Home » Americana » Currently Reading:

Joe Whyte – Devil In The Details

mars 29, 2010 Americana 1 Comment

Joe Whyte gjør det helt riktige. Han høres litt ut som Ryan Adams, eller kanskje Jesse Malin, han skriver gode tekster og han skrur sammen utrolig gode låter – og så spiller han munnspill som høres akkurat ut som Steve Earle. Så kombinerer han dette til å lage plata «Devil In The Details».

«Devil In The Details» kom ut i 2007, og siden den gang har Whyte blitt plukket opp av et større management, og har turnert med flere av de store i Americanamiljøet i USA.
Og det er ikke så rart, når man hører kvaliteten på det han leverer.
Etter debuten med «The Lower 48″ i 2005 så har han jobbet jevnt og trutt for å bygge karriere – og vi går nå bare og venter på neste plate. Det antydes en EP i mai…

Tilbake til «Devil».

Plata minner mye om Ryan Adams i Hearbreaker/Gold-perioden hans, uten at de har den samme tilnærmingen til tekster. Der Ryan Adams skriver rett fra et filleristet hjerte, så er Whyte mer observatøren og betrakteren, men fra et veldig personlig ståsted. Han skriver også veldig direkte, det trengs lite tolkning av diffuse bilder for å forstå hvor Whyte vil med tekstene sine. Det kan selvsagt forklares ut fra at Whyte bor i New York, hvor man fort får et annet verdensbilde og fokus enn i North Carolina.

Whyte har en stemme som er utrolig behagelig å høre på, samtidig som han synger på en måte som publikum har betegnet som «haunting».

Plata spenner fra rockere som «Mercury» til rolige låter i nærmest gospelsteming som f.eks «No More», men har mye country-referanser i flere av låtene, f.eks førstelåta «This Foolish Heart» – hvor det er både mandolin og countryfele som viktige bestanddeler.
Andrelåta «Let Me Down» kunne vært både produsert og sunget av Ryan Adams i Heartbreaker-perioden hans.

Mange ville vel kanskje sagt at Whyte ligger litt vel tett opp mot Ryan Adams, men siden jeg er stor fan av Ryan, og han ikke akkurat er aktiv om dagen (hvis man ser bort fra metal-albumet han nettopp har laget), så er det helt greit for min del. Også når han spiller munnspill som Steve Earle på tittelsporet «Devil In The Details».

Som nevnt trykker Whyte på litt mer i låten «Mercury», og her hører man også hva som bor i mannen, både tekstmessig og låtmessig. Ikke det samme Ryan Adams-sporet her, men med en steike pen pedalsteel som ligger i bakgrunnen under litt gitar og banjo.

«Linden To LA» fortsetter i samme sporet, og det er tydelig at det er på disse låtene Whyte er seg selv, og skal man absolutt sammenligne med noe så vil jeg heller trekke litt paraleller til Whiskeytown. «Wrecking Ball» er nok en god låt, der Whyte viser frem hva som bor i stemmen hans.
Etter et par rolige låter i den litt rolige sjangeren via nevnte «No MOre», og deretter «Out Of Tune» og «Just In Case», så bryter Whyte med det vanlige «Nest siste låt på plata er platas dårligste»-konseptet som er ganske så utbredt, og leverer en sabla god låt i «It’s About Time», før han avslutter med «Ring Around The Moon» som mest av alt minner meg om gammal Rainmakers. Rainmakers med pedal steel i dette tilfellet. Og det er slettes ingen dum ting…

Alt i alt, dette er enkelt, det er pent og det er mest av alt veldig bra! Anbefales for Americanafans.

Kjøp plata hos joewhyte.com

Hør «Mercury»:

Get the Flash Player to see the wordTube Media Player.

Related Posts with Thumbnails

Lik oss på Facebook, så unngår du å gå glipp av oppdateringer fra Dust of Daylight.

Og del gjerne dette med noen du føler fortjener det:

Stikkord: , , , , , , , ,


Currently there is "1 comment" on this Article:

  1. En god anmeldelse, og bra sammenligning med Ryan Adams og kompisen hans Jesse Marlin.
    Likte veldig godt sounden hans!

    Keep up the good work!

Comment on this Article:







Finn oss på sosiale medier



Dust of Daylight på Facebook

Les arkivet fra No Deal Music

No Deal Music og Musikkbloggen er som kjent samlet under navnet Dust of Daylight. Arkivet til Musikkbloggen finner man her, men No Deal Music har et rikt arkiv det er verdt å lese seg gjennom. Klikk bildet over for å finne No Deal Musics arkiv.

Let i arkivet

  • 2015 (74)
  • 2014 (223)
  • 2013 (323)
  • 2012 (154)
  • 2011 (342)
  • 2010 (204)

The Monthly Iceberg




Vår gode venn Howard Iceberg presenterer hver måned bakgrunnen for en av sine låter.

Ønsker du omtale?


Send en mail til review@musikkbloggen.no

Please email us at the above adress, for review consideration.

