Home » Americana » Currently Reading:

Tom Petty & The Heartbreakers – Mojo

juni 29, 2010 Americana No Comments

Omsider er Tom Petty tilbake slik det skal være – som Tom Petty & The Heartbreakers, etter noen plater solo (dog med flere Heartbreakers som medmusikanter på soloplater) – og hele åtte år siden forrige plate med The Heartbreakers.

Tom Petty er en institusjon i amerikansk rock, og selv 0m han hadde sin storhetstid i Norge og Europa i Traveling Wilburys/Full Moon Fever/Jeff Lynne perioden sin, så står han fortsatt fjellstøtt som Mr. Heartlandrock.

Problemet til Tom Petty, sett ut fra et salgssynspunkt, er at han lager stabilt gode plater med gode låter og gode historier – men han produserer ikke det platebransjen ønsker seg – nemlig hits…

Og takk og pris for det!

For Tom Petty gjør som han alltid har gjort – nemlig akkurat det han vil. Og derfor har han laget sin beste plate på mange mange år…

Plata fyrer igang med et saftig bluesmunnspill og bluesrock som gir oss en aldri så liten antydning om hva som venter… for her har Petty og Heartbreakerne tydeligvis hatt det gøy – og laget akkurat den platen som de selv følte for – uten at de har hatt et plateselskap i nakken som ropte på hits og «slik dere hørtes ut før».

Tom Petty & The Heartbreakers gjenskaper seg selv som et saftig bluesrock-band, og k0mbinasjonen av verdens dyktigste musikere, Pettys glitrende låter, og en Pettysk stemme som er som skapt for denne sjangeren, er rett og slett perfekt.

Det er veldig tydelig at Petty har likt det han gjorde når han gjenforente sitt gamle band Mudcrutch. Der spilte de denne typen musikk samt en rekke gamle bluesrock-coverlåter.

Petty og Heartbreakers har spilt inn hele platen live i studio, uten overdubs og nymotens fancy greier. Og det merkes. Spillegleden og måten musikerne spiller PÅ hverandre hele tiden – gir hverandre plass, duellerer og hele veien bygger groove er dessverre sjeldent å høre i dagens utgivelser.

Tittelen tatt i betraktning, dette er ingen bluesyllest til gamle helter som Muddy Waters eller BB King, noe som i og for seg hadde vært en fet og enkel utvei. Petty og Mike Campbell har skrevet alle låtene – og de har rett og slett laget en Tom Petty & The Heartbreakers plate – med begge beina godt plassert i bluesrock som base  - men med islett av psychedelia, rock og til og med litt reggea.

Platen er så spekket av jevnt gode låter at det er vanskelig å velge ut et par favoritter, men det er verdt å nevne «Jefferson Jericho Blues» om Thomas Jeffersons forhold til sin fargede slave-hushjelp.

En annen innertier er «The Trip To Pirate’s Cove» –  som handler om å være på veien… det er jo ikke vanskelig å skjønne hvor inspirasjonen kommer fra.

Dessuten er den ironiske «Candy» riktig så fornøyelig, og en bedre beskrivelse av en skikkelig redneck skal man lete lenge etter… Jeff Dunham og hans Bubba J. er det jeg ser for meg når jeg hører låten.

Og balladen «No Reason To Cry» er platas sterkeste spor, og viser Petty på sitt aller aller sterkeste.

Men alt i alt er det som vanlig når det gjelder Tom Petty, helheten som imponerer. Og en mer helstøpt og gjennomført glitrende plata skal man lete lenge etter.

Jeg har lyttet og lyttet til platen utallige ganger, og er fristet til å utrope denne til bandets beste til nå… men klarer ikke helt å bestemme meg for om «Southern Accents» er bedre…

Uansett – denne er verdt en plass i platesamlingen.

Se videoen til «Jefferson Jericho Blues»:



Related Posts with Thumbnails

Stikkord: , , , ,


Comment on this Article:







Sosialisér med Musikkbloggen

Dust of Daylight på Facebook

Abonnér på vårt RSS Feed

Abonnér på Musikkbloggen

Let i arkivet

  • 2014 (92)
  • 2013 (323)
  • 2012 (154)
  • 2011 (342)
  • 2010 (204)

The Monthly Iceberg




Vår gode venn Howard Iceberg presenterer hver måned bakgrunnen for en av sine låter.

Heng med Dr. Philmar




Ta turen inn i Dr. Philmars lett forstyrrede verden, la deg forføre av hans stemningsfulle fortellinger og misforståtte lykke.

