Home » Americana »Frem Fra Glemselen » Currently Reading:

Ryan Adams – Heartbreaker

mai 25, 2010 Americana, Frem Fra Glemselen 1 Comment


En plate som starter med en kort diskusjon om Morrisey, og fortsetter med «One, two, one weehooo!»  - før noen av de tøffeste gitarlydene som er festet til plate trøkker igang «To Be Young». Og derfra er platen en eneste lang opptur.

Jeg har, som blodfan av Bob Dylan,  i mange år hevdet at Ryan Adams er «min» generasjons Bob Dylan. Og i anledning Ryans comeback så er planen å skrive litt om noen av hans mange utgivelser.

Ryan Adams ble født i Jacksonville i Nord-Carolina i 1974. Åtte år gammel skrev han dikt og noveller på sin bestemors skrivemaskin, og fjorten år gammel var han i gang i sitt første band. Deretter spilte han i en rekke punkband før han konverterte til alt. country og countryrock i 1994 som medstifter i legendariske Whiskeytown. Her dannet Ryan grunnlaget for sitt (velfortjente) rykte som fyllik og «generelt vanskelig å ha med å gjøre». Det er vel en del av grunnen til at Whiskeytown ikke hadde samme besetning spesielt lenge, samtidig med at havnet i en «feide» med det andre store alt.country bandet på den tiden; Old 97′s. Ryans dop og alkoholbruk i den tiden hjalp vel ikke akkurat på hverken hans rykte eller humor, og han presterte å sparke hele bandet under en konsert i 1997.

Etter to utgitte, og tre uutgitte plater ble Whisketown (i pressen omtalt som half band, half soap-opera) oppløst i 1999. En av de uutgitte platene ble omsider utgitt i 2001,under navnet Pneumonia.

Whiskeytown var historie, men Ryan hadde lært å skrive låter – og plutselig var han effektiviteten selv. Skrev låter så skrivemaskinen glødet, og så kom da Heartbreaker i 2000.

Og etter den tidligere nevnte oppstarten så fyrer han av en av tidenes beste låter, «My Winding Wheel», før den utrolig triste «AMY» snirkler seg inn i hodet. Etter at Ryan har fortalt ferdig om sitt havarerte forhold så kommer NOK en av tidenes beste låter – «My Sweet Carolina». Låten starter forsiktig og pent med Ryan på kassegitar og vokal. Når så refrenget kommer så sniker det seg inn et band i bakgrunnen – men det som virkelig får gåsehuden til å dukke opp er genitrekket der selveste Emmylou Harris korer som bare hun kan.

Emmylou har jo en egen evne til å dukke opp i bakgrunnen på verdens ultimate godbiter, og ikke minst på platene til litt skadeskutte unge menn som har et budskap.

I ryggen på denne platen har Ryan Ethan Johns (som også produserer), David Rawlings, Gillian Welch og Pat Sansone. Dessuten tidligere nevnte Emmylou, Kim Richey og Allison Pierce.

Gillian Welch leverer koring på «Bartering Lines», før Kim Richey får brilijere sammen med Ryan på platens neste store høydepunkt «Come Pick Me Up».

Greit nok – Dylan har skrevet tidenes breakup-plate, og tidenes sinteste breakup-låt i «Positively 4th Street». Men du store ALLVERDEN som Ryan gir beskjed i denne låten.

«Come pick me up
Take me out
Fuck me up
Steal my records
Screw all my friends
They’re all full of shit
With a smile on your face
And then do it again
I wish you would»

Klarere kan det vel neppe sies, før han avslutter med:

«I wish you’d make up my bed
So I could make up my mind
Try it for sleeping instead
Maybe you’ll rest sometime
I wish I could»

Heartbreaker avslutter med «In My Time of Need» og «Sweet Lil’ Gal», og så enkelt var en brilliant solokarriere skapt.

Ryan hadde i perioden 2000-2006 en tilsvarende kreativ periode som Dylan hadde på slutten av 60-tallet. Han skrev flere låter i døgnet, og spilte inn plater raskere enn plateselskapet rakk (og ønsket) å gi dem ut.

