Home » Konsertanmeldelse » Currently Reading:

Bergenfest 2010, dag 3: Jonas Fjeld & Henning Kvitnes og Scott H. Biram

april 30, 2010 Konsertanmeldelse No Comments

Gårsdagens Bergenfest ble innledet med et nytt forsøk på HakkePILS, og i går var det minimalt med hakking på bildet, og heldigvis ingen hakking i lyden. Så jeg fikk sett både Beth Hart, Pandamennesker og Fjeld&Kvitnes før turen gikk til Ricks.

Ricks er jo beryktet som den dårligste scenen under Bergenfest, og beholder statusen med glans etter gårsdagens konsert.
Men mer om det senere, i første omgang handler det om Fjeld & Kvitnes. Kvitnes er jo som tidligere nevnt en av mine store favoritter. Han er uten tvil Norges aller beste singer/songwriter, eller singel songwriter som han omtalte seg selv i går. Jonas Fjeld er dessuten en hedersmann uten sidestykke i norsk musikkliv, og en mann som har spilt i band med Rick Danko fortjener all respekt det er mulig å mønstre.

Etter å ha kjent hverandre i 25 år så har de omsider dratt ut på veien sammen, der de presenterer låter de har skrevet sammen over det siste året – og som kom ut på platen «Den Gamle Veien». Låtene fungerer etter min mening mye bedre live enn de gjorde på platen, som var en tanke skuffende. Majoriteten av det som presenteres fra scenen er låter som Kvitnes har skrevet, og som han også stort sett synger på – men Fjeld korer og synger som en mann, og leverer dessuten glitrende gitarspill hele veien. Det virket som han koste seg som gitarhelt på flanken, og lot Kvitnes ta mye av vokalansvaret. De har med seg et meget stødig band, et nedstrippet trommesett med Eivind Kløverød bak stikkene, Ben Basgård på gitarer og mye glitrende steelgitar, og den alltid eminente Finn Tore Tokle på bass. Dette gjør jo at låtene får et saftig driv og mye av det trøkket som mangler på plata.

De to har en knakende god tone på scenen, og selv de godt innarbeidede vitsene får nytt liv når de to småmobber hverandre gjennom hele settet. Litt improvisasjon er det også plass til, da de tydelig prøver å sette hverandre ut.

Herrene leverer som sagt låter fra sin «debutplate», men også godbiter fra egne karrierer. Med hovedvekt på Kvitnes. Som vel knapt har skrevet en dårlig låt de siste 10 årene. Begge de to har jo låter nok til å kunne fylle 2-3 egne konserter, så det er nok en utfordring å plukke ut noe som passer inn i konseptet.

Låtmessig og konsertmessig en utrolig hyggelig opplevelse, Fjeld & Kvitnes er eminente når det kommer til å få med seg publikum, og det var både allsang og utstrakt klapping under hele konserten. Generelt sett en helt glitrende stemning.

Men så var det Ricks da. Lyden på Ricks er aldri spesielt bra. Gårsdagen var intet unntak. Bassen brumler i vei og lyden innunder overhenget ved baren er som vanlig håpløs.

Og så var det tydelig at de fleste som var der IKKE hadde lest gårsdagens post om konsertoppførsel. Det var veldig mange som reagerte på skravling i går. Det stod sikkert 20 personer i forkant av baren som snakket så mye og høyt at det til tider var umulig å høre hva Fjeld & Kvitnes sa mellom låtene. Den samme gjengen skrudde da også OPP lydstyrken på stemmene sine når Herrene begynte å spille. Noe som var mer enn merkbart på de roligere låtene.
Flere foran meg prøvde å kaste stygge blikk bakover, og det var utallige som kommenterte det under konserten. Jeg hørte også et rasende kvinnemenneske utenfor lokalet etter konserten, som IKKE var spesielt fornøyd. Hun hadde visst gitt beskjed til vaktene, som sin vane tro dreit en lang en i det, så lenge skravlerne bare kjøpte øl.

Og der har vi det største problemet med Ricks. Det er ingen konsertscene, det er et skjenkested. Det hadde tatt vaktene 4 sekunder å snakke til de som stadig skravlet. For de hørte det like godt som alle oss andre. Men på Ricks prioriteres de som kjøper øl, ikke de som står på scenen og forsøker å gjøre jobben sin.

