og en Pettysk stemme som er som skapt for denne sjangeren, er rett og slett perfekt.

Det er veldig tydelig at Petty har likt det han gjorde når han gjenforente sitt gamle band Mudcrutch. Der spilte de denne typen musikk samt en rekke gamle bluesrock-coverlåter.

Petty og Heartbreakers har spilt inn hele platen live i studio, uten overdubs og nymotens fancy greier. Og det merkes. Spillegleden og måten musikerne spiller PÅ hverandre hele tiden – gir hverandre plass, duellerer og hele veien bygger groove er dessverre sjeldent å høre i dagens utgivelser.

Tittelen tatt i betraktning, dette er ingen bluesyllest til gamle helter som Muddy Waters eller BB King, noe som i og for seg hadde vært en fet og enkel utvei. Petty og Mike Campbell har skrevet alle låtene – og de har rett og slett laget en Tom Petty & The Heartbreakers plate – med begge beina godt plassert i bluesrock som base  - men med islett av psychedelia, rock og til og med litt reggea.

Platen er så spekket av jevnt gode låter at det er vanskelig å velge ut et par favoritter, men det er verdt å nevne «Jefferson Jericho Blues» om Thomas Jeffersons forhold til sin fargede slave-hushjelp.

En annen innertier er «The Trip To Pirate’s Cove» –  som handler om å være på veien… det er jo ikke vanskelig å skjønne hvor inspirasjonen kommer fra.

Dessuten er den ironiske «Candy» riktig så fornøyelig, og en bedre beskrivelse av en skikkelig redneck skal man lete lenge etter… Jeff Dunham og hans Bubba J. er det jeg ser for meg når jeg hører låten.

Og balladen «No Reason To Cry» er platas sterkeste spor, og viser Petty på sitt aller aller sterkeste.

Men alt i alt er det som vanlig når det gjelder Tom Petty, helheten som imponerer. Og en mer helstøpt og gjennomført glitrende plata skal man lete lenge etter.

Jeg har lyttet og lyttet til platen utallige ganger, og er fristet til å utrope denne til bandets beste til nå… men klarer ikke helt å bestemme meg for om «Southern Accents» er bedre…

Uansett – denne er verdt en plass i platesamlingen.

Se videoen til «Jefferson Jericho Blues»:

Stikkord: Heartlandrock, Jeff Lynne, The Heartbreakers, Tom Petty, Traveling Wilburys