Det finnes vel 5-6 ferdig innspilte plater som han aldri rakk å gi ut før han «gikk videre» i karrieren, men takket være Ryans ønske om å dele musikken sin så finnes alt som lett tilgjengelige bootlegs.

De siste par årene har Ryan vært sykemeldt, etter å ha slitt med Ménières sykdom i flere år, en tilstand som gjør at man periodevis blir svimmel, kvalm og spyr, kombinert med øresus og hørseltap. Noe som forklarer hans litt spesielle oppførsel på en del konserter. I 2006 tok han dessuten ansvar for egen helse og kuttet ut narkotika og alkohol.

Ryan sluttet så i sitt nye band Cardinals, etter eget utsagn pga. sykdommen, platebransjen og publikums totale mangel på respekt for artister på scenen. Etter en stund som relativt stille og nygift forfatter så begynte han å slippe obskure filmer og musikkvideoer på nett.

Deretter begynte å han å poste kraftig på sine egen fan-sider, før det plutselig begynte å dukke opp singler på hans egen nettside. SÅ etter en periode som MEGET aktiv på Facebook – slapp han 18. mai 2010 platen «Orion» på sin egen nettside. Etter sigende en metal-plate, eller som Ryan selv sier «veldig fort og bråkete country».

Så etter noen år uten å gi ut noe, så virker det som om Ryan er på vei tilbake, og JEG gleder meg i hvertfall til fortsettelsen.

Hør «My Sweet Carolina»:

Get the Flash Player to see the wordTube Media Player.

Hør «Come Pick Me Up»:

Get the Flash Player to see the wordTube Media Player.

Related Posts with Thumbnails

Lik oss på Facebook, så unngår du å gå glipp av oppdateringer fra Dust of Daylight.

Og del gjerne dette med noen du føler fortjener det:

Stikkord: , , , , , , , , ,


Currently there is "1 comment" on this Article:

  1. [...] så er det et utrolig trist endelikt for det som kunne vært 5-6 plater på nivå med “Heartbreaker” og [...]

Comment on this Article:







Finn oss på sosiale medier



Dust of Daylight på Facebook

Les arkivet fra No Deal Music

No Deal Music og Musikkbloggen er som kjent samlet under navnet Dust of Daylight. Arkivet til Musikkbloggen finner man her, men No Deal Music har et rikt arkiv det er verdt å lese seg gjennom. Klikk bildet over for å finne No Deal Musics arkiv.

Let i arkivet

  • 2015 (76)
  • 2014 (223)
  • 2013 (323)
  • 2012 (154)
  • 2011 (342)
  • 2010 (204)

The Monthly Iceberg




Vår gode venn Howard Iceberg presenterer hver måned bakgrunnen for en av sine låter.

Ønsker du omtale?


Send en mail til review@musikkbloggen.no

Please email us at the above adress, for review consideration.

 

Translate:

Møt forfatterne:

Rune Letrud

Jeg mener at livet er for kort til å høre på dårlig musikk. Og vil heller anbefale GOD musikk, og har som mål å anmelde musikk jeg LIKER, istedenfor å skrive slakteanmeldelser for å få ut innestengt aggresjon over egen utilstrekkelighet.

Noenlunde fast plass på spillelista:
Elvis, Bob Dylan, Neil Young, Reckless Kelly, The Rainmakers, American Aquarium, Sons of Bill, Lars Winnerbäck, Tom Petty, Todd Snider, Son Volt, Ryan Adams, Drive-By Truckers...

Topp 3 på spillelista:
Bob Dylan, Elvis, Lars Winnerbäck. Faller alltid tilbake på ... Les hele profilen

Har du lest denne?