Og det oppsummerer vel opplevelsen når Kvitnes fra scenen skygger for lyset og myser bakover i salen og sier «Dette er visst ingen lyttekonsert, det er en skravlekonsert merker jeg der bak… «

Men alt i alt var det en knakende hyggelig konsert fra de to Herrer. Jeg skulle bare ønske den ble avholdt et sted der vaktene turte å prioritere artistene over fulle skravlere.

Etter Ricks gikk turen til Inside for å få med seg Scott H. Biram.

Og denne mannen er en ekte Texaner. Som omtalen sier «He is fond of BBQ; Lone Star beer; whiskey; chickens; old country, blues & bluegrass music and heavy metal.»

I 2003 kolliderte han front mot front med en diger trailer, uten at han lot seg merke nevnverdig ved det. Kun en måned senere var han på scenen, iført rullestol og intravenøst drypp.

Scott H. Biram er et enmannsband, der han, stemmen, gitaren og den oppmikkede foten hans lager mer lyd enn et gjennomsnitts band gjør i dag.

Og det var tydelig at han hadde kommet hjem til reservetexas. Det var store mengder rockabillydudes og dudettes på plass, og stemningen stod i taket allerede fra første låt.
Det er bortimot håpløst å beskrive musikken til Biram. Spesielt live. Det er blues, det er honky-tonk, det er punk, det er metal og det er mest av alt Scott H. Biram. Som tar MYE plass på scenen.  Han synger og han hoier og han grynter og han styrer på som.. vel… ingen andre.

Enkelte ble nok tatt litt på senga av den spesielle mikrofonlyden, og jeg hørte flere som kommenterte «det É så dårlig lyd. Ka é dæn skurringæn???»

Men Biram gikk sitt eget løp, og folket så stort sett ut til å være fornøyd!

Likevel, dagen oppsummert så var nok Fjeld & Kvitnes litt mer min greie – og endte opp som dagens høydepunkt.

I kveld er det dagspassdag, og da gjelder det å få med seg så mye som mulig… man gleder seg!

Related Posts with Thumbnails

Stikkord: , , , , , , , , , , , , ,


Comment on this Article:







Sosialisér med Musikkbloggen

Dust of Daylight på Facebook

Abonnér på vårt RSS Feed

Abonnér på Musikkbloggen

Let i arkivet

  • 2014 (178)
  • 2013 (323)
  • 2012 (154)
  • 2011 (342)
  • 2010 (204)

The Monthly Iceberg




Vår gode venn Howard Iceberg presenterer hver måned bakgrunnen for en av sine låter.

Heng med Dr. Philmar




Ta turen inn i Dr. Philmars lett forstyrrede verden, la deg forføre av hans stemningsfulle fortellinger og misforståtte lykke.

Ønsker du omtale?

Send en mail til rune@musikkbloggen.no
eller bruk ReviewShine:

Translate:

DutchEnglishFrenchSpanish

Dust of Daylight Live

Møt forfatterne:

Rune Letrud

Jeg mener at livet er for kort til å høre på dårlig musikk. Og vil heller anbefale GOD musikk, og har som mål å anmelde musikk jeg LIKER, istedenfor å skrive slakteanmeldelser for å få ut innestengt aggresjon over egen utilstrekkelighet.

Noenlunde fast plass på spillelista:
Elvis, Bob Dylan, Neil Young, Reckless Kelly, The Rainmakers, American Aquarium, Sons of Bill, Lars Winnerbäck, Tom Petty, Todd Snider, Son Volt, Ryan Adams, Drive-By Truckers...

Topp 3 på spillelista:
Bob Dylan, Elvis, Lars Winnerbäck. Faller alltid tilbake på ... Les hele profilen

Har du lest denne?

26. oktober, 2012

…mens vi venter på Rune Berg; her er «Diana» …mens vi venter på Rune Berg; her er «Diana»

Vår gode venn Rune Berg er en aktiv krabat om dagen. Fra comeback med Number Seven Deli, til produsent og teknikeroppdrag for alt fra Robert Post til Asbjørn Ribe, via melodideltagelse i MGP til singelutgivelse med Rune Berg, Ronnie MAG Larsen og Alex Rinde. Og midt oppe i alt sammen så har han funnet tid til å skrive låter og spille dem inn til sin første soloplate.

