Ryan Adams – Heartbreaker

En plate som starter med en kort diskusjon om Morrisey, og fortsetter med “One, two, one weehooo!”  – før noen av de tøffeste gitarlydene som er festet til plate trøkker igang “To Be Young”. Og derfra er platen en eneste lang opptur.

Jeg har, som blodfan av Bob Dylan,  i mange år hevdet at Ryan Adams er “min” generasjons Bob Dylan. Og i anledning Ryans comeback så er planen å skrive litt om noen av hans mange utgivelser.

Ryan Adams ble født i Jacksonville i Nord-Carolina i 1974. Åtte år gammel skrev han dikt og noveller på sin bestemors skrivemaskin, og fjorten år gammel var han i gang i sitt første band. Deretter spilte han i en rekke punkband før han konverterte til alt. country og countryrock i 1994 som medstifter i legendariske Whiskeytown. Her dannet Ryan grunnlaget for sitt (velfortjente) rykte som fyllik og “generelt vanskelig å ha med å gjøre”. Det er vel en del av grunnen til at Whiskeytown ikke hadde samme besetning spesielt lenge, samtidig med at havnet i en “feide” med det andre store alt.country bandet på den tiden; Old 97’s. Ryans dop og alkoholbruk i den tiden hjalp vel ikke akkurat på hverken hans rykte eller humor, og han presterte å sparke hele bandet under en konsert i 1997.

Etter to utgitte, og tre uutgitte plater ble Whiskeytown (i pressen omtalt som half band, half soap-opera) oppløst i 1999. En av de uutgitte platene ble omsider utgitt i 2001, under navnet Pneumonia.

Whiskeytown var historie, men Ryan hadde lært å skrive låter – og plutselig var han effektiviteten selv. Skrev låter så skrivemaskinen glødet, og så kom da Heartbreaker i 2000.

Og etter den tidligere nevnte oppstarten så fyrer han av en av tidenes beste låter, “My Winding Wheel”, før den utrolig triste “AMY” snirkler seg inn i hodet. Etter at Ryan har fortalt ferdig om sitt havarerte forhold så kommer NOK en av tidenes beste låter – “My Sweet Carolina”. Låten starter forsiktig og pent med Ryan på kassegitar og vokal. Når så refrenget kommer så sniker det seg inn et band i bakgrunnen – men det som virkelig får gåsehuden til å dukke opp er genitrekket der selveste Emmylou Harris korer som bare hun kan.

Emmylou har jo en egen evne til å dukke opp i bakgrunnen på verdens ultimate godbiter, og ikke minst på platene til litt skadeskutte unge menn som har et budskap.

I ryggen på denne platen har Ryan Ethan Johns (som også produserer), David Rawlings, Gillian Welch og Pat Sansone. Dessuten tidligere nevnte Emmylou, Kim Richey og Allison Pierce.

Gillian Welch leverer koring på “Bartering Lines”, før Kim Richey får brilijere sammen med Ryan på platens neste store høydepunkt “Come Pick Me Up”.

Greit nok – Dylan har skrevet tidenes breakup-plate, og tidenes sinteste breakup-låt i “Positively 4th Street”. Men du store ALLVERDEN som Ryan gir beskjed i denne låten.

“Come pick me up
Take me out
Fuck me up
Steal my records
Screw all my friends
They’re all full of shit
With a smile on your face
And then do it again
I wish you would”

Klarere kan det vel neppe sies, før han avslutter med:

“I wish you’d make up my bed
So I could make up my mind
Try it for sleeping instead
Maybe you’ll rest sometime
I wish I could”

Heartbreaker avslutter med “In My Time of Need” og “Sweet Lil’ Gal”, og så enkelt var en brilliant solokarriere skapt.

Ryan hadde i perioden 2000-2006 en tilsvarende kreativ periode som Dylan hadde på slutten av 60-tallet. Han skrev flere låter i døgnet, og spilte inn plater raskere enn plateselskapet rakk (og ønsket) å gi dem ut.

Det finnes vel 5-6 ferdig innspilte plater som han aldri rakk å gi ut før han “gikk videre” i karrieren, men takket være Ryans ønske om å dele musikken sin så finnes alt som lett tilgjengelige bootlegs.

De siste par årene har Ryan vært sykemeldt, etter å ha slitt med Ménières sykdom i flere år, en tilstand som gjør at man periodevis blir svimmel, kvalm og spyr, kombinert med øresus og hørseltap. Noe som forklarer hans litt spesielle oppførsel på en del konserter. I 2006 tok han dessuten ansvar for egen helse og kuttet ut narkotika og alkohol.

Ryan sluttet så i sitt nye band Cardinals, etter eget utsagn pga. sykdommen, platebransjen og publikums totale mangel på respekt for artister på scenen. Etter en stund som relativt stille og nygift forfatter så begynte han å slippe obskure filmer og musikkvideoer på nett.

Deretter begynte å han å poste kraftig på sine egen fan-sider, før det plutselig begynte å dukke opp singler på hans egen nettside. SÅ etter en periode som MEGET aktiv på Facebook – slapp han 18. mai 2010 platen “Orion” på sin egen nettside. Etter sigende en metal-plate, eller som Ryan selv sier “veldig fort og bråkete country”.

Så etter noen år uten å gi ut noe, så virker det som om Ryan er på vei tilbake, og JEG gleder meg i hvertfall til fortsettelsen.

Hør “My Sweet Carolina”:

Get the Flash Player to see the wordTube Media Player.

Hør “Come Pick Me Up”:

Get the Flash Player to see the wordTube Media Player.

SHARE
Forrige artikkelMary Gauthier – The Foundling
Neste artikkelRyan Adams – Gold
Jeg mener at livet er for kort til å høre på dårlig musikk. Og vil heller anbefale GOD musikk, og har som mål å anmelde musikk jeg LIKER, istedenfor å skrive slakteanmeldelser for å få ut innestengt aggresjon over egen utilstrekkelighet. Noenlunde fast plass på spillelista: Elvis, Bob Dylan, Neil Young, Reckless Kelly, The Rainmakers, American Aquarium, Sons of Bill, Lars Winnerbäck, Tom Petty, Todd Snider, Son Volt, Ryan Adams, Drive-By Truckers... Topp 3 på spillelista: Bob Dylan, Elvis, Lars Winnerbäck. Faller alltid tilbake på disse når jeg går lei av å prøve å finne diamantene i kullbingen. Noen favorittskiver: Son Volt - Trace Bob Dylan - Blood On The Tracks Neil Young - Ragged Glory Lars Winnerbäck - Södermarken Chip Robinson - Mylow Kasey Anderson - Nowhere Nights Paul Simon - Graceland Drive-By Truckers - Dirty South Ryan Adams - 48Hours The Backsliders - Throwin' Rocks At The Moon

1 COMMENT

LEAVE A REPLY