Joe Whyte – Devil In The Details

Joe Whyte gjør det helt riktige. Han høres litt ut som Ryan Adams, eller kanskje Jesse Malin, han skriver gode tekster og han skrur sammen utrolig gode låter – og så spiller han munnspill som høres akkurat ut som Steve Earle. Så kombinerer han dette til å lage plata “Devil In The Details”.

“Devil In The Details” kom ut i 2007, og siden den gang har Whyte blitt plukket opp av et større management, og har turnert med flere av de store i Americanamiljøet i USA.
Og det er ikke så rart, når man hører kvaliteten på det han leverer.
Etter debuten med The Lower 48 i 2005 så har han jobbet jevnt og trutt for å bygge karriere – og vi går nå bare og venter på neste plate. Det antydes en EP i mai…

Tilbake til “Devil”.

Plata minner mye om Ryan Adams i Hearbreaker/Gold-perioden hans, uten at de har den samme tilnærmingen til tekster. Der Ryan Adams skriver rett fra et filleristet hjerte, så er Whyte mer observatøren og betrakteren, men fra et veldig personlig ståsted. Han skriver også veldig direkte, det trengs lite tolkning av diffuse bilder for å forstå hvor Whyte vil med tekstene sine. Det kan selvsagt forklares ut fra at Whyte bor i New York, hvor man fort får et annet verdensbilde og fokus enn i North Carolina.

Whyte har en stemme som er utrolig behagelig å høre på, samtidig som han synger på en måte som publikum har betegnet som “haunting”.

Plata spenner fra rockere som “Mercury” til rolige låter i nærmest gospelsteming som f.eks “No More”, men har mye country-referanser i flere av låtene, f.eks førstelåta “This Foolish Heart” – hvor det er både mandolin og countryfele som viktige bestanddeler.
Andrelåta “Let Me Down” kunne vært både produsert og sunget av Ryan Adams i Heartbreaker-perioden hans.

Mange ville vel kanskje sagt at Whyte ligger litt vel tett opp mot Ryan Adams, men siden jeg er stor fan av Ryan, og han ikke akkurat er aktiv om dagen (hvis man ser bort fra metal-albumet han nettopp har laget), så er det helt greit for min del. Også når han spiller munnspill som Steve Earle på tittelsporet “Devil In The Details”.

Som nevnt trykker Whyte på litt mer i låten “Mercury”, og her hører man også hva som bor i mannen, både tekstmessig og låtmessig. Ikke det samme Ryan Adams-sporet her, men med en steike pen pedalsteel som ligger i bakgrunnen under litt gitar og banjo.

“Linden To LA” fortsetter i samme sporet, og det er tydelig at det er på disse låtene Whyte er seg selv, og skal man absolutt sammenligne med noe så vil jeg heller trekke litt paraleller til Whiskeytown. “Wrecking Ball” er nok en god låt, der Whyte viser frem hva som bor i stemmen hans.

Etter et par låter i den litt rolige sjangeren via nevnte “No More”, og deretter “Out Of Tune” og “Just In Case”, så bryter Whyte med det vanlige “Nest siste låt på plata er platas dårligste”-konseptet som er ganske så utbredt, og leverer en sabla god låt i “It’s About Time”, før han avslutter med “Ring Around The Moon” som mest av alt minner meg om gammal Rainmakers. Rainmakers med pedal steel i dette tilfellet. Og det er slettes ingen dum ting…

Alt i alt, dette er enkelt, det er pent og det er mest av alt veldig bra! Anbefales for Americanafans.

Kjøp plata hos joewhyte.com

Du kan høre en del av musikken hans på Soundcloud.