Home » Konsertanmeldelse » Currently Reading:

Bergenfest 2010, dag 3: Jonas Fjeld & Henning Kvitnes og Scott H. Biram

april 30, 2010 Konsertanmeldelse No Comments

Gårsdagens Bergenfest ble innledet med et nytt forsøk på HakkePILS, og i går var det minimalt med hakking på bildet, og heldigvis ingen hakking i lyden. Så jeg fikk sett både Beth Hart, Pandamennesker og Fjeld&Kvitnes før turen gikk til Ricks.

Ricks er jo beryktet som den dårligste scenen under Bergenfest, og beholder statusen med glans etter gårsdagens konsert.
Men mer om det senere, i første omgang handler det om Fjeld & Kvitnes. Kvitnes er jo som tidligere nevnt en av mine store favoritter. Han er uten tvil Norges aller beste singer/songwriter, eller singel songwriter som han omtalte seg selv i går. Jonas Fjeld er dessuten en hedersmann uten sidestykke i norsk musikkliv, og en mann som har spilt i band med Rick Danko fortjener all respekt det er mulig å mønstre.

Etter å ha kjent hverandre i 25 år så har de omsider dratt ut på veien sammen, der de presenterer låter de har skrevet sammen over det siste året – og som kom ut på platen «Den Gamle Veien». Låtene fungerer etter min mening mye bedre live enn de gjorde på platen, som var en tanke skuffende. Majoriteten av det som presenteres fra scenen er låter som Kvitnes har skrevet, og som han også stort sett synger på – men Fjeld korer og synger som en mann, og leverer dessuten glitrende gitarspill hele veien. Det virket som han koste seg som gitarhelt på flanken, og lot Kvitnes ta mye av vokalansvaret. De har med seg et meget stødig band, et nedstrippet trommesett med Eivind Kløverød bak stikkene, Ben Basgård på gitarer og mye glitrende steelgitar, og den alltid eminente Finn Tore Tokle på bass. Dette gjør jo at låtene får et saftig driv og mye av det trøkket som mangler på plata.

De to har en knakende god tone på scenen, og selv de godt innarbeidede vitsene får nytt liv når de to småmobber hverandre gjennom hele settet. Litt improvisasjon er det også plass til, da de tydelig prøver å sette hverandre ut.

Herrene leverer som sagt låter fra sin «debutplate», men også godbiter fra egne karrierer. Med hovedvekt på Kvitnes. Som vel knapt har skrevet en dårlig låt de siste 10 årene. Begge de to har jo låter nok til å kunne fylle 2-3 egne konserter, så det er nok en utfordring å plukke ut noe som passer inn i konseptet.

Låtmessig og konsertmessig en utrolig hyggelig opplevelse, Fjeld & Kvitnes er eminente når det kommer til å få med seg publikum, og det var både allsang og utstrakt klapping under hele konserten. Generelt sett en helt glitrende stemning.

Men så var det Ricks da. Lyden på Ricks er aldri spesielt bra. Gårsdagen var intet unntak. Bassen brumler i vei og lyden innunder overhenget ved baren er som vanlig håpløs.

Og så var det tydelig at de fleste som var der IKKE hadde lest gårsdagens post om konsertoppførsel. Det var veldig mange som reagerte på skravling i går. Det stod sikkert 20 personer i forkant av baren som snakket så mye og høyt at det til tider var umulig å høre hva Fjeld & Kvitnes sa mellom låtene. Den samme gjengen skrudde da også OPP lydstyrken på stemmene sine når Herrene begynte å spille. Noe som var mer enn merkbart på de roligere låtene.
Flere foran meg prøvde å kaste stygge blikk bakover, og det var utallige som kommenterte det under konserten. Jeg hørte også et rasende kvinnemenneske utenfor lokalet etter konserten, som IKKE var spesielt fornøyd. Hun hadde visst gitt beskjed til vaktene, som sin vane tro dreit en lang en i det, så lenge skravlerne bare kjøpte øl.

Og der har vi det største problemet med Ricks. Det er ingen konsertscene, det er et skjenkested. Det hadde tatt vaktene 4 sekunder å snakke til de som stadig skravlet. For de hørte det like godt som alle oss andre. Men på Ricks prioriteres de som kjøper øl, ikke de som står på scenen og forsøker å gjøre jobben sin.

