Gårsdagens Bergenfest ble innledet med et nytt forsøk på HakkePILS, og i går var det minimalt med hakking på bildet, og heldigvis ingen hakking i lyden. Så jeg fikk sett både Beth Hart, Pandamennesker og Fjeld&Kvitnes før turen gikk til Ricks.
At band og artister av og til drar ut i verden for å spille foran levende mennesker har pågått en god stund. At voksne mennesker fortsatt ikke vet hvordan de skal oppføre seg på konsert er en gåte for mange.
Ryan Bingham flyter på en bølge av medgang for tiden, etter suksessen med musikken til filmen «Crazy Heart», der han skrev og synger tittellåten, spiller i filmen (det første innleide bandet til Bad Blake, Tony fra Tony & The Renegades som backer ham i bowlinghallen), og har en låt til med på sountracket. Tittellåten «The Weary Kind» har fått både Oscar og Golden Globe.
Men Bingham dukket opp på platefronten i 2004, da han etter flere år som okserytter på Rodeo ga ut platen «Wishbone Saloon». Etter en ny plate i 2006 – «Dead Horses», ble han i 2007 hentet til Lost Highway – og da kom den fantastiske «Mescalito» dinglende – produsert av Marc Ford, fra Black Crowes.
I går var det onsdag, og planen var å se dobbelkonsert med Slim Cessna’s Auto Club og Hayseed Dixie på Garage.
Slim Cessna var en av de ytterst få konsertene på årets (for meg personlig litt tynne) program som jeg virkelig gledet meg til. Logisk nok ble den avlyst. Dermed stod bare Hayseed Dixie igjen, og de har jeg sett før – så en tur til byen i øsende regnvær med påfølgende jobbedag dagen etter ble droppet til fordel for sofaliv. Hadde for en gangs skyld vært fornuftig og planlagt å kjøpe billetter i døren. Da er det litt enklere å droppe utflukter.
Gjorde et nytt forsøk på å se HakkePILS, med samme resultat som tirsdag.
Idag er det ny BergenfestDag, og nye muligheter… Scott H. Biram er vel dagens høydepunkt. Og i morgen er det dagspassdag…
CCR. Nei, ikke Creedence Clearwater Revival, men Cross Canadian Ragweed. Et band fra Yukon i Oklahoma, som leverer noe av den tøffeste countryrocken jeg har hørt siden Reckless Kelly debuterte.
… Continue Reading
Da var Bergenfest igang, og selv om jeg helt personlig finner lite interessant på programmet, så er det noen godbiter gjemt innimellom – og det må vel være tidenes mest varierte Bergenfestprogram. Uansett er Bergenfest stas, så avgårde må man jo. Spesielt etter at dagspass ble innført.
På slutten av 90-tallet hadde jeg samlet plater noen år, men innkjøpene bestod stort sett av komplettering av artister som var mest aktive på ’60 og ’70 tallet. Mest fordi det ikke ble gitt ut særlig med bra musikk… det var før jeg oppdaget alt. country / No Depression / Americana…
… Continue Reading
Helt ut fra ingenting så dukket plutselig den nye platen til A.A. Bondy opp i fjor, og suste rett inn på undertegnedes toppliste, der den inntok plassen nummer 2 på listen over «Årets Beste Plater».
En av de beste platene noen sinne utgitt i Norge. The Rambelins andre plate er forøvrig også på den listen.
The Rambelins sier du ? Hvis vi sier Kyrre Fritzner er det kanskje flere som nikker gjenkjennende.
Suksessprodusenten Fritzner flyttet på et tidspunkt til Bergen – den gang var han hverken suksess eller produsent, da var han bare Kyrre. Han møtte etterhvert Finn Gunnar Bårdsen, Kjetil Melkersen, Ketil E. Pedersen og Richard Strømsnes.
Denne gjengen dannet bandet Uncle Sam’s Wigwam Party, og spilte musikk i retning amerikansk rock type Aerosmith og deromkring. Finn Gunnar Bårdsen ble etterhvert erstattet av Yngvar Flatøy (senere Logikal).
Fritzner hadde også mer enn en finger med i spillet når Garage ble et sted å regne med for rockehungrig ungdom i Bergen. Men før han ble kaffekoker i Rodeløkka Studios, så var det altså musikerkarrieren som opptok all tid.
Uncle Sam’s Wig Wam Party, etterhvert Wig Wam Party, flyttet til Oslo, og var litt på søken etter sin egen identitet.
