Home » Americana » Currently Reading:

Joe Whyte – Devil In The Details

mars 29, 2010 Americana 1 Comment

Joe Whyte gjør det helt riktige. Han høres litt ut som Ryan Adams, eller kanskje Jesse Malin, han skriver gode tekster og han skrur sammen utrolig gode låter – og så spiller han munnspill som høres akkurat ut som Steve Earle. Så kombinerer han dette til å lage plata «Devil In The Details».

«Devil In The Details» kom ut i 2007, og siden den gang har Whyte blitt plukket opp av et større management, og har turnert med flere av de store i Americanamiljøet i USA.
Og det er ikke så rart, når man hører kvaliteten på det han leverer.
Etter debuten med «The Lower 48″ i 2005 så har han jobbet jevnt og trutt for å bygge karriere – og vi går nå bare og venter på neste plate. Det antydes en EP i mai…

Tilbake til «Devil».

Plata minner mye om Ryan Adams i Hearbreaker/Gold-perioden hans, uten at de har den samme tilnærmingen til tekster. Der Ryan Adams skriver rett fra et filleristet hjerte, så er Whyte mer observatøren og betrakteren, men fra et veldig personlig ståsted. Han skriver også veldig direkte, det trengs lite tolkning av diffuse bilder for å forstå hvor Whyte vil med tekstene sine. Det kan selvsagt forklares ut fra at Whyte bor i New York, hvor man fort får et annet verdensbilde og fokus enn i North Carolina.

Whyte har en stemme som er utrolig behagelig å høre på, samtidig som han synger på en måte som publikum har betegnet som «haunting».

Plata spenner fra rockere som «Mercury» til rolige låter i nærmest gospelsteming som f.eks «No More», men har mye country-referanser i flere av låtene, f.eks førstelåta «This Foolish Heart» – hvor det er både mandolin og countryfele som viktige bestanddeler.
Andrelåta «Let Me Down» kunne vært både produsert og sunget av Ryan Adams i Heartbreaker-perioden hans.

Mange ville vel kanskje sagt at Whyte ligger litt vel tett opp mot Ryan Adams, men siden jeg er stor fan av Ryan, og han ikke akkurat er aktiv om dagen (hvis man ser bort fra metal-albumet han nettopp har laget), så er det helt greit for min del. Også når han spiller munnspill som Steve Earle på tittelsporet «Devil In The Details».

Som nevnt trykker Whyte på litt mer i låten «Mercury», og her hører man også hva som bor i mannen, både tekstmessig og låtmessig. Ikke det samme Ryan Adams-sporet her, men med en steike pen pedalsteel som ligger i bakgrunnen under litt gitar og banjo.

«Linden To LA» fortsetter i samme sporet, og det er tydelig at det er på disse låtene Whyte er seg selv, og skal man absolutt sammenligne med noe så vil jeg heller trekke litt paraleller til Whiskeytown. «Wrecking Ball» er nok en god låt, der Whyte viser frem hva som bor i stemmen hans.
Etter et par rolige låter i den litt rolige sjangeren via nevnte «No MOre», og deretter «Out Of Tune» og «Just In Case», så bryter Whyte med det vanlige «Nest siste låt på plata er platas dårligste»-konseptet som er ganske så utbredt, og leverer en sabla god låt i «It’s About Time», før han avslutter med «Ring Around The Moon» som mest av alt minner meg om gammal Rainmakers. Rainmakers med pedal steel i dette tilfellet. Og det er slettes ingen dum ting…

Alt i alt, dette er enkelt, det er pent og det er mest av alt veldig bra! Anbefales for Americanafans.

Kjøp plata hos joewhyte.com

Hør «Mercury»:

Get the Flash Player to see the wordTube Media Player.

Related Posts with Thumbnails

Stikkord: , , , , , , , ,


Currently there is "1 comment" on this Article:

  1. En god anmeldelse, og bra sammenligning med Ryan Adams og kompisen hans Jesse Marlin.
    Likte veldig godt sounden hans!

    Keep up the good work!

Comment on this Article:







Sosialisér med Musikkbloggen

Dust of Daylight på Facebook

Abonnér på vårt RSS Feed

Abonnér på Musikkbloggen

Let i arkivet

  • 2014 (93)
  • 2013 (323)
  • 2012 (154)
  • 2011 (342)
  • 2010 (204)

The Monthly Iceberg




Vår gode venn Howard Iceberg presenterer hver måned bakgrunnen for en av sine låter.

Heng med Dr. Philmar




Ta turen inn i Dr. Philmars lett forstyrrede verden, la deg forføre av hans stemningsfulle fortellinger og misforståtte lykke.