Og det oppsummerer vel opplevelsen når Kvitnes fra scenen skygger for lyset og myser bakover i salen og sier «Dette er visst ingen lyttekonsert, det er en skravlekonsert merker jeg der bak… «

Men alt i alt var det en knakende hyggelig konsert fra de to Herrer. Jeg skulle bare ønske den ble avholdt et sted der vaktene turte å prioritere artistene over fulle skravlere.

Etter Ricks gikk turen til Inside for å få med seg Scott H. Biram.

Og denne mannen er en ekte Texaner. Som omtalen sier «He is fond of BBQ; Lone Star beer; whiskey; chickens; old country, blues & bluegrass music and heavy metal.»

I 2003 kolliderte han front mot front med en diger trailer, uten at han lot seg merke nevnverdig ved det. Kun en måned senere var han på scenen, iført rullestol og intravenøst drypp.

Scott H. Biram er et enmannsband, der han, stemmen, gitaren og den oppmikkede foten hans lager mer lyd enn et gjennomsnitts band gjør i dag.

Og det var tydelig at han hadde kommet hjem til reservetexas. Det var store mengder rockabillydudes og dudettes på plass, og stemningen stod i taket allerede fra første låt.
Det er bortimot håpløst å beskrive musikken til Biram. Spesielt live. Det er blues, det er honky-tonk, det er punk, det er metal og det er mest av alt Scott H. Biram. Som tar MYE plass på scenen.  Han synger og han hoier og han grynter og han styrer på som.. vel… ingen andre.

Enkelte ble nok tatt litt på senga av den spesielle mikrofonlyden, og jeg hørte flere som kommenterte «det É så dårlig lyd. Ka é dæn skurringæn???»

Men Biram gikk sitt eget løp, og folket så stort sett ut til å være fornøyd!

Likevel, dagen oppsummert så var nok Fjeld & Kvitnes litt mer min greie – og endte opp som dagens høydepunkt.

I kveld er det dagspassdag, og da gjelder det å få med seg så mye som mulig… man gleder seg!

Related Posts with Thumbnails

Lik oss på Facebook, så unngår du å gå glipp av oppdateringer fra Dust of Daylight.

Og del gjerne dette med noen du føler fortjener det:

Stikkord: , , , , , , , , , , , , ,


Comment on this Article:







Finn oss på sosiale medier



Dust of Daylight på Facebook

Let i arkivet

  • 2015 (24)
  • 2014 (223)
  • 2013 (323)
  • 2012 (154)
  • 2011 (342)
  • 2010 (204)

The Monthly Iceberg




Vår gode venn Howard Iceberg presenterer hver måned bakgrunnen for en av sine låter.

Ønsker du omtale?


Send en mail til review@musikkbloggen.no

Please email us at the above adress, for review consideration.

 

Translate:

Møt forfatterne:

Rune Letrud

Jeg mener at livet er for kort til å høre på dårlig musikk. Og vil heller anbefale GOD musikk, og har som mål å anmelde musikk jeg LIKER, istedenfor å skrive slakteanmeldelser for å få ut innestengt aggresjon over egen utilstrekkelighet.

Noenlunde fast plass på spillelista:
Elvis, Bob Dylan, Neil Young, Reckless Kelly, The Rainmakers, American Aquarium, Sons of Bill, Lars Winnerbäck, Tom Petty, Todd Snider, Son Volt, Ryan Adams, Drive-By Truckers...

Topp 3 på spillelista:
Bob Dylan, Elvis, Lars Winnerbäck. Faller alltid tilbake på ... Les hele profilen

Har du lest denne?

28. november, 2011

John Moreland – Everything The Hard Way John Moreland – Everything The Hard Way

John Moreland er ute med sin fjerde plate i 2011. Første gang jeg hørte denne platen ble jeg bare sittende igjen og gape, og hadde den samme følelsen som når jeg hørte folk som Kasey Anderson, Chip Robinson og American Aquarium for første gang. Dette er en av årets aller aller beste plater, og jeg kan ikke gjøre annet enn å anbefale dette på det aller aller mest innstendige.