Les arkivet fra No Deal Music

No Deal Music og Musikkbloggen er som kjent samlet under navnet Dust of Daylight. Arkivet til Musikkbloggen finner man her, men No Deal Music har et rikt arkiv det er verdt å lese seg gjennom. Klikk bildet over for å finne No Deal Musics arkiv.

Anbefalte artikler

Anbefalte album 1.halvår 2014

frontpage

Sommerferien har så smått begynt å banke på døren for de aller fleste av oss. Her i Dust of Daylight-redaksjonen tar begge redaktørene sommerferie fra og med i dag og det vil si at i de tre neste ukene kun blir oppdateringer fra vårt rikholdige arkiv på Facebook-siden og på …

Mathias Lilja – Mathias Lilja

mathias_lilja_cover_art

17.januar fikk jeg en link til rootsy.bandcamp.com fra en kjenning i Tromsø. Han er en ikke ukjent rock’n’roll-dealer fra «9000 Byen» som bruker å være finkalibrert når det kommer til hva jeg setter pris på av musikk. Jeg klikket på lenken, og det som suste inn i skallen var lekre …

Parker Millsap – Parker Millsap

Parker MIllsap

Stemmen som synger på platen Parker Millsap tilhører den knapt tjue år gamle artisten Parker Millsap fra den knøttlille byen Purcell i Oklahoma. Det å bære med seg en særpreget og solid vokal ut i artistlivet er på ingen måter noe minus og det er hele tiden blitt viktigere for artister å …

The Far West – Any Day Now

The Far West - Any Day Now

Sterkt forenklet kan man kalle et suksessfullt bands karriere for en tre-trinns rakett. Først blir de fulgt av venner, bekjente og bygger seg en lokal following. Så kommer vi musikkbloggere, lokalaviser og en økende gruppe fans diltende etter etterhvert som de spiller konserter utenfor lokalområdet sitt. Til sist oppdages de …

Robert Ellis – The Lights From The Chemical Plant

Robert Ellis Lights from the chemical plant

Robert Ellis er et av de sikreste kortene å nevne hvis du blir spurt om hvilke artister som kommer til å prege singer/songwriter, country og americana scenen de neste tiårene. Willie og Merle kan ikke leve for all framtid og da er det heldigvis betryggende å kunne presentere Robert Ellis …

Drew Kennedy – Wide Listener

Drew Kennedy - Wide Listener

Drew Kennedy er klar med Wide Listener, oppfølgeren til det utsøkte konseptalbumet Fresh Water In The Salton Sea fra 2011. Og jeg tror enektl og greit konseptet til Kennedy denne gangen rett og slett er å skrive enda bedre låter enn han har gjort tidligere. For den Kickstarterfinansierte Wide Listener har blitt en skinnende …

The David Mayfield Parade – Good Man Down

original-dmpcover

Når man kommer over en soleklar kandidat til årets album blir jeg i første omgang helt stille, jeg har ikke lyst til å dele det jeg hører med noen, bare være for meg selv litt til i den hemmelige verdenen som bare finnes mellom meg og musikken. Etter å ha spilt …

Son Volt – Honky Tonk

Son-Volt-Honky-Tonk

«Do Honky Tonk angels still walk this ground ?» spør Jay Farrar i låten «Seawall». Etter å ha levd med «Honky Tonk» på øret i en ukes tid, så er svaret et definitivt og rungende «JA!» Fra de to felene til Justin Branum og Gary Hunt tar oss inn i …

Skyline Drive – Topanga Ranch Motel

Skyline Drive - Topanga

Endelig er den her, Skyline Drives første skikkelige album. Jeg har gledet meg til denne platen helt siden jeg anmeldte den utsøkte EPen «Skyline Drive» i fjor sommer. «Topanga Ranch Motel» er høyt oppe på min liste når året skal oppsummeres, for her er absolutt alt jeg liker og verdsetter …

Todd Snider – Tales From Moondawg’s Tavern

ToddSnider 6

Verdens beste bootleg!