Home » Konsertanmeldelse » Currently Reading:

Bergenfest 2010, dag 3: Jonas Fjeld & Henning Kvitnes og Scott H. Biram

april 30, 2010 Konsertanmeldelse No Comments

Gårsdagens Bergenfest ble innledet med et nytt forsøk på HakkePILS, og i går var det minimalt med hakking på bildet, og heldigvis ingen hakking i lyden. Så jeg fikk sett både Beth Hart, Pandamennesker og Fjeld&Kvitnes før turen gikk til Ricks.

Ricks er jo beryktet som den dårligste scenen under Bergenfest, og beholder statusen med glans etter gårsdagens konsert.
Men mer om det senere, i første omgang handler det om Fjeld & Kvitnes. Kvitnes er jo som tidligere nevnt en av mine store favoritter. Han er uten tvil Norges aller beste singer/songwriter, eller singel songwriter som han omtalte seg selv i går. Jonas Fjeld er dessuten en hedersmann uten sidestykke i norsk musikkliv, og en mann som har spilt i band med Rick Danko fortjener all respekt det er mulig å mønstre.

Etter å ha kjent hverandre i 25 år så har de omsider dratt ut på veien sammen, der de presenterer låter de har skrevet sammen over det siste året – og som kom ut på platen «Den Gamle Veien». Låtene fungerer etter min mening mye bedre live enn de gjorde på platen, som var en tanke skuffende. Majoriteten av det som presenteres fra scenen er låter som Kvitnes har skrevet, og som han også stort sett synger på – men Fjeld korer og synger som en mann, og leverer dessuten glitrende gitarspill hele veien. Det virket som han koste seg som gitarhelt på flanken, og lot Kvitnes ta mye av vokalansvaret. De har med seg et meget stødig band, et nedstrippet trommesett med Eivind Kløverød bak stikkene, Ben Basgård på gitarer og mye glitrende steelgitar, og den alltid eminente Finn Tore Tokle på bass. Dette gjør jo at låtene får et saftig driv og mye av det trøkket som mangler på plata.

De to har en knakende god tone på scenen, og selv de godt innarbeidede vitsene får nytt liv når de to småmobber hverandre gjennom hele settet. Litt improvisasjon er det også plass til, da de tydelig prøver å sette hverandre ut.

Herrene leverer som sagt låter fra sin «debutplate», men også godbiter fra egne karrierer. Med hovedvekt på Kvitnes. Som vel knapt har skrevet en dårlig låt de siste 10 årene. Begge de to har jo låter nok til å kunne fylle 2-3 egne konserter, så det er nok en utfordring å plukke ut noe som passer inn i konseptet.

Låtmessig og konsertmessig en utrolig hyggelig opplevelse, Fjeld & Kvitnes er eminente når det kommer til å få med seg publikum, og det var både allsang og utstrakt klapping under hele konserten. Generelt sett en helt glitrende stemning.

Men så var det Ricks da. Lyden på Ricks er aldri spesielt bra. Gårsdagen var intet unntak. Bassen brumler i vei og lyden innunder overhenget ved baren er som vanlig håpløs.

Og så var det tydelig at de fleste som var der IKKE hadde lest gårsdagens post om konsertoppførsel. Det var veldig mange som reagerte på skravling i går. Det stod sikkert 20 personer i forkant av baren som snakket så mye og høyt at det til tider var umulig å høre hva Fjeld & Kvitnes sa mellom låtene. Den samme gjengen skrudde da også OPP lydstyrken på stemmene sine når Herrene begynte å spille. Noe som var mer enn merkbart på de roligere låtene.
Flere foran meg prøvde å kaste stygge blikk bakover, og det var utallige som kommenterte det under konserten. Jeg hørte også et rasende kvinnemenneske utenfor lokalet etter konserten, som IKKE var spesielt fornøyd. Hun hadde visst gitt beskjed til vaktene, som sin vane tro dreit en lang en i det, så lenge skravlerne bare kjøpte øl.