Jeg husker at de ble booket til Kalvøya i 1993, på selveste Neil Young dagen. Skuffelsen var stor når jeg leste på plakaten på Kalvøya at de var erstattet av et band ved navn «The Rambelins».
Dette her var jo før internett, så all info kom via noe vi den gang kalte «aviser» og samtaler med andre musikkinteresserte. Informasjonen om at det jo var Uncle Sam’s som hadde byttet navn hadde ikke nådd dalstroka innafor.
Ikke at det gjorde noe, for det var jo heller ikke det samme bandet. Musikalsk that is.
Til tross for en UTROLIG lang og våt kveld på festivalcampen dagen før, så var det tydelig at The Rambelins var gode greier. Og når debutplata kom ut var jeg overbevist.
The Rambelins hadde blitt et semiakustisk band med referanser til både pop, country og irsk folkemusikk. Men uten å være blåkopier av noe som helst, så hadde de klart å lage seg sin helt egne stil – som låt forskjellig fra alt annet.
Og det var selvsagt, og heldigvis, plate på vei! «Into The Woods» var innspilt i Stockholm, og var klar i butikkene tidlig på høsten 1993.
«Into The Woods » er en utrolig stemningsfull plate, full av glitrende låter, gode harmonier, fantastiske melodier og det er bare så overtydelig hvor Fritzner har lagt grunnlaget for produsentsuksessen. Det gjemmer seg små godbiter overalt i låtene. En snedig liten gitarsolo her, en fjong liten felesnutt der – og litt mandolin lirker seg innimellom, før det kommer et kjapt elgitar-riff, fulgt opp av et kjapt lite trekkspill. Dessuten er jo Fritzner er en skremmende god vokalist.
Det viktigste med Rambelins er uansett bandfølelsen. Du hører at dette er ting som er laget av folk som virkelig koser seg og kan spille og leke med musikken.
Låter som «What A Night That Was», «Something For The Kids», «Into The Woods» er så pent spilt og glitrende produsert at det er en fryd. Plata er noe så sjeldent som blottet for dødpunkter. Alle låtene fungerer, og ikke minst fungerer de SAMMEN som en plate. Slik kunne altså verden være før singlekjøret startet…
Dette er en av de aller aller fineste platene jeg vet, og er anbefalt sommermusikk for alle og enhver.
Kan kjøpes på bruktbutikker og på platekompaniets mp3butikk.
platekompaniet.no/mp3 (digitalt remastret 2010)
Hør «What A Night That Was»:
Hør hele platen på Spotify.
Kasey Anderson er for tiden på turné, og her er en video fra konserten hans på Muddy Waters i Santa Barbara fra 6. april i år.
 |  |  |  |  |
 | ||||
Her finner du alle innlegg i serien The Monthly Iceberg, hvor vi i samarbeid med Howard Iceberg presenterer hans låter.
Jeff Porter fra Kansas City i Missouri gir oss deilig øresnop med låten «Still She Waits» fra platen «15 Miles». Anbefalt lytting for alle!
Michael McDermotts hittil beste plate, «Hey La Hey» er en studie i fantastiske tekster fra en utrolig låtskriver. Denne kan ikke anbefales nok…
Howard Iceberg er en legende i hjembyen Kansas City, og nå fortjener virkelig resten av verden å oppdage denne fantastiske låtskriveren. Howard Iceberg skriver tekster på et nivå som det er få andre forunt å nå opp til…
At band og artister av og til drar ut i verden for å spille foran levende mennesker har pågått en god stund. At voksne mennesker fortsatt ikke vet hvordan de skal oppføre seg på konsert er en gåte for mange.
Reckless Kellys legendariske debutalbum. En av de beste debutplatene som noen sinne er utgitt.
Har du hørt denne plata? Hvis ikke så misunner jeg deg virkelig opplevelsen med å oppdage denne for første gang… lån øret ditt til Joe Whyte, du kommer aldri til å angre…
Rett inn fra sidelinjen dukket det i 2010 opp en ukjent nykommer og endte opp med tittelen «Årets album» i Musikkbloggens årsoppsummering. Les om fjorårets store overraskelse…
Kasey Anderson har laget sin hittil beste plate i «Nowhere Nights» som beskriver perioden der han bestemte seg for å flytte hjem til Portland. Vi anbefaler en av sjangerens mest spennende singer/songwriters.
Følg Musikkbloggen...