Helt ut fra ingenting så dukket plutselig den nye platen til A.A. Bondy opp i fjor, og suste rett inn på undertegnedes toppliste, der den inntok plassen nummer 2 på listen over «Årets Beste Plater».

Bondy spilte i rockebandet Verbena på 90-tallet, men gikk solo når bandet ble oppløst i 2003. Den første platen hans het «American Hearts», og kom ut i 2007. Platen var en helt annen musikalsk retning enn Verbena, og han fikk en god del oppmerksomhet på grunnlag av det.

Bondy kjøpte seg hus i fjellene i Catskills, og jobbet med å perfeksjonere musikkstilen sin der oppe i fjellene. Og det er tydelig at fjelluften og det å bo i et lite lokalsamfunn med i overkant av 1000 personer passer ham bra. Det setter dessuten kraftig preg på musikken hans.

Bondy har i et intervju fortalt at sist han turnerte (etter American Hearts), så bodde han bak i bilen sin på diverse rasteplasser, for han hater hoteller og spesielt kjemikaliene de bruker for å rengjøre rommene. Så et hus i Catskills er nok en god idé. Det er ikke til å unngå at man sammenligner dette med The Band og perioden rundt «Music From Big Pink». Et band som søkte tilbake til de amerikanske røttene i et lite lokalsamfunn, og skrev låter omgitt av furuskog og fjelluft. Det er dessuten tydelig at Bondy har et godt øre til Dylan, og særlig da musikken fra perioden rundt Big Pink.

Alt fra første tone på «When The Devils Loose» så var jeg solgt.
Bondys såre stemme, litt (tidlig) Paul Simonsk folkemusikk-gitar, kombinert med et meget nedstrippet band som håndterer låtene hans på en fullstendig utsøkt måte er tett opp mot perfekt. Bandet låter som ei kule, og tekstene til Bondy gjør det virkelig verdt å sette seg ned og lytte til. På sitt beste skriver han låter selv Ryan Adams ville vært stolt av, og enkelte låter hadde ikke skilt seg nevnverdig ut på en Ryan-skive. Både tekst, lyd og vokalmessig…

Misforstå meg rett nå, dette er langt fra en «ny» Ryan Adams. Bondy lager sin helt egen sound og musikkstil på denne platen – og som Adams så trekker han veksler på alt det f.eks The Band gjorde for Americana-sjangeren i sin tid.

Det beste med platen er muligens lyden og stemningen. Gitar og piano høres skikkelig dirty ut – på en skikkelit Tom Waits-måte, og matcher stemmen til Bondy på en perfekt måte. Eller muligens er det omvendt. Og at jeg, som er en sucker for gode tekster, fremhever lyden som det beste på en så velskrevet plate sier vel bare sitt.

Det er veldig vanskelig å trekke frem låter som er bedre enn andre, da dette er en skikkelig PLATE. Men låter som «Mightiest Of Guns», «A Slow Parade», «When The Devil’s Loose», «To The Morning» og «Oh The Vampyre» kan i hvertfall trekkes frem som klassikere. Og det er jo egentlig halve plata. Og det er feil å hoppe over «I Can See The Pines Are Dancing» (hørte jeg inspirasjon ??), og «False River», og den fantastiske pianolåten «On The Moon». For ikke å glemme «The Mercy Wheel» og «The Coal Hits The Fire»… vel, da har jeg nevnt alle låtene på plata – siden jeg ikke klarer å skille ut noen av dem… bare det å plukke ut 2-3 låter som eksempelklipp er et mareritt, da en enkelt låt ikke yter denne fantastiske plata rettferdighet.

Uansett – liker du The Band. Liker du Bob Dylan. Liker du gammal Ryan Adams, Whiskeytown, Uncle Tupelo og Jay Farrar… referanselisten kan gjøres mye lengre enn dette, men er dette i platesamlingen din, så liker du A.A Bondy. Såpass tror jeg at jeg kan garantere.

Hør «When The Devil’s Loose»:

Get the Flash Player to see the wordTube Media Player.

Hør «I Can See The Pines Are Dancing»:

Get the Flash Player to see the wordTube Media Player.

Hør «On The Moon»:

Get the Flash Player to see the wordTube Media Player.

Kjøp platen hos Platekompaniet.

Eller hør platen på Spotify:

SHARE
Forrige artikkelFrem Fra Glemselen: The Rambelins – Into The Woods
Neste artikkelReckless Kelly – Millican
Jeg mener at livet er for kort til å høre på dårlig musikk. Og vil heller anbefale GOD musikk, og har som mål å anmelde musikk jeg LIKER, istedenfor å skrive slakteanmeldelser for å få ut innestengt aggresjon over egen utilstrekkelighet. Noenlunde fast plass på spillelista: Elvis, Bob Dylan, Neil Young, Reckless Kelly, The Rainmakers, American Aquarium, Sons of Bill, Lars Winnerbäck, Tom Petty, Todd Snider, Son Volt, Ryan Adams, Drive-By Truckers... Topp 3 på spillelista: Bob Dylan, Elvis, Lars Winnerbäck. Faller alltid tilbake på disse når jeg går lei av å prøve å finne diamantene i kullbingen. Noen favorittskiver: Son Volt - Trace Bob Dylan - Blood On The Tracks Neil Young - Ragged Glory Lars Winnerbäck - Södermarken Chip Robinson - Mylow Kasey Anderson - Nowhere Nights Paul Simon - Graceland Drive-By Truckers - Dirty South Ryan Adams - 48Hours The Backsliders - Throwin' Rocks At The Moon

1 COMMENT

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here