Og der har vi det største problemet med Ricks. Det er ingen konsertscene, det er et skjenkested. Det hadde tatt vaktene 4 sekunder å snakke til de som stadig skravlet. For de hørte det like godt som alle oss andre. Men på Ricks prioriteres de som kjøper øl, ikke de som står på scenen og forsøker å gjøre jobben sin.

Og det oppsummerer vel opplevelsen når Kvitnes fra scenen skygger for lyset og myser bakover i salen og sier «Dette er visst ingen lyttekonsert, det er en skravlekonsert merker jeg der bak… «

Men alt i alt var det en knakende hyggelig konsert fra de to Herrer. Jeg skulle bare ønske den ble avholdt et sted der vaktene turte å prioritere artistene over fulle skravlere.

Etter Ricks gikk turen til Inside for å få med seg Scott H. Biram.

Og denne mannen er en ekte Texaner. Som omtalen sier «He is fond of BBQ; Lone Star beer; whiskey; chickens; old country, blues & bluegrass music and heavy metal.»

I 2003 kolliderte han front mot front med en diger trailer, uten at han lot seg merke nevnverdig ved det. Kun en måned senere var han på scenen, iført rullestol og intravenøst drypp.

Scott H. Biram er et enmannsband, der han, stemmen, gitaren og den oppmikkede foten hans lager mer lyd enn et gjennomsnitts band gjør i dag.

Og det var tydelig at han hadde kommet hjem til reservetexas. Det var store mengder rockabillydudes og dudettes på plass, og stemningen stod i taket allerede fra første låt.
Det er bortimot håpløst å beskrive musikken til Biram. Spesielt live. Det er blues, det er honky-tonk, det er punk, det er metal og det er mest av alt Scott H. Biram. Som tar MYE plass på scenen.  Han synger og han hoier og han grynter og han styrer på som.. vel… ingen andre.

Enkelte ble nok tatt litt på senga av den spesielle mikrofonlyden, og jeg hørte flere som kommenterte «det É så dårlig lyd. Ka é dæn skurringæn???»

Men Biram gikk sitt eget løp, og folket så stort sett ut til å være fornøyd!

Likevel, dagen oppsummert så var nok Fjeld & Kvitnes litt mer min greie – og endte opp som dagens høydepunkt.

I kveld er det dagspassdag, og da gjelder det å få med seg så mye som mulig… man gleder seg!

Related Posts with Thumbnails

Lik oss på Facebook, så unngår du å gå glipp av oppdateringer fra Dust of Daylight.

Og del gjerne dette med noen du føler fortjener det:

Stikkord: , , , , , , , , , , , , ,


Comment on this Article:







Finn oss på sosiale medier



Dust of Daylight på Facebook

Les arkivet fra No Deal Music

No Deal Music og Musikkbloggen er som kjent samlet under navnet Dust of Daylight. Arkivet til Musikkbloggen finner man her, men No Deal Music har et rikt arkiv det er verdt å lese seg gjennom. Klikk bildet over for å finne No Deal Musics arkiv.

Let i arkivet

  • 2015 (103)
  • 2014 (223)
  • 2013 (323)
  • 2012 (154)
  • 2011 (342)
  • 2010 (204)

The Monthly Iceberg




Vår gode venn Howard Iceberg presenterer hver måned bakgrunnen for en av sine låter.

Ønsker du omtale?


Send en mail til review@musikkbloggen.no

Please email us at the above adress, for review consideration.

 

Translate:

Møt forfatterne:

Rune Letrud

Jeg mener at livet er for kort til å høre på dårlig musikk. Og vil heller anbefale GOD musikk, og har som mål å anmelde musikk jeg LIKER, istedenfor å skrive slakteanmeldelser for å få ut innestengt aggresjon over egen utilstrekkelighet.

Noenlunde fast plass på spillelista:
Elvis, Bob Dylan, Neil Young, Reckless Kelly, The Rainmakers, American Aquarium, Sons of Bill, Lars Winnerbäck, Tom Petty, Todd Snider, Son Volt, Ryan Adams, Drive-By Truckers...

Topp 3 på spillelista:
Bob Dylan, Elvis, Lars Winnerbäck. Faller alltid tilbake på ... Les hele profilen

Har du lest denne?