 

Translate:

Møt forfatterne:

Rune Letrud

Jeg mener at livet er for kort til å høre på dårlig musikk. Og vil heller anbefale GOD musikk, og har som mål å anmelde musikk jeg LIKER, istedenfor å skrive slakteanmeldelser for å få ut innestengt aggresjon over egen utilstrekkelighet.

Noenlunde fast plass på spillelista:
Elvis, Bob Dylan, Neil Young, Reckless Kelly, The Rainmakers, American Aquarium, Sons of Bill, Lars Winnerbäck, Tom Petty, Todd Snider, Son Volt, Ryan Adams, Drive-By Truckers...

Topp 3 på spillelista:
Bob Dylan, Elvis, Lars Winnerbäck. Faller alltid tilbake på ... Les hele profilen

Har du lest denne?

30. mars, 2010

Mercury Motors – Smash The Moon Mercury Motors – Smash The Moon

Mercury Motors er kanskje Norges mest undervurderte band. På slutten av 80-tallet og begynnelsen av 90-tallet var det DumDumBoys, September When, Tre Små Kinesere, Jokke & Valentinerne og de gutta der som fikk overskriftene. Samtidig holdt Mercury Motors på med sitt uten å få de helt store salgstallene.

Anbefalte artikler

DoD Sessions: Mary Gauthier

DoD-Sessions-Mary-Gauthier

Vi har hatt besøk av Mary Gauthier i vår videoserie «Dust of Daylight Sessions». Her inviterer vi musikere vi setter pris på til å spille noen låter de selv ønsker å dele med våre lesere.
Mary er aktuell med platen Trouble and Love, som vi anmeldte i sommer. De to låtene hun …

Ryan Adams – Ryan Adams

Ryan Adams cover art

 
I disse dager er det sterke meninger i sving angående den ferske selvtitulerte skiva til Ryan Adams. Både blodfans og deler av musikkpressen jamrer og bærer seg over at Ryan ikke sitter vuggende i et mørkt hjørne og vrir hårmanken i enda villere frisyrer mens han messer ut lavmælt angst …

Richard Thompson – Electric

Richard Thompson Electric

 

Noen artister brenner alt kruttet i starten av karrieren og havner i stabilt sideleie etter noen år. De blir i beste fall eksentriske når de har kommet gjennom sytten avrusninger og to selvbiografier med sutring, og en sjelden gang glimter noen få av dem til med en og annen låt. …

Daniel Romano – Come Cry With Me

daniel romano

Det er snart to år siden jeg oppdaget kanadiske Daniel Romano og hans klassiske countrystil. Der nye americana-artister og band har fulgt i fotsporene til Townes van Zandt og Uncle Tupelo har Romano snudd seg mot legender som George Jones og Gram Parsons og hentet inspirasjon derifra. Du har en …

Holly Williams – The Highway

holly_williams_cover

Holly Williams har ikke hatt noen enkel vei mot denne platen. Først og fremst har hun familienavnet som forplikter mer enn noe annet i amerikansk countrymusikk. Bestefaren var som alle vet Hank Williams, som alene legger lista temmelig høyt. Faren Hank Williams Jr. har også laget mye bra musikk på …

Ryan Adams: Losering – a story of Whiskeytown.

RyanLosering

Ryan Adams er på mange måter et enigma, og et fantastisk objekt for forfattere som ønsker å bryne seg litt som biograf.
Allerede i 2003 kom Michael Heathley ut med et makkverk av en biografi – som enhver med internettilgang og overfladisk kunnskap om Ryans karriere kunne smurt sammen på en …

Otis Gibbs – Harder Than Hammered Hell

Otis Gibbs Harder Than Hammered Hell

Otis Gibbs har blitt en favoritt her på bloggen, etter at jeg ble introdusert for mannen i forkant av Bergenfest 2011. Siden den gang har jeg karet til meg alle de gamle platene hans (takket være T-Bone og eBay), og fått se mannen live to ganger.
Nå er oppfølgeren til «Joe …

The Damn Quails – Down The Hatch

DamnQuails-DowntheHatch

Jeg ble anbefalt The Damn Quails via Facebook, og fant frem til en webside der de streamet låten «Fools Gold». Min ett og et halvt år gamle sønn brøt umiddelbart ut i ellevill dansing på gulvet, så jeg bestilte platen på flekken. Han har arvet sin fars øre for kvalitetsmusikk …

Chip Robinson – Mylow

Chip Robinson Mylow

En av historiens beste og sterkeste plater, fra en mann som nådd bunnen og funnet veien hjem.

Frem fra glemselen: Magnolia Electric Co. – What Comes After The Blues

Magnolia Electric - What Comes After The Blues

For noen år siden hang jeg på et meget hyggelig forum der vi hadde et konsept der man med jevne mellomrom lagde cd-samlinger med sine favorittlåter og sendte til en ukjent person et eller annet sted i verden – litt som «Secret Santa»… man får tildelt et navn og en …