Les arkivet fra No Deal Music

No Deal Music og Musikkbloggen er som kjent samlet under navnet Dust of Daylight. Arkivet til Musikkbloggen finner man her, men No Deal Music har et rikt arkiv det er verdt å lese seg gjennom. Klikk bildet over for å finne No Deal Musics arkiv.

Anbefalte artikler

Årets album 2014

2014Header_small

2014 nærmer seg slutten, og tradisjonen tro har redaksjonsmedlemmene alvorsstemt levert inn sine topp10-lister til Redaktør Eiesland, som med sitt skjema har funnet ut hvilke plater Dust of Daylight stiller sin samlede pondus bak som «Årets aller beste album».
Årets største overraskelse er vel det totale fraværet av norske album på …

DoD Sessions: Mary Gauthier

DoD-Sessions-Mary-Gauthier

Vi har hatt besøk av Mary Gauthier i vår videoserie «Dust of Daylight Sessions». Her inviterer vi musikere vi setter pris på til å spille noen låter de selv ønsker å dele med våre lesere.
Mary er aktuell med platen Trouble and Love, som vi anmeldte i sommer. De to låtene hun …

Bendik Brænne – Do You Know Who I Think I Am

bendik2014

Basert på albumcoveret er det svært mye som taler for at fotografen, artisten og plateselskapet med fullt overlegg har gjort det som står i deres makt for å skape et bilde av Bendik Brænne som en annerledes cowboy. En som går på egne stier og veier og som gjerne bytter …

Mark Erelli – Milltowns

Mark Erelli Milltowns

Bill Morrissey døde 23. juli 2011, i et motellrom i Dalton, Georgia. Han var 59 år gammel. Hans død traff oss som kjente musikken hans hardt, men resten av verden var nok mer opptatt med å sørge over Amy Winehouse, som døde samme dagen. Født og oppvokst i Hartford, Connecticut. …

The David Mayfield Parade – Strangers

David-Mayfield--Strangers-album-cover_large

David Mayfields forrige plate Good Man Down traff meg som en kanonkule i mellomgulvet, da Redaktør Eiesland introduserte meg for mannen i fjor. Platen havnet på 4.plass på min liste over Årets Album, var platen jeg spilte mest det året, og blir fortsatt trukket frem med jevne mellomrom. Til tross for …

Reigning Sound – Shattered

Reigning Sound Shattered

Greg Cartwright er tilbake! Vel, han har aldri vært borte i og med at han siden 2009 har jobbet tett med den tøffe soul-popdama Mary Weiss fra The Shangri-Las, samt spilt inn den herlige skiva «Strychnine Dandelion» sammen med Coco Hames fra The Ettes under navnet The Parting Gifts. I …

Evig Din For Alltid – Åtte minutter fra solen

Evig Din For Alltid Åtte minutter

Evig Din For Alltid. Det er helt greit det altså. At de vil være her for alltid. Bare for meg. For der debutplaten var ujevn og tydelig preget av et litt impulsivt prosjekt fra en gammel kompisgjeng, så har spilleglede, kameratskap og jevnlige spillejobber ført til at plate nummer to …

Otis Gibbs – Souvenirs Of A Misspent Youth

OtisGibbs_Souvenirs

Det er godt og vel to år siden vi hørte fra Otis Gibbs, og da var det med den røffe og dypt personlige plata «Harder Than Hammered Hell». Nå er endelig Otis tilbake med et nytt album og det er tydelig at han har brukt de siste to årene godt …

Caleb Caudle – Paint Another Layer On My Heart

Caleb Caudle (Album Art)

Hvor mange ganger må jeg si navnet Caleb Caudle før noen reagerer? I fire år har jeg sagt at denne mannen er en av de mest talentfulle låtskrivere og artister jeg har kommet over i min tid som musikkblogger. Kanskje er han også den mest hardtarbeidende? I etterkant av ekstremt …

Jens Andersson Band – Springa Ut (EP)

Jens Andersson -Springa ut

Kjære venner, ta godt i mot Jens Andersson Band når de nå platedebuterer med EPen Springa Ut. Vi har skrevet om dem før i forbindelse med single- og videolansering, men nå er det på tide med en skikkelig introduksjon i forbindelse med dagens platedebut.
Jens Andersson er den svenske ingeniøren som …