23. november, 2012

Fredagsvideo: Christine Sandtorv – Blåse på Fredagsvideo: Christine Sandtorv – Blåse på

Det er fredag, og den siste uken så har minisjefen hjemme sørget for at platen «Gullamanter» som jeg anmeldte i forrige uke gått på temmelig jevn rotasjon. Så da passet det bra at Christine Sandtorv spilte med det eminente Voksne Herrers Orkester på Logen Bar for litt siden, og at videoene har havnet på YouTube. Det er fredag, og etter en slitsom uke så hadde det kanskje vært greit med noen som kunne blåse på.

Anbefalte artikler

Josh Rouse – The Embers of Time

GZ LP 3mm spine

Å høre på en ny skive av Josh Rouse er som å få et liten forsmak på sommeren som ligger der foran oss, varm og behagelig. Musikken til Rouse minner meg om en mild sommerbris. Den sitter godt i øret og jeg tror neppe det finnes mange som direkte misliker …

Son Volt – Honky Tonk

Son-Volt-Honky-Tonk

«Do Honky Tonk angels still walk this ground ?» spør Jay Farrar i låten «Seawall». Etter å ha levd med «Honky Tonk» på øret i en ukes tid, så er svaret et definitivt og rungende «JA!» Fra de to felene til Justin Branum og Gary Hunt tar oss inn i …

Asbjørn Ribe og De – 1400 Ski

Asbjørn Ribe 1400_SKI_cover

Asbjørn Ribe og De er klar med platen «1400 Ski», og godt hjulpet av produsent Rune Berg så har dette blitt en skikkelig godbit av en plate som oser kvalitet i både låter, produsjon og ikke minst tangentspillet. Det er langt imellom gode norske plater med piano som fokusinstrument, så …

Rune Berg – Hølå

RuneBerg-FrontVINYLCOVER_2000px

2012. Året da Rune Berg var overalt. Både i et gjenforent Number Seven Deli, på vinyl sammen med 3/5 av det som en gang var The Margarets, som produsent og/eller tekniker for en rekke andre artister; blant annet bloggfavoritter som Hakan Markussen, Robert Post og Asbjørn Ribe, som låtskriver i …

De Musikalske Dvergene – Tunge steiner

cover-900

Endelig! ENDELIG er den her. De Musikalske Dvergenes «Tunge steiner». Deres udiskutabelt beste plate. Som blodfan av Dvergene siden jeg hørte deres første single «Marianne (Tempo Corvette) på Ungdommens Radioavis rundt 1989, så hevder jeg til og med at denne platen er bedre enn debuten «En klase bananer og en …

Debonzo Brothers – One Damn Heart

DebonzoBrothers-Cover

Fra Raleigh i North Carolina så poppet det plutselig opp en epost med videoen «Break My Heart Tonight». Låten er trolig spesiallaget for å trykke på alle de riktige knappene hos meg, så jeg kastet meg over platen med stor apetitt.
Og brødrene Jeff og Keef Debonzo skuffer ikke på «One …

The Damn Quails – Down The Hatch

DamnQuails-DowntheHatch

Jeg ble anbefalt The Damn Quails via Facebook, og fant frem til en webside der de streamet låten «Fools Gold». Min ett og et halvt år gamle sønn brøt umiddelbart ut i ellevill dansing på gulvet, så jeg bestilte platen på flekken. Han har arvet sin fars øre for kvalitetsmusikk …

Frem fra glemselen: Magnolia Electric Co. – What Comes After The Blues

Magnolia Electric - What Comes After The Blues

For noen år siden hang jeg på et meget hyggelig forum der vi hadde et konsept der man med jevne mellomrom lagde cd-samlinger med sine favorittlåter og sendte til en ukjent person et eller annet sted i verden – litt som «Secret Santa»… man får tildelt et navn og en …

Konsertoppførsel

Konsertpublikum_fremhevet

At band og artister av og til drar ut i verden for å spille foran levende mennesker har pågått en god stund. At voksne mennesker fortsatt ikke vet hvordan de skal oppføre seg på konsert er en gåte for mange.