17. juni, 2014

Monica Heldal – Bergenfest 15.06.14 Monica Heldal – Bergenfest 15.06.14

Monica Heldal fikk æren og gleden av å spille åpningskonserten på siste dag av Bergenfest 2014. Bastionen scene badet i solskinn da hun og bandet hennes gikk på scenen og man må vel si at Heldal nærmest hadde hjemmefordel denne søndagen. Hjembygden hennes, Arna, er tross alt bare et steinkast over fjellet fra der vi stod og publikum kjenner selvfølgelig sin besøkelsestid når hjemmefavorittene går på scenen og hadde møtt opp i stort antall.

Anbefalte artikler

DoD Sessions: Mary Gauthier

DoD-Sessions-Mary-Gauthier

Vi har hatt besøk av Mary Gauthier i vår videoserie «Dust of Daylight Sessions». Her inviterer vi musikere vi setter pris på til å spille noen låter de selv ønsker å dele med våre lesere.
Mary er aktuell med platen Trouble and Love, som vi anmeldte i sommer. De to låtene hun …

Ryan Adams – Ryan Adams

Ryan Adams cover art

 
I disse dager er det sterke meninger i sving angående den ferske selvtitulerte skiva til Ryan Adams. Både blodfans og deler av musikkpressen jamrer og bærer seg over at Ryan ikke sitter vuggende i et mørkt hjørne og vrir hårmanken i enda villere frisyrer mens han messer ut lavmælt angst …

Richard Thompson – Electric

Richard Thompson Electric

 

Noen artister brenner alt kruttet i starten av karrieren og havner i stabilt sideleie etter noen år. De blir i beste fall eksentriske når de har kommet gjennom sytten avrusninger og to selvbiografier med sutring, og en sjelden gang glimter noen få av dem til med en og annen låt. …

Daniel Romano – Come Cry With Me

daniel romano

Det er snart to år siden jeg oppdaget kanadiske Daniel Romano og hans klassiske countrystil. Der nye americana-artister og band har fulgt i fotsporene til Townes van Zandt og Uncle Tupelo har Romano snudd seg mot legender som George Jones og Gram Parsons og hentet inspirasjon derifra. Du har en …

Holly Williams – The Highway

holly_williams_cover

Holly Williams har ikke hatt noen enkel vei mot denne platen. Først og fremst har hun familienavnet som forplikter mer enn noe annet i amerikansk countrymusikk. Bestefaren var som alle vet Hank Williams, som alene legger lista temmelig høyt. Faren Hank Williams Jr. har også laget mye bra musikk på …

Ryan Adams: Losering – a story of Whiskeytown.

RyanLosering

Ryan Adams er på mange måter et enigma, og et fantastisk objekt for forfattere som ønsker å bryne seg litt som biograf.
Allerede i 2003 kom Michael Heathley ut med et makkverk av en biografi – som enhver med internettilgang og overfladisk kunnskap om Ryans karriere kunne smurt sammen på en …

Otis Gibbs – Harder Than Hammered Hell

Otis Gibbs Harder Than Hammered Hell

Otis Gibbs har blitt en favoritt her på bloggen, etter at jeg ble introdusert for mannen i forkant av Bergenfest 2011. Siden den gang har jeg karet til meg alle de gamle platene hans (takket være T-Bone og eBay), og fått se mannen live to ganger.
Nå er oppfølgeren til «Joe …

The Damn Quails – Down The Hatch

DamnQuails-DowntheHatch

Jeg ble anbefalt The Damn Quails via Facebook, og fant frem til en webside der de streamet låten «Fools Gold». Min ett og et halvt år gamle sønn brøt umiddelbart ut i ellevill dansing på gulvet, så jeg bestilte platen på flekken. Han har arvet sin fars øre for kvalitetsmusikk …

Chip Robinson – Mylow

Chip Robinson Mylow

En av historiens beste og sterkeste plater, fra en mann som nådd bunnen og funnet veien hjem.

Frem fra glemselen: Magnolia Electric Co. – What Comes After The Blues

Magnolia Electric - What Comes After The Blues

For noen år siden hang jeg på et meget hyggelig forum der vi hadde et konsept der man med jevne mellomrom lagde cd-samlinger med sine favorittlåter og sendte til en ukjent person et eller annet sted i verden – litt som «Secret Santa»… man får tildelt et navn og en …