Ønsker du omtale?

Send en mail til rune@musikkbloggen.no
eller bruk ReviewShine:

Møt forfatterne:

Rune Letrud

Jeg mener at livet er for kort til å høre på dårlig musikk. Og vil heller anbefale GOD musikk, og har som mål å anmelde musikk jeg LIKER, istedenfor å skrive slakteanmeldelser for å få ut innestengt aggresjon over egen utilstrekkelighet.

Noenlunde fast plass på spillelista:
Elvis, Bob Dylan, Neil Young, Reckless Kelly, The Rainmakers, American Aquarium, Sons of Bill, Lars Winnerbäck, Tom Petty, Todd Snider, Son Volt, Ryan Adams, Drive-By Truckers...

Topp 3 på spillelista:
Bob Dylan, Elvis, Lars Winnerbäck. Faller alltid tilbake på ... Les hele profilen

Dust of Daylight LIVE

Har du lest denne?

28. mars, 2014

Nathan Bell – Blood Like a River (American Family) Nathan Bell – Blood Like a River (American Family)

«Hvis jeg visste at det aldri tok slutt med mine ensomme tanker, om hvorfor vi eksisterer, hvorfor vi overlever, og hvorfor vi alltid strever, og svakhet dominerer, og gjør de samme feil om og om igjen.» Disse linjene oppsummerer i grunn hele den nye skiva til Nathan Bell. Og neida, de er ikke hentet og oversatt fra en av låtene på albumet.

Les arkivet fra No Deal Music

No Deal Music og Musikkbloggen er som kjent samlet under navnet Dust of Daylight. Arkivet til Musikkbloggen finner man her, men No Deal Music har et rikt arkiv det er verdt å lese seg gjennom. Klikk bildet over for å finne No Deal Musics arkiv.

Anbefalte artikler

The David Mayfield Parade – Good Man Down

original-dmpcover

Når man kommer over en soleklar kandidat til årets album blir jeg i første omgang helt stille, jeg har ikke lyst til å dele det jeg hører med noen, bare være for meg selv litt til i den hemmelige verdenen som bare finnes mellom meg og musikken. Etter å ha spilt …

De Musikalske Dvergene – Tunge steiner

cover-900

Endelig! ENDELIG er den her. De Musikalske Dvergenes «Tunge steiner». Deres udiskutabelt beste plate. Som blodfan av Dvergene siden jeg hørte deres første single «Marianne (Tempo Corvette) på Ungdommens Radioavis rundt 1989, så hevder jeg til og med at denne platen er bedre enn debuten «En klase bananer og en …

McDougall – A Few Towns More

McDougall_AFewTownsMore

 
«A Few Towns More» sparkes igang med en real fest. Det er taktfast klapping, en svingende banjo, tramping og en gruppe mennesker i særdeles godt humør som nynner høylydt i takt med låten.
Man lurer et øyeblikk på hva i allverden dette er, men når «Coleraine» er ferdig og McDougall fyrer …

American Aquarium – Burn. Flicker. Die.

BurnFlickerDie-American-Aquarium

Den følelsen når et album tar rennafart og måker til deg midt i mellomgulvet med all kraft, før det utnytter det at du er midlertidig uskadeliggjort til å innta hjernen din med full kraft  og brenner seg fast med en intensitet som gir deg akkurat DET rushet. Det rushet …

Sons of Bill – Sirens

SonsOfBillSirens-Small

Våre venner i Sons Of Bill er ute med oppfølgeren til den glitrende «One Town Away». Platen har fått navnet «Sirens», og er en tydelig vridning inn mot et litt mer kommersielt landskap for brødrene Wilson.
Jeg er veldig glad i forrige plate, og brukte lang tid på å like denne …

The James Low Western Front – Whiskey Farmer

The James Low Western Front-Whiskey Farmer

The James Low Western Front er et hyggelig bekjentskap som kom dinglende fra Reviewshine. Bandet fra Portland har laget en plate som fokuserer på å presentere gode tekster i en halvakustisk tapning som gir både ord og melodi god nok plass til å feste seg i hodet.
«Whiskey Farmer» er et …

Todd Snider – Tales From Moondawg’s Tavern

ToddSnider 6

Verdens beste bootleg!

Konsertoppførsel

Konsertpublikum_fremhevet

At band og artister av og til drar ut i verden for å spille foran levende mennesker har pågått en god stund. At voksne mennesker fortsatt ikke vet hvordan de skal oppføre seg på konsert er en gåte for mange.