Ønsker du omtale?

Send en mail til rune@musikkbloggen.no
eller bruk ReviewShine:

Møt forfatterne:

Rune Letrud

Jeg mener at livet er for kort til å høre på dårlig musikk. Og vil heller anbefale GOD musikk, og har som mål å anmelde musikk jeg LIKER, istedenfor å skrive slakteanmeldelser for å få ut innestengt aggresjon over egen utilstrekkelighet.

Noenlunde fast plass på spillelista:
Elvis, Bob Dylan, Neil Young, Reckless Kelly, The Rainmakers, American Aquarium, Sons of Bill, Lars Winnerbäck, Tom Petty, Todd Snider, Son Volt, Ryan Adams, Drive-By Truckers...

Topp 3 på spillelista:
Bob Dylan, Elvis, Lars Winnerbäck. Faller alltid tilbake på ... Les hele profilen

Dust of Daylight LIVE

Har du lest denne?

16. mars, 2014

Tanker fra Hobbyrommet – Pono til folket Tanker fra Hobbyrommet – Pono til folket

Jeg har en fetter som elsker Apple. Alt som har med Apple å gjøre er av stor verdi for ham. Han jublet konstant i en uke når han fikk sin første I-pod, gråt når Steve Jobs døde, er daglig inne på I-tunes, ofte i timevis, og han benytter enhver sjanse til å påpeke Appels uovertruffenhet, på Facebook, Twitter, ja sågar i e-poster sendt til undertegnede.

Les arkivet fra No Deal Music

No Deal Music og Musikkbloggen er som kjent samlet under navnet Dust of Daylight. Arkivet til Musikkbloggen finner man her, men No Deal Music har et rikt arkiv det er verdt å lese seg gjennom. Klikk bildet over for å finne No Deal Musics arkiv.

Anbefalte artikler

The David Mayfield Parade – Good Man Down

original-dmpcover

Når man kommer over en soleklar kandidat til årets album blir jeg i første omgang helt stille, jeg har ikke lyst til å dele det jeg hører med noen, bare være for meg selv litt til i den hemmelige verdenen som bare finnes mellom meg og musikken. Etter å ha spilt …

De Musikalske Dvergene – Tunge steiner

cover-900

Endelig! ENDELIG er den her. De Musikalske Dvergenes «Tunge steiner». Deres udiskutabelt beste plate. Som blodfan av Dvergene siden jeg hørte deres første single «Marianne (Tempo Corvette) på Ungdommens Radioavis rundt 1989, så hevder jeg til og med at denne platen er bedre enn debuten «En klase bananer og en …

McDougall – A Few Towns More

McDougall_AFewTownsMore

 
«A Few Towns More» sparkes igang med en real fest. Det er taktfast klapping, en svingende banjo, tramping og en gruppe mennesker i særdeles godt humør som nynner høylydt i takt med låten.
Man lurer et øyeblikk på hva i allverden dette er, men når «Coleraine» er ferdig og McDougall fyrer …

American Aquarium – Burn. Flicker. Die.

BurnFlickerDie-American-Aquarium

Den følelsen når et album tar rennafart og måker til deg midt i mellomgulvet med all kraft, før det utnytter det at du er midlertidig uskadeliggjort til å innta hjernen din med full kraft  og brenner seg fast med en intensitet som gir deg akkurat DET rushet. Det rushet …

Sons of Bill – Sirens

SonsOfBillSirens-Small

Våre venner i Sons Of Bill er ute med oppfølgeren til den glitrende «One Town Away». Platen har fått navnet «Sirens», og er en tydelig vridning inn mot et litt mer kommersielt landskap for brødrene Wilson.
Jeg er veldig glad i forrige plate, og brukte lang tid på å like denne …

The James Low Western Front – Whiskey Farmer

The James Low Western Front-Whiskey Farmer

The James Low Western Front er et hyggelig bekjentskap som kom dinglende fra Reviewshine. Bandet fra Portland har laget en plate som fokuserer på å presentere gode tekster i en halvakustisk tapning som gir både ord og melodi god nok plass til å feste seg i hodet.
«Whiskey Farmer» er et …

Todd Snider – Tales From Moondawg’s Tavern

ToddSnider 6

Verdens beste bootleg!

Konsertoppførsel

Konsertpublikum_fremhevet

At band og artister av og til drar ut i verden for å spille foran levende mennesker har pågått en god stund. At voksne mennesker fortsatt ikke vet hvordan de skal oppføre seg på konsert er en gåte for mange.